Et usynlig barn

Dette er et veldig følelsesmessig og tøft innlegg å skrive, men samtidig et viktig innlegg både for meg og generelt sett. Det handler om min historie og hvor usynlig og misforstått jeg var selv hvor mange synlige tegn der var. Jeg har slitt veldig mye i ettertid med nettopp det å være så usynlig og avvist, veldig mye kunne vært annerledes i dag i mitt liv om jeg hadde blitt sett, hørt og trodd mye tidligere.

Når jeg leser om typiske tegn ved f.eks. Seksuelle overgrep og ser tilbake på mitt liv, mine tekster, ord og tegninger så ser jeg nettopp disse tegnene, men ingen som så eller tok meg på alvor. Det var alltid meg som var problemet og ikke opplevelsene. Det gjør vondt å se disse tegningene nå og vite at de er typiske tegn, jeg lengter så fælt etter å bli sett og reddet. Den lille jenta på innsiden skriker etter noen som kan se henne også. Kanskje derfor det er så tøft å se avvisningen så svart på hvitt og de tegningene hvor hun kunne blitt sett, alt blir så virkelig og sant da…

terapitegning Terapitegning1

Når jeg nå går gjennom gamle journaler og skolemapper fra ungdomstiden så ser jeg også at det ikke bare var en følelse, men en sannhet, jeg var virkelig misforstått og usynlig. Det gjorde vondt å lese ord som ble satt, ingen ord om omgivelser eller det jeg sa, kun ord om meg og jeg ble den det var noe galt med. Samtidig skrev de ting om meg som viser at ikke alt var bra, men de prøvde ikke å finne ut hvorfor, det ble et stempel og det var meg det var noe galt med og ferdig med det… Når jeg leser journalen fra legen så er ingenting av det jeg fortalte skrevet ned. Det står noen få ord som bagatelliserer alt og det er det. Han var også skolelege på den tiden og så hvordan jeg slet med panikkanfall, høyt fravær og psykiske problemer, likevel er det mye som aldri kom med…

«Hun er ikke særlig moden for alderen» var det eneste de skrev, ikke noe mer eller noe rundt. Ikke noen som sjekket hvorfor en jente i ungdomskolen hadde over 30 dager fravær i 7 og 9 klasse (hvert år) og 48 dager fravær i 8 klasse, panikkanfall med kollaps og umoden for alderen m.m. Og når det ble fortalt om overgrep (Les – Temaet – Seksuelle overgrep mot barn) som da var nåtid og fortid + endel andre alvorlige ting og det ble møtt med avvisning eller bagatellisering, så skjønner ikke jeg hvordan det var mulig sammen med de synlige tegnene å ikke forstå det regnestykket, men likevel ble det slik…

Konsekvensene kom tidlig, en kiropraktor hadde spurt mamma om hun visste om jeg hadde opplevd overgrep fordi jeg var så ekstremt anspent, så han så de synlige tegnene. Jeg ble også sendt til PP-tjenesten og møtte da en som så og forsto, han spurte meg flere spørsmål om jeg f.eks. Måtte sove med lyset på, noe jeg gjorde og skammet meg over, men fikk der høre at det var normalt etter overgrep. Så de to hørte og møtte meg for opplevelsene og forsto regnestykket, men med alle de andre opplevelsene før var jeg nå lukket og livredd, også mot de som så. Han på PP-tjenesten spurte om jeg følte meg klar til å snakke om det eller om jeg ville vente, jeg valgte å vente for frykten for nye avvisningene og bli lagt i feil bås var sterkest da.

Dagen jeg var klar til å tørre ta i mot hjelp turte jeg ikke gå til lege eller helsevesenet generelt, jeg turte ikke oppleve det jeg hadde opplevd så alt for mange ganger så jeg valgte å gå til politiet. Der ble jeg møtt på en god og respektfull måte og fikk en brosjyre til SMI (SMSO). Det var og er et støttesenter for de som har opplevd overgrep og voldtekt. Etter dette begynte jeg på min vei mot heling, en vei som var mye lengre og mer komplisert enn jeg først trodde…

Terapitegning4

-Lilly-

Endringer på bloggen

Jeg holder på å endre litt på bloggen, ikke så mye men litt smått for gøy for å få den mer slik jeg ønsker. Siden jeg har slitt endel med å finne meg selv og vært litt delt så har bloggen tidligere endret seg ettersom hvordan jeg har følt, men de siste månedene har jeg prøvd å ha en blogg for hele meg, alle delene. Det betyr innlegg som kan endre retning, og nå spare på begge innlegg som begge er en del av meg på min ferd for å bli mer hel. Dette er nytt for meg og blir litt prøving og feiling, men tror den begynner å få litt mer personlighet og form etter slik jeg føler passer hele meg nå.

Headeren jeg hadde var en jeg visste kun var til jeg fant ut hvilken header jeg ønsket, jeg hadde ikke helt funnet «min» header. Når jeg begynte å kikke litt og prøve litt for å finne min header fant jeg først en jeg likte sånn greit nok, men så fikk jeg beskjed at for noen kom den kun frem som hvit bakgrunn. Ei venninnne hadde derfor for gøy laget en header til meg som jeg likte kjempe godt og følte selv den passet veldig bra til meg og min blogg.

lilly holte2Jeg har også endret på siden «Lilly», men er enda litt usikker på om jeg er fornøyd med den siden. Jeg leser den litt jevnlig og kjenner etter om det er noe jeg vil endre eller skrive annerledes. Det kan være litt frykt ettersom jeg deler så åpent om ting som koster mye å dele om, skamfulle ting. Samtidig så ønsker å dele åpent, være en stemme og tråkke skammen vekk, men også gjennom min drøm å bruke historien som da betyr at jeg må være åpen. Jeg kjenner det hjelper meg veldig å være åpen, jeg føler meg mer oppreist, men som sagt skummelt og kanskje derfor jeg er usikker, hvis ikke endrer jeg den.

Jeg har også laget flere sider til bloggen, noe som får frem mer av meg og slik jeg ønsker å bruke bloggen. Målet er å en dag bruke historien til å hjelpe andre og jeg har mange hjertesaker, noe jeg føler jeg får frem og «jobbet» med gjennom denne endringen. Jeg er ikke ferdig med alle sidene, noen av dem krever god tid til å skape en god tekst, og jeg vil gjøre denne endringen ordentlig, kjenner den betyr mye for meg. Så det jobber jeg med nå og kjenner at jeg koser meg med dette.

images.jpgDen siste tiden har vært tøff og jeg føler jeg er i en indre opprydding, noe som også har gjort at jeg har begynt en opprydding hjemme. Ofte gjenspeiler mitt indre ut i det ytre, er det indre kaos er det kaotisk rundt meg, nå har jeg begynt indre opprydding i terapi og derfor begynt opprydding/sortering hjemme. Jeg går gjennom dagbøker, personlige papirer o.l, og samler og sorterer alt sammen så jeg har oversikt og alt samlet. Jeg har også bestilt journaler og skolemapper fra hele oppveksten som en del av denne indre sorteringen og prosessen, noe som er krevende men jeg kjenner det er riktig nå. For et par år siden kunne jeg ikke klart det, men nå kjenner jeg meg klar for det. Men jeg har måttet dele opp den jobben med å samle inn journaler siden det krever mye bare å ringe og bestille den, men noen av dem har jeg fått til nå.

I løpet av denne uka som kommer skal jeg prøve å få til et par turer på søpla og få unna enda mer opprydding/sortering hjemme, og ordnet mer til journaler/skolepapirer jeg ikke har gjort.

I går var jeg på konsert, gospel Gaither konsert. Jeg har alltid likt de konsertene fordi dette er herlige mennesker som skaper liv, underholdning og håp. jeg har tidligere gledet meg vilt og vært helt skjelven, men denne gangen var jeg helt flat, noe som var så trist å kjenne. Jeg satt der og hørte på en dyktig sanger og fantastisk underholder som bare er super skjønn, likevel var jeg ikke der og halveis i konserten var jeg helt utmattet. Det var så trist å kjenne at det som gav meg så gode følelser før er helt tomt nå. Jeg vet at det vil komme tilbake og er bare en del av depresjonen når den er sterkt tilstede, men det var så konkret og jeg ble så trist av det. Hele opplevelsen gav meg en skikkelig ensomhetsfølelse når jeg kom hjem igjen. Det var koselig med konserten, men så vondt at jeg ikke klarte å kjenne den gleden jeg pleier å kjenne. Men før vi kom dit fikk vi oss en god latter, skikkelig latterkrampe fordi vi gikk i feil kirke som utrolig nok og hadde konsert haha, vi måtte gå midt i og vi lo så vi ristet mens vi gikk, det gjorde godt for lenge siden jeg har ledd skikkelig ekte.

Det var litt godt i dag og kjenne gleden over å jobbe med bloggen og disse sidene som krever tid og endel jobb for å få de slik jeg vil. Så nå nyter jeg den følelsen og nyter en dag uten den intense dype smerten og håpløsheten, og så håper jeg den varer litt.

Avslutter med et par bilder fra konserten i går med Angela Primm, et fyrverkeri:

blogg blogg1 blogg2

-Lilly-

Temaet – Seksuelle overgrep mot barn

 

Den siste uken eller ukene har det vært ekstra tema og fokus på barn som opplever seksuelle overgrep, hvor mange som faktisk opplever dette og viktigheten av å se disse barna. Jeg synes det er utrolig godt å se at det i dag er så stort fokus på dette fordi det er alt for mange uskyldige barn som opplever dette. Jeg er takknemlig for at det i dag ikke ties bort bak skammen, men at voksne tramper ned skammen og legger skylden der den hører hjemme, nemlig hos overgripere. Et barn som opplever overgrep føler ofte mye skyld og skam selv om de er 100 % uskyldig i dette, så dette er kjempe viktig slik at voksne kan se de barna og de tegnene de viser på sin redde og skamfulle måte. Det finnes mange tegn, man må bare tørre å se…

 

Nå som dette temaet har vært mye fremme så møter jeg samtidig min egen historie hvor jeg også var utsatt for seksuelle overgrep. Jeg kjenner samtidig mine egen smerte av å ikke ble sett, hørt eller trodd, selv når jeg fortalte. En kvinnelig psykiater fortalte at jeg ikke hadde tatt skade av det og andre innen Helsevesenet møtte meg med «Det er bare du som er sårbar» og «Det kan jeg aldri tro». Jeg var da tidlig i tenårene og kunne fått hjelp tålig tidlig, men siden jeg ikke ble trodd fikk jeg heller ikke hjelp tidlig, noe jeg må leve i konsekvensene av i dag dessverre. Derfor er jeg så utrolig takknemlig når jeg ser fokuset i dag for de som nå er barn og går gjennom alt dette vonde, det kan bety enormt mye for fremtiden deres, jo før de blir sett jo bedre.

 

Det har vært svært smertefullt å være så usynlig, man føler seg allerede skyldig, skitten og uverdig som menneske etter slike hendelser, og når man da blir møtt med avvisning så er det bare en bekreftelse på det man allerede føler og har tatt til seg som en sannhet. Den usynligheten gjør også at prosessene kan være svært ensomme, man møter både smerten av det ensomme barnet samtidig som man i dag som voksen er alene og kan aldri bli sett og reddet. Jeg kan kjenne det enorme behovet for å bli sett både som barn og voksen, jeg kjenner en veldig tristhet over at jeg var en av de usynlige, selv hvor synlig det var, jeg kjenner det er en egen sorgprosess bare det. Så jeg håper dette er med på å hjelpe mange barn, at disse ukene med den viktige informasjonen er med på å gjøre voksne mer våkne og modige, fordi det er snakk om et helt liv…

 

Overgrep gjør ikke bare vondt når det skjer, men det fortsetter å påvirke i mange år og de typiske senskadene får man kanskje ikke før man er voksen, hvis man ikke blir sett og får hjelp tidlig så kan det utgjøre en stor forskjell for mange. I dag sliter jeg med en enorm sorgprosess etter tapt barne og ungdomstid, jeg er både voksen og et barn fanget i en voksen kropp (Innlegg – Fanget i en voksen kropp) og jeg sliter mye på mange områder i livet etter alt jeg har vært gjennom, noen stjal min kropp, barne og ungdomstid, noe jeg aldri kan få tilbake, og nå skal jeg plutselig være voksen og få til det, noe jeg sliter veldig med. Jeg ble diagnostisert med bl.a. kompleks ptsd og panikkangst pga fortiden, men sliter også med kropp, mat og forhold, det normale ble unormalt og ukjent.

 

Nå jobber jeg med fortiden, sorgen og senskadene i terapi og håper at jeg en dag får det livet jeg ønsker. Det mange ikke vet er at det også gjør at man fortsetter dette usunne inn i voksenlivet, f.eks. Skadelige forhold med nye vonde hendelser, det har så stor skadevirkning hvis man ikke blir sett eller får hjelp, så vær så snill å være modig for de små og uskyldige barna som kan bli reddet før det er for sent, før de må oppleve så mye mer….

 

f248082d22b74225a88a36b62352bd7f_lonely_child_groe                           Google/ensomme barn

 

-Lilly-

Psykiske overgrep er skadelig

 

Det er så leit at enda i dag er det lite forståelse eller kunnskap i forhold til psykiske overgrep, fordi det er skadelig og det blir nesten enda mer skadelig når du kan legge til det å ikke bli trodd eller tatt på alvor. Psykiske overgrep kan gi store senskader og konsekvenser i livet som fysiske overgrep…

Og det er mange måter å skade et menneske psykisk, ikke alle skriker…

images                                                                               Bildet her

 

Sånn da fikk jeg letta på trykket  ;)

 

Lilly…

Jeg blir så trigget

Når jeg møter andre ungdommer med liknende historie og senskader så trigger det noe sterkt i meg jeg kjenner selv de behovene og ønsket om å være liten igjen og ha noen hjelpere. Det svir litt på innsiden nå, jeg møter følelser av svik, savn og sorg blandet litt i hverandre av minner som også gjør vondt. Jeg lengter så veldig etter å bli sett som et lite barn eller en ungdom, men så er jeg ikke det og det må bare bli med de sårene som uoppfylte behov. Jeg må bare takle det men akkurat nå vet jeg ikke hvordan…

 

Siden jeg føler meg som et barn og ungdom fanget i en voksen kropp så kjenner jeg meg igjen når jeg møter eller hører om andre barn og ungdom i liknende situasjon eller reaksjoner etter liknende historie som meg. Det er utrolig triggende og jeg møter hele historien og sårene på nytt hver gang jeg blir trigget, og da kjenner jeg og på savnet etter mine hjelpere og føler meg så liten og alene.

 

Akkurat nå kjenner jeg veldig på sorgen og smerten på innsiden, jeg har lyst å lukke meg vekk fra livet men er samtidig så urolig at jeg ikke vet helt hvor jeg skal gjøre av meg selv. Klumpen i halsen presser på men jeg er redd jeg ikke skal klare å stoppe opp om den får plass så jeg svelger og svelger… Det gjør bare så alt for vondt akkurat nå og jeg vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg selv…

f248082d22b74225a88a36b62352bd7f_lonely_child_groe                                     Bildet finnes her

-Lilly-

Nyter litt bedre dager

 

De siste dagene har vært litt bedre og lettere, håpet har vært mer tilstede og jeg har funnet litt mening i det som tidligere føltes både meningsløst og smertefullt. Det å gi slipp og akseptere har vært kjempe viktig for meg, fordi når jeg så alt jeg ikke mestret men som jeg samtidig hadde så lyst til å mestre så ble hverdagen bare tom og fylt med savn. Alt jeg da klarte føltes så lite og jeg skammet meg så utrolig mye over mitt liv og min hverdag.

 

Når jeg bare gav slipp på de knuste drømmene og aksepterte hvordan min hverdag var i dag fikk jeg en ro og klarte mer å glede meg over de små gledene jeg faktisk klarte eller hadde. Det har vært en lang veg på flere år å komme hit, jeg har strevd med alt jeg har hatt for å slippe å komme hit. Det føltes som det største tapet, men når jeg først gav slipp på det falt jeg til ro og kunne mer bruke kreftene på å glede meg over det som faktisk var bra.

 

Jeg har alltid vært enten eller, når jeg hadde tøffe perioder så var jeg 100 % i det og alt annet forsvant, og når jeg var i en god periode så var jeg 100 % i det, og da skulle jeg klare alt jeg ikke hadde klart før. Slik har jeg blitt dratt i mellom disse to retningene hele tiden og ikke fått til den fremgangen jeg har ønsket fordi jeg var min største sabotør.

 

Om jeg nå har kjent på noe smerte eller møtt noen triggere så har det ikke vært enten eller, jeg har kjent på det og det har vært tøft og krevende, men jeg har likevel samtidig klart å kjent på det som var bra. I går hadde jeg koselig besøk som gjorde veldig godt, samtidig møtte jeg noe av den dype savn smerten til lille meg i løpet av kvelden som gjorde at jeg hadde mye panikk i natt. Når jeg våknet i dag kom jeg meg opp til kl.1 som er målet og bra til å være meg, jeg dusjet og tok meg en tur ut i finværet. Jeg klarte på tross av den dype indre smerten som ligger under å likevel nyte det som er bra, noe som var litt godt å oppleve. Det gjorde også litt godt mot smerten å gå tur og gjøre noe som jeg likte å gjøre, da var ikke alt bare smerte slik det fort kan bli i tøffe perioder eller når jeg møter noe tøft.

 

Jeg tok med meg kamera, kaffe og musikk og gikk på tur i fine naturområder nærme meg som er så nydelige å gå i, men som jeg ikke har orket å gå i på flere måneder. Jeg brukte ikke kameraet før slutten for jeg nøt den roen det var å gå i mine egne tanker med musikk i ørene og kaffe i termoskoppen min. På slutten av turen fant jeg en fin plass ved stranda hvor jeg satt meg og så på bølgene som slo i mot fjellkanten, da fikk jeg knipset noen bilder innimellom. Nå sitter jeg på verandaen og skriver dette innlegget, jeg sitter med masse klær og under teppet for det er litt kaldt i skyggen men utrolig deilig å sitte ute og skrive. Huseierne mine bygget veranda til min leilighet i fjor høst (lucky me :D), så jeg nyter muligheten jeg har til å sette meg ute i frisk luft samtidig så beskyttet mot andre, noe som kan hjelpe meg til å komme ut i frisk luft i tøffe perioder.

 

Jeg har også begynt å skrive min historie, mest for meg selv for å sortere og plassere. Også som en del av bearbeidelsen av alt fra fortiden nå som jeg har begynt å jobbe med alt i terapi, og mye som dukker opp enten i minner eller fysiske reaksjoner. Men det er tøft å skrive minnene ned, sette ord på de gjør at alt er sant og det blir så mye mer virkelig når jeg skriver de som mine minner og min historie. Når jeg så alle de forskjellige aldrene på innsiden separert med hver sin historie, hver sin krenkelse både fysiske og psykiske reaksjoner så var det tøft, men det hjalp samtidig. Jeg følte jeg fikk en identitet og at jeg hadde en identitet fra barndommen og ikke kun bare vært et spøkelse slik jeg har følt. Også alle reaksjoner jeg har hatt men ikke sett mer en tåkekaos og når det ble noe mer konkret kunne jeg forstå mer min reaksjoner og følelser, som hjalp litt det også. Noen ganger er det bedre å se selv om det du ser er vondt enn å ikke se i det hele tatt, men likevel kjenne at det er der…

 

Så om det er tøft så er det også noe bra, og det er ikke like håpløst som det var, som er det viktigste for når håpet forsvinner så forsvinner alt. Her er noen få bilder fra hva jeg satt og så på når jeg slappet av ved stranda.

IMG_4713 IMG_4724 IMG_4727 IMG_4732 IMG_4751

-Lilly-

På vei mot en bedre hverdag

En hverdag for mange betyr faste rutiner, for meg har hverdagen vært for det meste i drømmeverden. Det å gå ut av drømmeverden og inn i min egen hverdag har gitt meg mye panikk som igjen har gitt meg en lammelse, og jeg har ikke klart å mestre det jeg skulle i hverdagen.

Jeg begynte å falle av lasset i 14 års alderen da jeg fikk et fravær på omkring 40-50 % det skoleåret, jeg lå hjemme i drømmeverden og klarte ikke gå. Det gikk også utover fritiden og det sosiale siden jeg trivdes best i drømmeverden for der var jeg den jeg ønsket å være, og ikke den jeg var i virkeligheten.

 

Når jeg begynte på videregående så var jeg så fanget i denne onde sirkelen så det høye fraværet fortsatte videre og jeg fikk derfor ikke karakterer i alle fag når skoleåret var over. Jeg kom derfor ikke inn på 2 året før jeg hadde tatt igjen de fag jeg manglet, og da skled det så ut at jeg aldri fullførte videregående skole. Jeg begynte et par ganger, men sluttet etter kort tid for skled fort rett ut i vante mønstre. Alt dette gjorde at drømmeverden ble enda mer nødvendig fordi bak alt ønsket jeg å mestre studier, men pga mine utfordringer skled alt ut til ingenting.

 

Jeg følte meg så fanget fordi jeg ønsket virkelig å studere og hadde mange drømmer, men jeg kom meg ingen veg. Hadde jeg turt å se fakta, men jeg orket heller ikke innrømme at jeg ikke klarte det så jeg levde i håpet om at jeg skulle klare det. Jeg forsto ikke at å innrømme at jeg slet ville være veien mot å faktisk kunne klare det, så jeg jobbet mer i mot meg selv enn jeg forsto eller så selv.

cropped-ny14.jpg

 

Selv etter jeg begynte å jobbe med meg selv og tok tak i det jeg slet med så slet jeg veldig med å mestre faste rutiner og hverdagsrutiner. Men jeg klarte å bryte noe og jeg gikk fra å ikke klare jobb eller skole til å klare begge deler, og jobbet 100-150% i lengre perioder. Jeg elsket det fordi det var jo dette jeg hadde ønsket og drømt om, og endelig følte jeg meg litt som meg. I denne perioden kom jeg borti krenkende forhold med mye nedpsyking og en uforutsigbarhet som gjorde at jeg aldri visste om jeg skulle få en god eller dårlig dag fullstendig overgitt makten til et annet menneske, akkurat slik jeg hadde opplevd før. Når jeg gikk tom på nytt gikk jeg tilbake til å ikke mestre jobb og hverdagen igjen, jeg var utmattet og i denne smellen møtte jeg og hele fortiden sammen med nye opplevelser som et kraftig snøras. Jeg ble liggende i lang tid helt tom og sov minimum 20 timer i døgnet i en lang periode.

 

Det var etter denne smellen at jeg virkelig begynte på min «helbredelsesprosess» og første steg var å akseptere at jeg slet uten å hate meg selv for mye, men også takle skammen over det å slite. Jeg begynte å blogge og lese blogger på den tiden, noe som var et av mine viktigste sted på den ferden. Det å lese blogger til nydelige mennesker som delte av seg selv og sine utfordringer, mennesker som satt ord på det vanskelige, det skamfulle og alt det tabuet jeg hadde gjemt bort i mange år. Gradvis turte jeg takket være disse menneskene å selv sette ord på det skamfulle og det vonde, og gradvis akseptere mine utfordringer.

 

«Å tape er ikke å falle, men når man nekter å reise seg igjen»

 

Jeg har hatt flere blogger i søken etter å finne den riktige bloggen samtidig på søken etter å finne et hele meg. Det at jeg blogget ut i fra deler av meg var et bilde av hvordan jeg egentlig var. Mine første blogger var anonyme, da kunne jeg dele mer av historien samtidig som jeg fikk litt paranoia om noen skulle finne ut hvem jeg var. Mitt ønske er ikke å henge ut noen og nå som jeg blogger åpent må jeg tenke litt mer gjennom det jeg skriver. Hovedfokuset er å dele hvordan det er i dag, hva det gjør med meg i dag, senskadene, minner (innpakket/anonymisert) og ikke hvem som gjorde hva. Jeg skriver for egen hjelp, interesse og et håp om at det å dele mitt innerste kan hjelpe andre, slike andre blogger har hjulpet meg utrolig mye.

 

Nå omkring 5 år senere etter jeg startet å blogge har jeg hatt den viktigste utviklingen, men det har også betydd mye ras og mange drømmer knust. Noen ganger er det slike vonde ting som må til for å få i gang vekst. Jeg må begynne å bygge opp en hverdag fra bunnen av, jeg må bygge sammen de knuste bitene så jeg en dag kan bli hel, men da har jeg måtte innrømme at jeg ikke mestret hverdagen og at jeg var knust, noe som har tatt lang tid pga. skam og det tabuet det er å ikke mestre de enkleste ting eller hverdagens enkleste rutiner, men det man ikke ser kan man ikke endre, ikke sant?

 

Så nå står jeg helt fra bunnen av samtidig ikke, fordi jeg hadde ikke kommet hit uten de stegene jeg har tatt frem til nå. Så jeg er der jeg skal være for å kunne komme dit jeg ønsker, det ble bare en mye mer lang og krevende vei enn jeg først trodde, noe jeg tenker det er for de fleste. Det er en skam i det å bruke så lang tid som jeg har brukt, samtidig ser jeg hvor mange omveier jeg har tatt i håp om at det var en snarvei. Nå skal jeg ta de stegene jeg må ta, den tiden det tar og være den jeg er og ikke den jeg burde være, jeg ser at det er den eneste veien hvis jeg vil komme meg gjennom dette og få det livet jeg ønsker.

 

Når jeg kjente smerten fra fortiden og de vonde opplevelsene så pleide jeg å lete etter drømmer som gav meg en god følelse som døyvet smerten, jeg kunne planlegge et studie eller annen drøm jeg ønsket og mens jeg planla og drømte føltes det mye bedre. Det varte ikke lenge fordi den enorme smerten på innsiden var fortsatt der og dukket opp hele tiden, nå er tiden inne for å møte den og ikke flykte vekk. Jeg har mer ro over hvordan livet er akkurat nå, som om når jeg har akseptert så er det ikke hele tiden det valget som ligger der og plager meg som før.

 

Jeg jobber med meg selv jevnlig både i egen terapi og i terapi hos terapeut for å jobbe med både fortid, minner og hvordan det skader og ødelegger meg i dag. Og jeg skal jobbe for å få til en hverdag og rutiner, og mestre ting jeg ikke har mestret før. Det er planen og målene fremover nå, innenfor noe jeg kan klare og endelig innenfor en aksept for meg selv. Så hver dag skal jeg ha små mål, faste mål for hver dag for å gradvis få til en rutinert hverdag så ikke fortiden, panikkangsten og den komplekse ptsd’en får samme makt over meg som den har i dag. Det er målene jeg jobber for og i mot nå, noen få hver dag som gradvis vil bli større og flere…

IMG_20140702_150856ri

 

 

-Lilly-

Jeg skulle være så mye mer

Det øyeblikket når du forstår med hele kroppen og sinnet at livet virkelig ikke ble slik du ønsket er en ubeskrivelig sorgfølelse og litt sjokk på en måte. Når du i tillegg ser at årene har gått og det livet du en gang drømte om vil mest sannsynlig kun bli drømmer som en gang var, så hjelper ikke det akkurat. For meg har det vært en tung prosess som enda jobber i meg, en sorgprosess, en prosess for å gi slipp og en prosess for å akseptere at det ble slik. Dette er prosesser som krever enormt mye og til tider har det føltes umulig.

Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i knuste drømmer og smerten som har fulgt, men hva når absolutt alle drømmer er knust? Jeg blir 35 år i år og jeg har ikke studiekompetanse eller en bachelor som jeg ønsket, jeg er singel og har ingen barn fordi jeg takler ikke forhold etter overgrep, får total panikk om noen kommer for nærme. Og jeg sliter med å klare jobb eller hverdagen generelt, alle mine drømmer som betydde noe og som jeg drømte om som en selvfølge en gang ble ikke til i mitt liv. Jeg kjenner en veldig skamfølelse på akkurat det fordi det er noe de fleste klarer uansett, iallfall noen av de drømmene og jeg klarte ingen av dem.

 

«Jeg ble alt jeg fryktet jeg skulle bli, alt jeg hører andre frykter de skal ende opp som…»

 

Min hoveddrøm var å bruke min historie til å hjelpe andre, jeg ville gjøre alt det meningsløse til noe meningsfullt og jeg skulle vise hvor sterk jeg var. Det var min livbøye i tøffe tider, noe jeg holdt fast i når jeg følte jeg holdt på å drukne og det var motivasjon til å kjempe steg for steg når jeg følte meg sterk. Nå har jeg vært på Nav i omkring 4 år, jeg var i praksis som jeg trivdes veldig godt i, men panikkangsten og grunnen bak min kompleks ptsd slo så kraftig ut at jeg satt fanget hjemme i lammelse og klarte ikke bevege meg i det hele tatt selv om jeg ville. Er det noe jeg virkelig ønsker å mestre så er det jobb, så frustrasjonen ligger der hele tiden og jeg er så lei av å ikke mestre…

IMG_4456

Bildet – privat.

 

Jeg kjenner jeg skammer meg over den jeg er og at jeg var en av dem som tok så skade av traumene at det ødela livet og hverdagen totalt. Mange opplever det jeg har opplevd men likevel så mestrer de jobb, skole eller forhold, eller iallfall en av dem, jeg mestrer ingen av dem. Jeg ble alt jeg fryktet jeg skulle bli, alt jeg hører andre frykter de skal ende opp som… Så hva nå?

Min hverdag er ikke en hverdag, jeg vet ikke hvordan man har en hverdag eller rutiner, jeg er ikke vant med det. Kanskje det er noe jeg kan jobbe med og begynne med små steg som å ha et sunt mål hver dag som er så lite at jeg faktisk klarer det. Det var ikke dette jeg drømte om for mange år siden da jeg så for meg voksenlivet mitt, å måtte sette minimale mål for å klare de enkleste ting. Men nå ble det slik og da må jeg jobbe ut i fra hvordan det er og ikke hvordan det burde være, slik jeg har gjort i mange år. Dette er vel egentlig bare et sunt tegn i prosessen for aksept at jeg begynner å ønske å sette disse målene, så håper det kan gjøre litt forskjell fremover. Det er kanskje når man mister alt at man kan begynne å bygge på noe nytt…

 

– Lilly-

Så mange krenkelser

 

Som jeg har skrevet i de forrige innleggene, så har jeg følt en enorm smerte over det tapte fra barne og ungdomstid etter traumer som ødela mye på flere områder. Jeg begynte å filosofere litt over den smerten og hvorfor den ikke forsvant, hvordan alt føltes så meningsløst og feil. Selv om jeg ser at jeg kanskje må fylle opp noe som aldri ble fylt opp på en eller annen måte, så føltes det så mye og så uendelig og bunnløst. Jeg mistet interessen i å stå opp og delta i livet, jeg bare sov og forsvant inn i drømmeverden langt vekk fra alt det vonde og langt borte fra den voksne kroppen og historien bak. Det som satte i gang tankene rundt dette var siden det har vart så veldig lenge og ble egentlig ikke noe bedre. Jeg vet at vi går alle gjennom prosesser som er både viktige og nødvendige, men her tok det aldri slutt og føltes som en større del av meg enn den virkelige meg.

 

For et par dager siden så satt jeg og funderte over dette, jeg lurte på hvorfor det føltes så umulig å finne en identitet for den voksne meg og hvorfor jeg satt så fast i et ønske om å få være det barnet jeg aldri hadde vært. Alt annet føltes så meningsløst og hvorfor endret ikke de følelsene seg. Jeg forsto ikke helt hvor jeg var på veg og ikke kunne jeg klare å stoppe meg selv heller, jeg så at jeg dalte men jeg fant ikke noe å ta tak i, jeg bare falt og falt.

IMG_2908

 

Plutselig kunne jeg kjenne det fangede barnet på innsiden og alle aldrene, jeg kunne kjenne krenkelsen på kroppen til hver og en, jeg kunne kjenne skammen, skylden og følelsen av skittenhet, jeg kjente det så fysisk. Jeg kunne kjenne hvordan hver alder som hadde blitt krenket hadde behov for trygghet, aksept og omsorg, alle de aldrene og krenkelsene fanget i en voksen kropp. Jeg ligger i fosterstilling med fysiske og psykiske smerter som får meg til å gynge, kriseberedskapen øker enda mer og det var som om jeg kunne kjenne hvordan det egentlig var for hver og en av meg…

 

Det var veldig blandede følelser å kjenne dette, det var smertefullt samtidig så var det utrolig befriende og det gav meg et lite håp. Et håp om at jeg skal finne min egen identitet som voksen, og at smerten på innsiden kan forsvinne nå som jeg kunne identifisere den litt mer, så jeg kan leve mer og mer i dag som den voksne meg. Det var utrolig godt å kjenne håpet, om det ikke er tilstede hele tiden og jeg går litt frem og tilbake fra å vil finne drømmer som voksen til å ønske å bli det barnet på innside med alle behovene, men det er mer enn det var for noen få dager siden for da var det null håp og null mening med noe…

 

Dagen etter reaksjonen så sov jeg et døgn, jeg var helt utmattet av alle reaksjonene, følelsene og kroppslige minner. I dag har jeg hatt litt mer krefter og har derfor klart å gjøre litt mer hjemme og har klart å kose meg med film, noe som er lenge siden og det er en god følelse. Jeg er veldig glad i å tegne men har bare kommet hit men ikke lenger og når jeg følte at jeg feilet på alt så ble jeg så lei av å feile der og, men så Googlet jeg litt om tegnekurs og fant tips om ei bok som jeg nå har lånt på Biblioteket som heter «Å tegne er å se». Den handler om å øvelser på å virkelig se det du vil tegne for da kan man tegne bedre, det å øve seg på å bruke høyre hjernehalvdel og koble av den venstre mens man tegner. Utrolig spennende bok og så var litt håp i at jeg kanskje kan utvikle tegneferdighetene mine etter denne boka og øvelsene som følger med. Jeg har flere bilder i hodet som jeg har hatt lenge som jeg ønsker å tegne, men til nå har jeg ikke hatt talent nok. Kanskje dette kan gi meg talent nok til å tegne de bildene etterhvert. Så da har jeg noen små mål å jobbe mot innenfor noe jeg klarer og litt mer håp, så da går det riktig retning selv om det ikke alltid føles slik eller ser sånn ut…

IMG_4019                                     Bildet – privet.

 

Lilly…

En hverdag med savn

 

Som jeg skrev i innlegget Fanget i en voksen kropp – så føler jeg meg som et barn fanget i en voksen kropp og derfor er mye av mitt savn rettet til barndom og et barns behov og ønsker. Samtidig som jeg som voksen også har hatt drømmer og ønsker i livet. Jeg ønsket at fremtiden skulle være annerledes enn fortiden, og jeg ville så gjerne ta igjen det tapte for det lå hele tiden under og verket. Når jeg da så hvordan fortiden hadde påvirket meg og mitt, og så at jeg ikke mestret livet eller drømmene jeg hadde ble det stadige nye tap og savn også i voksen alder. Dette trigget meg mye med alt savnet jeg kjente og enda følte på innsiden fra barndommen.

 

De siste ti årene av mitt liv, og kanskje lenger har alt handlet om desperate valg og handlinger i håp om å få et liv som dekker tomrommet og savnet jeg kjente så sterkt. Drømmene var store, mye større enn andres fordi det var så mye å ta igjen, iallfall føltes det slik på innsiden. Når jeg da også følte meg som et barn på innsiden samtidig som jeg prøvde å få til et voksent liv ble det mye sabotasje og ikke minst mye frem og tilbake. Jeg ville studere og få en jobb innenfor noe jeg ønsket, samtidig som alle valg som dro meg mer inn i det voksne livet rev i savnet fra den lille jenta. Så jeg ble og blir veldig dratt frem og tilbake mellom liten og stor, fortid og nåtid/fremtid.

 

Jeg skulle jo være så mye mer, og jeg skulle være så sterk og bruke min historie til å hjelpe andre og gi håp. Når de store drømmene blir knust blir også noe på innsiden knust og den ilden eller fighteren jeg en gang hadde ser ut til å ha forsvunnet. Akkurat nå har jeg ikke lenger noe å strekke meg etter eller stå opp til og det er utrolig vondt for da forsvinner liksom alt av mening og håp. Jeg håper å finne nye drømmer og at de knuste drømmene og den tapte barndommen ikke føles så smertefull og umulig som den gjør akkurat nå.

 

Kanskje må jeg akseptere før jeg kan gå videre, kanskje må jeg akseptere at jeg var en av dem som tok skade av traumene og alt det vonde og derfor ble ikke livet slik jeg ønsket. Kanskje må jeg akseptere mine begrensinger og gi slipp på alle drømmene mine, og finne nye drømmer tilpasset alt. Det gjør fryktelig vondt bare å skrive det og åpne for det, det føles litt bittert og urettferdig, og kanskje vil det alltid være litt sorg og smerte over det tapte som følger med langs veien. Men hvordan skal jeg orke å ta del i voksne drømmer når jeg føler meg som et lite barn med store dype sår og et savn så stort at det virker umulig å fylle opp. Det føles som om jeg får noen få brødsmuler og det forventes at jeg skal bli mett og fornøyd av det, når jeg egentlig trenger mer mat for både næring og energi. (Et flott bilde til spiseforstyrrede meg hehe ;) )

 

Savn er utrolig ensomt, jeg ønsker å bli sett samtidig som jeg er livredd for å bli sett, det er skummelt for det kan være farlig. Jeg trekker meg vekk samtidig som jeg savner, men jeg orker ikke møte de fordi de møter skallet og da blir savnet mye større og mer vondt. Jeg hører og føler skrikene på innsiden «Se meg!» samtidig som jeg gjemmer meg så ingen ser meg.

bilder 103                     Bilde – Privat-mine kladder/tegninger.

Lilly