Sommeren er min største trigger

 

Når sommeren kommer, og varmen stiger så høyt at klærne må av, da sliter jeg maks. Andre triggere kan jeg holde meg vekk i fra, men varmen kommer der jeg er og jeg kan ikke gjemme meg fra den. I fjor sommer presset jeg meg til å gå i singlet ute blant folk, men jeg endte med å slite med en panikkreaksjon i mange måneder etterpå. Som om jeg hadde satt meg selv i fare og hadde vært såå nær noe grusomt. Så i år skal jeg ikke presse meg like langt, men jeg har likevel presset meg litt, noe jeg tror er viktig. Jeg har sittet og solt meg i singlet på verandaen, og jeg har nesten kost meg hehe ;)

Det er så mange triggere om sommeren, varmen, svette, bare kropper og mye aktivitet overalt, og er det en tid jeg møter mye skam så er det denne. Det er mer vanskelig å gjemme seg eller finne gjemmesteder når det er mye folk overalt, det gjør det så vanskelig å unngå disse triggerne. Jeg merker også sorgen mye om sommeren, jeg møter veldig sterkt det jeg ikke klarer ved å se «alle» andre som er ute og koser seg, og nyter sommeren. Jeg synes det er så frustrerende, og jeg blir så trist fordi jeg ønsker jo egentlig å nyte sommeren. Egentlig liker jeg følelsen av solen som varmer i ansiktet, varm sand på stranda, eller å plaske rundt i vannet, men jeg føler meg så fanget av triggerne som ødelegger for meg. Jeg er litt lei av at fortiden skal styre meg slik og ødelegge de gode tingene i dag. Og på sommeren så blir det liksom så alt for synlig, og skillet mellom meg og de jeg ser, blir så veldig stort på denne tiden av året…

 IMG_2952Bildet – Privat

Nå er juli begynt, den virkelige sommermåneden og det er så vanskelig. Hva skal jeg gjøre hvis det blir lange perioder med sol og sterk varme, hva skal jeg gjøre når det skjer ting jeg må være med på og ute blant folk, og ikke kan gjemme meg. Jeg kan ikke gå med mye klær ute blant folk i stekende varme, og så er det utrygt og gå med lite klær ute blant folk… Det er bare så vanskelig tid dette… Hadde jeg ikke hatt verandaen så hadde jeg nok for det meste kun vært hjemme og bortgjemt fra sommer og livet, så den hjelper meg mye. Jeg kjenner jeg er utrolig takknemlig for at de jeg leier av valgte å bygge en veranda ut i fra leiligheten min, fordi den har gjort at jeg kommer meg mye mer ut i frisk luft og sommerværet enn jeg gjorde uten verandaen.

I dag har det vært litt grått i været, så nå kan jeg virkelig slappe av litt etter flere dager med sol og varme. Så denne helga blir en rolig sløvehelg, jeg har vært så utmattet etter å ha presset meg litt for mye i flere uker. Jeg kjenner det har slått ut psykisk og fysisk, jeg verker i hele kroppen og har intens hodepine hele tiden. Jeg har også møtt sorgen veldig mye den siste tiden, og jeg har møtt triggere i forhold til sorgen hver dag, som har kommet tilbake i mareritt til natta igjen. Så søvnen har ikke heller vært den beste. Kjenner det skal bli godt å være innelukket i leiligheten i helga, helt alene. Og jeg skal ikke gjøre noe annet enn sove, se på tv, dille med litt hobby, lese, kanskje skrive eller spille spill på pc, rett og slett minst mulig og bare prøve å få litt krefter tilbake igjen, og gjøre meg klar for resten av sommeren…

 

God sommer til alle som leser, håper den blir god og gir dere nye gode minner!

Lilly…

Ville jeg ha kommet lenger uten traumene

Vi er alle forskjellige, også når det gjelder å være et offer for traumer og senskadene som følger etter. Jeg tok veldig skade av mine traumer og senskadene har vært mange for min del. Jeg er en av dem som har måtte gå en lang veg mot friheten. Det får meg til å tenke på hvor jeg hadde vært i dag uten traumene. Hadde jeg vært en karrierekvinne da, eller kom de interessene som følge av mine livserfaringer? Spørsmålene er mange, ikke på en vond måte, men på en undrende måte.

Nå er jeg ikke en karrierekvinne, dessverre snarere tvert i mot. Det har gitt meg en stor hjertesorg og jeg er svært ulykkelig over denne situasjonen. Mange forstår ikke at for meg er det å ikke jobbe det samme som å ikke kunne være meg, i det hele tatt, og det gjør fryktelig vondt. Ikke at jeg har gitt opp, for det har jeg absolutt ikke. En dag skal jeg ha den utdannelsen jeg har ønsket siden tenårene, og få den karrieren jeg kjemper for hver dag.

Om jeg har slitt med å finne meg selv, og har vært veldig frem og tilbake, så har jeg alltid visst at jeg ville bli en karrierekvinne. Kanskje derfor det har gjort så vondt når jeg ikke har klart selv det aller minste nå i noen år, det har vært så totalt motsatt av drømmen og meg. Men som sagt så har jeg ikke gitt opp, en dag skal jeg stå der med papirene på ferdig utdannelse og klar for karriere-verden, en dag er jeg der…

50615-Never-Stop-Believing-In-Hope1Bildet finner du her

Jeg tok flere typer utdannelser underveis, jeg prøvde å gå på kompromiss med meg selv. Jeg trodde at ved å finne noe jeg kunne klare så ville det hjelpe, men jeg falt aldri til ro med de valgene. Det var alltid noe som ikke stemte, eller manglet. Jeg fortsatte å lete etter nye studier og nye muligheter, men jeg var aldri på rett sted. Selv om jeg mestret noen studier og fikk papirer på fullført studie, så var de ikke det studiet jeg har hatt lyst til. De var heller ikke bachelor eller masterstudier, så jeg får ikke jobbet slik jeg ønsker. De har velg egentlig ikke gitt meg så mye mer enn et papir egentlig…

Nå i løpet av høsten i år, skal jeg begynne i terapi på en spesialisert poliklinikk for psykosomatikk og traumer. Jeg sliter med kompleks ptsd, angst lidelser og dissosiativ lidelse (ikke den alvorligste hvor jeg er vekke fra bevissthet/sorte hull). De er spesialister på disse diagnosene og deres måte å jobbe på har hatt god effekt, iallfall slik jeg har forstått det. Den dissosiative lidelsen (delene på innsiden og fysisk reaksjoner) er noe som har vært hovedgrunnen bak mine egne sabotasjer/utfordringer i omkring 20 år, helt tilbake til 14-15 års alder. Jeg kan se at det begynte i barndommen, men sabotasjen og fraværet av selve livet slo virkelig ut i den tiden. Nå som jeg endelig fikk et navn på dette og skal jobbe med det, så har også håpet om å mestre jobb, studie og få den karrieren jeg ønsker også vokst betraktelig.

Jeg håper at innen de neste 5 årene, at jeg er kommet godt i gang med dette studiet, og at jeg har nok jobb/inntekt til å klare begge deler, og selvfølgelig klarer jobb også aller først, jeg må ha en inntekt under studiet. Derfor virker min 5 års plan overkommelig og mulig. Jeg må ikke hive meg rundt i dag, men det er ikke for langt der fremme heller og noe jeg jobber for i dag. Det positive nå fremfor før er at jeg vet hva jeg vil bli. Jeg har vel egentlig alltid visst det, men aldri turt å fortelle det til noen, av til ikke for meg selv engang. Jeg så omgivelsene og så hvor teit det hørtes ut sammen med alt, men jeg bevarte det i hjertet mitt til dagen jeg var klar…

Så jo kanskje jeg ville vært utdannet, og med en god utdannelse og karriere i dag uten traumene. Men jeg ville manglet mye av den kunnskapen jeg har fått langs denne veien og erfaringene. Det kan ikke leses til i noen annen bok ennlivserfaring, så jeg tar det med meg og velger å bruke det positivt, og med takknemlighet for alt det har gitt meg… Og frem til jeg er enda nærmere målet, så velger jeg ha drømmen for meg selv alene en stund til, godt bevart i hjertet mitt…

Lilly…

Mer enn bare diagnosene

Du er så mye mer enn diagnosene, disse ordene har jeg hørt og lest mange ganger. Mange har skrevet om dette før, og jeg har nikket meg enig i det jeg har lest. Men har jeg egentlig forstått det?

Det er veldig lett å se hva som er riktig, men det er verre å klare å leve etter det. Det å få både med seg tanker, følelser og kropp i samme retning kan være en utrolig utfordring. For meg som også har vært veldig delt på innsiden helt siden barndommen, har det og dra samlet i en retning nesten vært umulig. Det er først nå som jeg i terapi jobber med alt jeg har opplevd og sliter med for å bli hel og mer samlet at jeg kan begynne å tenke mer på å finne min veg, og meg selv bak alt sammen. Det har også gjort at jeg har begynt å se litt på meg og diagnosene, og hva de har gjort med meg og hvordan jeg har levd i forhold til dem, spesielt siden jeg har vært veldig enten eller…

Alt er så enkelt i gode perioder, da føler jeg meg sterkere og mer klar til å leve. I vonde perioder eller prosesser møter jeg mer diagnosene, og da har de lettere for å bli meg. Det er jo egentlig ikke så rart at det er slik, fordi da merker jeg mer at jeg har diagnosene enn når jeg har det bra. I gode perioder blir jeg ikke like lammet av panikken eller hemmet av sorgen, da er jeg både tøffere og sterkere. Så det er kanskje i de tøffe prosessene jeg virkelig bør jobbe med å være mer enn diagnosene, enn i gode periode hvor alt går litt mer av seg selv.

Jeg jobber for å bli frisk og få vekk diagnosene, det er jo hovedmålet. Samtidig som jeg jobber for å leve livet på tross av alt også, nå mens jeg er underveis. Nå har jeg noen gode dager, og som sagt går alt lettere og jeg klarer å være mer enn diagnosene, og jeg klarer å leve. Men jeg vil så gjerne klare det også i tøffe perioder og prosesser, jeg vil mestre uavhengig av gode eller vonde perioder.

Jeg har alltid trukket meg vekk i tøffe perioder, vekk fra avtaler, vekk fra jobb, vekk fra venner og sosialt, vekk fra «trening» og ellers alt i livet. I gode perioder igjen så klarer jeg dette, og lager gjerne nye avtaler/planer i tillegg. Målet mitt videre er å lage litt faste planer og mål som jeg vil jobbe for å mestre i både gode og vonde perioder. Jeg må selvfølgelig begynne veldig smått og heller gradvis øke, fordi jeg har virkelig vært alt eller ingenting.

Jeg vil bli det strået som knyter knuter i vinden, som til slutt blir så sterkt at det blir stående mer stille i vind, og som ikke er redd om det blir vind eller vindstille…

IMG_2908                                       Foto – privat

Lilly…

Styrke er ikke min sterke side

Med mange argumenter skulle jeg bevise min styrke, jeg skulle virkelig vise dem alle sammen. Jeg ble sint, skuffet og veldig såret om noen sa at jeg var svak og sårbar. Joda jeg vet at styrke kan måles på mange måter, og kanskje på en måte er jeg sterk, samtidig som jeg ser at jeg også er svak.

Hvorfor er jeg så redd for å bli kalt svak? Hver gang noen ser på meg som svak vokser klumpen i halsen sammen med behovet for å bevise hvor sterk jeg egentlig er. Jeg ler av det hånlig og sier at «ja noen mennesker forstår virkelig ingenting av livet», og jeg kan riste på hodet og late som om jeg er verdens heldigste, klokeste og iallfall sterkeste. Hvorfor kan jeg ikke bare akseptere at jeg kanskje ikke er så sterk?

Styrke er ikke min sterke side, fortiden preger meg og hverdagen, angsten preger meg og hverdagen og ellers alt jeg sliter med preger meg i så stor grad i hverdagen at jeg ikke enda mestrer det jeg ønsker i livet. Men min sterke side i dette er at jeg jobber med det, jeg går i meg selv og dykker inn på dypet med en klar plan om å komme ut på andre siden. Jeg gir ikke opp før jeg er der, og jeg kjenner at jeg klarer å gå fremover, selv om det er små steg…

Om under en måned blir jeg 35 år, og det setter i gang mange tanker og følelser i forhold til alt dette. Jeg som så mange andre ønsket at 20 årene skulle bli studier, jobb/karriere, stifte egen familie og bygge opp et hjem. For meg ble ingen delene oppfylt, kun såre drømmer langt der borte og et knust hjerte. Men som sagt så har jeg ikke gitt opp drømmene mine, men akkurat nå klarer jeg dem ikke, selv om de ble gitt til meg på sølvfat.

For første gang så er jeg bare meg, den sterke og svake, den voksen og den lille jenta. Jeg har aldri fungert slik før, jeg har hatet enten den ene eller andre siden, og har derfor hatt en veldig indre drakamp. Dette er noe som har sabotert mye for meg, men endelig har jeg begynt å gå som hele meg. Det har gitt meg et nytt håp om å nå mine drømmer, de jeg ikke klarte å nå i 20 årene kan jeg kanskje klare i løpet av 30 årene. Jeg kjenner at det er et håp nå, et håp som føles mye mer nærme nå enn før. For første gang er det greit å være voksen, og det har vært gøy å planlegge avtaler som voksen. Jeg gleder meg til å fylle opp livet til voksne meg, ikke bare hate den voksne og ønske jeg var et barn igjen. Jeg vet jeg har en lang veg og gå og noen dager klarer jeg ikke være den voksne, men jeg har aldri kjent det slik før, noe som betyr at jeg endelig går i riktig retning.

Det første konkrete jeg valgte i det voksne livet, var å velge å feire bursdagen. Denne dagen har jeg grudd meg til lenge, den trigger pga alder og små deler. Jeg ville gjøre nye nytt og noe hyggelig ut av dagen, og gjør noe positivt for voksne meg. Jeg har derfor bedd noen venner til god mat og drikke, og jeg tenkte å lage «god» mat selv, noe jeg kjenner jeg gleder meg virkelig til. Det var en stor seier og glede å kjenne at jeg koste meg ved å planlegge som voksne meg, og jeg hadde lyst til å være voksne meg. Så nå er jeg spent på hva fremtiden bringer etter enda mer terapi og god hjelp, hvor er jeg om et år, to år og fem år? Har jeg klart å starte med noen av drømmene innen disse årene? Kjenner både spenning og håp, og lagrer den følelsen til de dagene som er mer tøffe…

Så om jeg ikke er sterk, om jeg er svak og sårbar så kan jeg få til livet likevel. Jeg kan mestre livet og oppnå drømmer, jeg kan leve, le og oppleve, jeg må bare lære å takle det på riktig måte, og er jeg heldig så blir jeg kanskje sterkere? Hvem vet…

IMG_20140702_150856

Lilly…

17 mai er dagen jeg føler meg verst på

17 mai er dagen jeg føler meg verst på, i mange år har jeg grudd meg med stor klump i magen til denne dagen. Det er en dag med mye triggere og skam, men også dagen jeg føler meg ekstra unormal, annerledes og ensom (skamfullt å innrømme, og vet ikke hvorfor jeg føler meg ensom). Jeg vet at mye av dette er kun mine følelser og noe jeg må gjøre noe med, og at det handler om min usikkerhet. Men uansett om alt ligger der bak meg selv, så er denne dagen utrolig vanskelig og de følelsene jeg møter føles så alt for sanne.

På denne dagen føles det som om jeg ser alle andre i gatene som mestrer de normale tingene i livet, mens jeg vandrer der unormal og som den stygge andungen…

Snart kan hverdagen fortsette som normalt igjen. For meg er det så vanskelig og utrolig triggende å pynte meg ekstra, kvalme og skam sniker seg alltid med i den prosessen. Jeg kan huske som barn en spesiell kvalme følelse jeg fikk langt inni magen, skikkelig dypt og ikke som vanlig kvalme. Jeg klarte aldri helt å beskrive den, men husker jeg vred meg og ville ha den vekk, som om den bar med seg noe annet + skamfølelse. Denne følelsen kom spesielt når jeg skulle pynte meg ekstra, men den kunne snike seg frem ellers også. Jeg har den enda og som før så kommer den ofte når jeg skal pynte meg ekstra til noe. Jeg hater den følelsen og den er så ubehagelig og vond, det er så mye skam i den også…

I år ble det en annerledes feiring, jeg orket ikke gå gjennom den kampen for å feire dagen ute blant folk. Jeg orket ikke finne fine klær og pynte meg for å gå ut dekket av skam og kvalme, og med behov for å grave meg ned uten å vite helt hvorfor. Jeg valgte å bli hjemme og feire på min måte, noe jeg kjenner gjorde dagen litt bedre og tryggere. Jeg ligger i senga med daffe tøy, PCen i fanget, word dokumenter i fleng, dagbok og tv-serier. I kveld får jeg besøk av min mor (skal skifte til da hehe), vi skal spise litt god mat (skal prøve å trosse sf og hvis det går) og se den koselige tv-serien «Vi På Saltkråkan». Kjenner på en måte behov for å være helt alene til dagen går over, sliter med å ha andre rundt meg når jeg møter alt dette, selv hvor gode de er. Samtidig så er det så viktig å presse seg litt og ikke bare trekke seg helt heller, så da ble det slik i kveld og jeg tror det blir veldig koselig.

Sliter med å skille mellom før og nå, og merker det fort kan skli litt i hverandre med alle minnene og flashbacks, begynner å bli mer og mer av de nå. Så ser at det er veldig viktig å ta konkrete valg for å gi nye konkrete gode minner, som for i kveld. Jeg har også valgt å finne gamle bøker, serier og filmer jeg likte som barn for å hente frem de gode følelsene og minnene jeg hadde som barn. Hjelper å finne de oppi alt av vonde minner og flashbacks. Jeg begynte med å låne Elizabeth bøkene fra biblioteket, en ungdoms serie jeg las litt i som barn og likte veldig godt. Jeg las ikke så mye pga store konsentrasjonsproblemer, men jeg las nok til at jeg likte de og det gav meg en god følelse. Så nå har jeg tenkt å lese alle seriene fra bok en til den siste, og jeg startet med å låne 4 bøker. De har jeg nå lest ut og skal skal låne 4 nye nå til uka. De er jo tynne bøker og med stor skrift så tar ikke så lang tid å lese, men kjenner jeg likte veldig godt å lese de igjen, kunne faktisk kjenne spenningen og hehe.

Så dette har vært og er min 17 mai feiring i år, og jeg håper du som leser har hatt en fin dag feiring. Hvis du som meg møter mye fortid og triggere av en eller annen grunn håper jeg du på tross av alt har hatt en fin dag likevel, og hvis ikke, så er dagen snart over og hverdagen i gang igjen  <3

Lilly…

Snørr, tårer og svette

Jeg står her med valget i hendene, et valg som forteller meg hva som er riktig, men som likevel river meg i stykker innvendig. Det er en indre kamp, de små delene skriker, og jeg dras i mange retninger på en gang. Det er panikk fordi alt jeg sliter med er også de tingene som en gang var overlevelsen min. Det er kvalme, tårer, snørr og svette, jeg får plutselig null matlyst til å få behov for overspising, jeg får lyst til å kjempe for så i neste øyeblikk gi opp, jeg kjenner livsgnist for så kjenne meningsløshet. Slik blir jeg dratt frem og tilbake i valget jeg nå står ovenfor, valget for å bearbeide traumer og senskader, valget for å jobbe for å bli frisk og hel….

Skal jeg jobbe med meg selv, og jobbe med fortid, traumene og prøve å få til voksenlivet? Skal jeg jobbe for å akseptere alt som skjedde i fortiden? Tør jeg miste spiseforstyrrelse og selvskading, de som har holdt meg i live? Kommer jeg til å miste drømmeverden, mitt eneste sted med gode minner? Klarer jeg å være voksen når innsiden er barn? Kan jeg orke den sorgen alt dette er? Spørsmålene hagler inn og spinner rundt i høyt tempo, noe som gir økt panikkangst.

Noe i meg har lyst og vil kjempe, mens noe i meg vil bare leve i drømmeverden for resten av livet og ha den «gleden» gjennom det.

narnia                                              Bildet fant jeg her

Jeg har bestemt meg for å å gå, ta de stegene og kanskje derfor jeg møter denne kampen. Men jeg gir meg samtidig lov til å ikke ha lyst, jeg gir rom for hele meg i dette. Jeg tar en dag av gangen og jeg får lov til å være redd. Helt ærlig er det et smertefullt og skummelt valg som jeg skulle ønske jeg slapp, men slik er det ikke desverre. Kan jeg ikke få lov å være glad og trist på en gang iallfall? Jo jeg gir meg selv lov til det, fordi det er nettopp det jeg er, glad-trist.

Så nå starter min 5 års plan, og jeg er kvalm og glad-trist. Jeg vet at dette er steg som må tas for å komme videre, og derfor jeg også tok valget. Jeg kjøpte en dagbok til denne 5 års planen, en dagbok jeg skal skrive i hver dag gjennom alt dette, som hjelp og noe å se tilbake på når jeg har kommet meg fremover. Det å se hvilke steg som er tatt og hvilke som må tas videre kan være en god hjelp og litt spennende.

#Gudgimegstyrke

Bloggen blir en viktig del i denne prosessen, og jeg vil skrive mens jeg går disse stegene. For meg hjelper det å skrive og bloggverden har vært en enorm støtte og hjelp for meg. Det å dele åpent hjelper meg også mye i møte med skammen og på veien til å reise meg opp igjen, så derfor jeg blogger og blogger åpent og ærlig.

20150512_172136 20150512_172248                    Litt å skrive på her ;)

 

Lilly…

 

Jeg føler meg tryggest alene

Det er ikke det at jeg ikke har lyst til å være sosial, eller oppleve livets små og store gleder. Det er faktisk noe jeg ofte drømmer om og lengter etter, men jeg tør ikke.

blogg5                                              Bildet finner du her

Som barn beskyttet jeg meg selv ved å kun stole på meg. Det var på mange måter en stor hjelp og nødvendig gjennom mye, men det gjorde også til at jeg lukket igjen mye i møte med andre. Når jeg i dag treffer venner som jeg vet og kjenner at jeg virkelig kan være meg selv med, så likevel ser jeg på klokka og venter på å komme hjem igjen. Ikke misforstå meg her, fordi jeg klarer på mange måter også å slappe av og likevel ha det kjekt med mine venner, få gode opplevelser og glede meg til nye treff. Men det er noe der som stenger igjen noe som gjør at jeg ofte ser frem til jeg kan komme hjem til meg selv. Og siden jeg ikke klarer helt å slappe av sammen med andre så bruker jeg mange krefter på sosiale treff, selv hvor koselig det er og hvor fantastiske venner de er.

Den indre drakampen er stor, og hver gang jeg skal ut av hiet mitt eller har sosiale avtaler blir jeg dratt frem og tilbake helt til jeg klarer å ta et valg. Noen ganger klarer jeg å trosse frykten (som av og til er skjult bak noe annet og lurer meg), mens flere ganger ender jeg med å avlyse og utsette. Igjen ikke misforstå meg her, fordi jeg ønsker egentlig det sosiale, men frykten stopper meg. Jeg er blitt en mester på å gjøre det hyggelig og koselig alene, så koselig at det frister mer å bare være hjemme alene. Jeg er nok min største sabotør og prøver å lure meg selv ved å komme med mange «gode»ideer jeg heller kan gjør enn å bli med på det jeg blir spurt med på eller har avtalt.

Jeg ønsker virkelig ikke å være slik, jeg ønsker å bli mer fri så jeg kan være sosial og finne på ting i livet. For selv hvor trygt det er hjemme alene, så blir det utrolig ensomt. Jeg mister mye av livet og alt av gode og sunne påfyll, men også livserfaring generelt. Det er ikke rart jeg føler meg liten og langt etter andre, fordi på mange måter er jeg det. Det positive oppi dette (som er viktig å minne seg på!) er at jeg har gode venner og får til litt sosialt på tross av alt, og jeg har mestret ting i livet som jeg har vokst på og fått erfaringer av. Så jeg er ikke helt på bunnen i det sosiale heldigvis, men jeg har noen steg å gå. Jeg kan klare det (litt) sosiale når jeg er sterk, men lukker meg helt vekk når jeg er svak og sårbar. Så blir ofte at jeg f.eks. er en dag eller en uke sosial/ute og flere uker lukket og gjemt, håpet og målet er en jevnlig og stabil rutine med litt sosialt og ute i livet litt hver uke.

Helt ærlig skremmer disse stegene meg, og jeg kjenner samtidig frykten, en indre panikk og at kroppen blir helt nummen helt ut i armene. Her må jeg nok bli flinkere til å minne meg selv på at jeg ikke skal klare dette på en dag, men at det endres gradvis over tid. Det er når jeg stresser og tar snarveier det ofte går galt, og noen ganger er også steg fremover å ta pause eller et par steg tilbake. Det viktigste er at jeg vil og jobber for å klare dette målet gradvis, og selv om det er skummelt og gir disse reaksjonene å bare tenke på det, så skal jeg klare det, men i mitt tempo…

50615-Never-Stop-Believing-In-Hope1                                           Bildet finner du her

Lilly…

Begynner å ta meg selv på alvor

Helt siden desember har jeg vært i tøffe prosesser som jeg ikke har kommet meg ut av, jeg har bare dalt nedover og mer inn i den tykke tåka som tiden har gått. Det har vært en ubeskrivelig frustrerende følelse å ikke finne en veg ut eller håp, men bare kjenne at jeg faller og faller.

Jeg har gått i terapi for å jobbe med fortid, traumer, senskadene og ellers det jeg sliter med. Men jeg merket mer og mer etter terapitimene at jeg ikke fikk hjelp. Timene ble mer og mer en stor trigger hvor de små delene på innsiden følte seg både avvist og trigget på en vond og utrygg måte, noe som resulterte i flere destruktive handlinger etter nesten hver terapitime. Det at jeg ikke fikk hjelp gjorde videre at følelsen av håp og en bedre hverdag forsvant gradvis, og i denne lange vonde prosessen har det føltes så utrolig ensomt å slite. Ikke misforstå det jeg skriver fordi jeg har en snill og dyktig terapeut som på mange måter har tatt meg og min historie på alvor, men kanskje er det en kommunikasjon/kjemi som gjør at det blir/ble slik.

For å ikke gjøre som jeg alltid har gjort, nemlig å stikke fra problemet har jeg ringt terapeuten både etter og før timer for å spør om ting, ta opp ting og nevne ting i håp om at det skulle hjelpe. Jeg tenkte det kunne gi en god kommunikasjon og kanskje gjøre en forskjell, og hvis ikke visste jeg at jeg hadde virkelig prøvd og stått i det. Det hjalp dessverre ikke (men jeg vokste på det!!) og håpløsheten og frustrasjonen økte mer og mer etter terapi, siden jeg virkelig trenger hjelp.

Til slutt valgte jeg å fortelle terapeuten, og sendte derfor en mail og fortalte om det jeg slet med, hjelpen jeg trengte, hvordan jeg opplevde terapien og veien videre. Etter mailen var ferdig skrevet, lest igjennom et par ganger og sent kjente jeg en indre ro over valget og steget jeg hadde tatt. Jeg skrev det jeg følte og mine reaksjoner i og etter terapi, hva jeg trengte og ikke trengte videre, og eventuelt bytte av terapeut. Jeg var veldig redd for å bli misforstått eller såre terapeuten, fordi det var det siste jeg ønsket, alt jeg ville med mailen var å få hjelp og håpet tilbake.

Natta etter sov jeg lite, ikke fordi jeg var redd for det jeg hadde valgt å dele, men redd for å ha såret eller ikke bli tatt på alvor når jeg var så ærlig som jeg var. Etter jeg las svaret som kom dagen etter fikk jeg to følelser, en hvor jeg følte jeg ble tatt på alvor og en panikk reaksjon med frykt for å ikke bli trodd og forstått ved valg videre. Noe i mailen gjorde meg usikker og etter noen timer forsto jeg hva, og valgte å sende en mail basert på dette og stille litt spørsmål omkring det. Jeg skrev også noen ord om mine ønsker og behov for valg videre, og ba om at de også ble tatt med som en viktig bit i valget videre.

Det som var litt godt å oppleve i dette var å se at jeg tok meg selv på alvor og sendte mailen og sa i fra at det ikke funket og at jeg enten trengte endringer i vår terapi eller ny terapeut. Også når jeg var usikker på noe i forhold til valget som skulle bli tatt i forhold til veien videre, sendte jeg en mail og fikk med mye som var viktig for meg, og sto derfor opp for meg selv på flere områder. Jeg kjenner også litt frykt for å vise denne sårbarheten og risikere å bli totalt avvist, men håper at det vil gi gode erfaringer som gjør at jeg ikke blir skremt fra å gjøre slike valg igjen.

Siden det har vært tøft og mange prosesser, har jeg ikke orket mye og tilbragt mye tid i drømmeverden. Jeg har vært skikkelig utmattet og slitt med å klare de minste ting, også det sosiale går dårlig nå. Det jeg har klart er å presse meg til å gjøre litt kreative ting, som tegning/skisser eller fargelegging mandala/mindfullness fargebøker. Det er noe jeg liker veldig godt og er god avkobling i fra alt. Jeg har lyst til å bli flinkere til å tegne fordi jeg har mange ideer i hodet, men har ikke talent nok til å tegne dem. Så lager mange skisser og øver meg, og håper det kan hjelpe mot det målet. Ellers har jeg ikke orket blogging eller bloggverden i lang tid, så var godt å skrive, blogge og lese blogger igjen. Dette er noe jeg egentlig liker veldig godt og noe som er god hjelp og terapi for meg også. Så er en god ting at jeg skriver/blogger og er i gang igjen der iallfall, og håper jeg kan klare disse tingene som gjør godt og ikke krever for mye.

Og så håper jeg bare det blir en god løsning mtp terapi videre når jeg får en tilbakemelding til uka, kjenner jeg er litt spent men jeg har fått sagt alt jeg ønsker å si nå, så få bare vente og se hva det blir, jeg kan uansett ikke gjøre mer fra eller til nå. I helga blir det vel å samle opp krefter, prøve å gjøre de tingene jeg liker og som gir litt og kanskje se en koselig film eller serie :) Og ja skal snart være sosial igjen hehe ;)

(En skisse jeg har laget i øvinga)

IMG_20150119_171834

<3 God helg til deg som leser <3

Lilly…

Et usynlig barn

Dette er et veldig følelsesmessig og tøft innlegg å skrive, men samtidig et viktig innlegg både for meg og generelt sett. Det handler om min historie og hvor usynlig og misforstått jeg var selv hvor mange synlige tegn der var. Jeg har slitt veldig mye i ettertid med nettopp det å være så usynlig og avvist, veldig mye kunne vært annerledes i dag i mitt liv om jeg hadde blitt sett, hørt og trodd mye tidligere.

Når jeg leser om typiske tegn ved f.eks. Seksuelle overgrep og ser tilbake på mitt liv, mine tekster, ord og tegninger så ser jeg nettopp disse tegnene, men ingen som så eller tok meg på alvor. Det var alltid meg som var problemet og ikke opplevelsene. Det gjør vondt å se disse tegningene nå og vite at de er typiske tegn, jeg lengter så fælt etter å bli sett og reddet. Den lille jenta på innsiden skriker etter noen som kan se henne også. Kanskje derfor det er så tøft å se avvisningen så svart på hvitt og de tegningene hvor hun kunne blitt sett, alt blir så virkelig og sant da…

terapitegning Terapitegning1

Når jeg nå går gjennom gamle journaler og skolemapper fra ungdomstiden så ser jeg også at det ikke bare var en følelse, men en sannhet, jeg var virkelig misforstått og usynlig. Det gjorde vondt å lese ord som ble satt, ingen ord om omgivelser eller det jeg sa, kun ord om meg og jeg ble den det var noe galt med. Samtidig skrev de ting om meg som viser at ikke alt var bra, men de prøvde ikke å finne ut hvorfor, det ble et stempel og det var meg det var noe galt med og ferdig med det… Når jeg leser journalen fra legen så er ingenting av det jeg fortalte skrevet ned. Det står noen få ord som bagatelliserer alt og det er det. Han var også skolelege på den tiden og så hvordan jeg slet med panikkanfall, høyt fravær og psykiske problemer, likevel er det mye som aldri kom med…

«Hun er ikke særlig moden for alderen» var det eneste de skrev, ikke noe mer eller noe rundt. Ikke noen som sjekket hvorfor en jente i ungdomskolen hadde over 30 dager fravær i 7 og 9 klasse (hvert år) og 48 dager fravær i 8 klasse, panikkanfall med kollaps og umoden for alderen m.m. Og når det ble fortalt om overgrep (Les – Temaet – Seksuelle overgrep mot barn) som da var nåtid og fortid + endel andre alvorlige ting og det ble møtt med avvisning eller bagatellisering, så skjønner ikke jeg hvordan det var mulig sammen med de synlige tegnene å ikke forstå det regnestykket, men likevel ble det slik…

Konsekvensene kom tidlig, en kiropraktor hadde spurt mamma om hun visste om jeg hadde opplevd overgrep fordi jeg var så ekstremt anspent, så han så de synlige tegnene. Jeg ble også sendt til PP-tjenesten og møtte da en som så og forsto, han spurte meg flere spørsmål om jeg f.eks. Måtte sove med lyset på, noe jeg gjorde og skammet meg over, men fikk der høre at det var normalt etter overgrep. Så de to hørte og møtte meg for opplevelsene og forsto regnestykket, men med alle de andre opplevelsene før var jeg nå lukket og livredd, også mot de som så. Han på PP-tjenesten spurte om jeg følte meg klar til å snakke om det eller om jeg ville vente, jeg valgte å vente for frykten for nye avvisningene og bli lagt i feil bås var sterkest da.

Dagen jeg var klar til å tørre ta i mot hjelp turte jeg ikke gå til lege eller helsevesenet generelt, jeg turte ikke oppleve det jeg hadde opplevd så alt for mange ganger så jeg valgte å gå til politiet. Der ble jeg møtt på en god og respektfull måte og fikk en brosjyre til SMI (SMSO). Det var og er et støttesenter for de som har opplevd overgrep og voldtekt. Etter dette begynte jeg på min vei mot heling, en vei som var mye lengre og mer komplisert enn jeg først trodde…

Terapitegning4

-Lilly-

Endringer på bloggen

Jeg holder på å endre litt på bloggen, ikke så mye men litt smått for gøy for å få den mer slik jeg ønsker. Siden jeg har slitt endel med å finne meg selv og vært litt delt så har bloggen tidligere endret seg ettersom hvordan jeg har følt, men de siste månedene har jeg prøvd å ha en blogg for hele meg, alle delene. Det betyr innlegg som kan endre retning, og nå spare på begge innlegg som begge er en del av meg på min ferd for å bli mer hel. Dette er nytt for meg og blir litt prøving og feiling, men tror den begynner å få litt mer personlighet og form etter slik jeg føler passer hele meg nå.

Headeren jeg hadde var en jeg visste kun var til jeg fant ut hvilken header jeg ønsket, jeg hadde ikke helt funnet «min» header. Når jeg begynte å kikke litt og prøve litt for å finne min header fant jeg først en jeg likte sånn greit nok, men så fikk jeg beskjed at for noen kom den kun frem som hvit bakgrunn. Ei venninnne hadde derfor for gøy laget en header til meg som jeg likte kjempe godt og følte selv den passet veldig bra til meg og min blogg.

lilly holte2Jeg har også endret på siden «Lilly», men er enda litt usikker på om jeg er fornøyd med den siden. Jeg leser den litt jevnlig og kjenner etter om det er noe jeg vil endre eller skrive annerledes. Det kan være litt frykt ettersom jeg deler så åpent om ting som koster mye å dele om, skamfulle ting. Samtidig så ønsker å dele åpent, være en stemme og tråkke skammen vekk, men også gjennom min drøm å bruke historien som da betyr at jeg må være åpen. Jeg kjenner det hjelper meg veldig å være åpen, jeg føler meg mer oppreist, men som sagt skummelt og kanskje derfor jeg er usikker, hvis ikke endrer jeg den.

Jeg har også laget flere sider til bloggen, noe som får frem mer av meg og slik jeg ønsker å bruke bloggen. Målet er å en dag bruke historien til å hjelpe andre og jeg har mange hjertesaker, noe jeg føler jeg får frem og «jobbet» med gjennom denne endringen. Jeg er ikke ferdig med alle sidene, noen av dem krever god tid til å skape en god tekst, og jeg vil gjøre denne endringen ordentlig, kjenner den betyr mye for meg. Så det jobber jeg med nå og kjenner at jeg koser meg med dette.

images.jpgDen siste tiden har vært tøff og jeg føler jeg er i en indre opprydding, noe som også har gjort at jeg har begynt en opprydding hjemme. Ofte gjenspeiler mitt indre ut i det ytre, er det indre kaos er det kaotisk rundt meg, nå har jeg begynt indre opprydding i terapi og derfor begynt opprydding/sortering hjemme. Jeg går gjennom dagbøker, personlige papirer o.l, og samler og sorterer alt sammen så jeg har oversikt og alt samlet. Jeg har også bestilt journaler og skolemapper fra hele oppveksten som en del av denne indre sorteringen og prosessen, noe som er krevende men jeg kjenner det er riktig nå. For et par år siden kunne jeg ikke klart det, men nå kjenner jeg meg klar for det. Men jeg har måttet dele opp den jobben med å samle inn journaler siden det krever mye bare å ringe og bestille den, men noen av dem har jeg fått til nå.

I løpet av denne uka som kommer skal jeg prøve å få til et par turer på søpla og få unna enda mer opprydding/sortering hjemme, og ordnet mer til journaler/skolepapirer jeg ikke har gjort.

I går var jeg på konsert, gospel Gaither konsert. Jeg har alltid likt de konsertene fordi dette er herlige mennesker som skaper liv, underholdning og håp. jeg har tidligere gledet meg vilt og vært helt skjelven, men denne gangen var jeg helt flat, noe som var så trist å kjenne. Jeg satt der og hørte på en dyktig sanger og fantastisk underholder som bare er super skjønn, likevel var jeg ikke der og halveis i konserten var jeg helt utmattet. Det var så trist å kjenne at det som gav meg så gode følelser før er helt tomt nå. Jeg vet at det vil komme tilbake og er bare en del av depresjonen når den er sterkt tilstede, men det var så konkret og jeg ble så trist av det. Hele opplevelsen gav meg en skikkelig ensomhetsfølelse når jeg kom hjem igjen. Det var koselig med konserten, men så vondt at jeg ikke klarte å kjenne den gleden jeg pleier å kjenne. Men før vi kom dit fikk vi oss en god latter, skikkelig latterkrampe fordi vi gikk i feil kirke som utrolig nok og hadde konsert haha, vi måtte gå midt i og vi lo så vi ristet mens vi gikk, det gjorde godt for lenge siden jeg har ledd skikkelig ekte.

Det var litt godt i dag og kjenne gleden over å jobbe med bloggen og disse sidene som krever tid og endel jobb for å få de slik jeg vil. Så nå nyter jeg den følelsen og nyter en dag uten den intense dype smerten og håpløsheten, og så håper jeg den varer litt.

Avslutter med et par bilder fra konserten i går med Angela Primm, et fyrverkeri:

blogg blogg1 blogg2

-Lilly-