Frem og tilbake og like langt

Kanskje er jeg lenger enn likelangt og jeg har kanskje allerede tatt steg fremover, men det føles som om jeg faller tilbake til startpunktet igjen og igjen. Det er det som er så slitsomt med panikkangst, det blir stadig en kamp som drar meg frem og tilbake. Som om jeg alltid går to steg frem og et tilbake. Jo jeg går fremover, men utålmodige meg blir gal av disse stegene bakover, redde meg er livredd for stegene fremover…

-

Nå for tiden gjelder min panikk tannbehandling og tannlegeskrekk. Det er ikke smertene som gir panikk, men hele trigger situasjonen ved å sitte «fanget» i en stol med mennesker over, hender og ting inni munnen.

Jeg har allerede skrevet flere innlegg om dette (sorry for spammingen), men det gjør bare så mye med meg. Det har føltes som et kaos og ras av både følelser og minner, som har kommet sterkt både før og etter tannbehandling. Jeg er ferdig med noe hos tannlege, men har mer som bør gjøres og kjenner mange følelser og kaos i forhold til det, samtidig mange reaksjoner for det som allerede er gjort.

Linker til tidligere blogginnlegg om tannhelse/panikk:

Kjære Gud, kan jeg få noen nye tenner, 

Gratulerer med nye tenner lissom,

Ja ja så hoppet jeg i det likevel da,

Jeg vil ikke, vil ikke, vil ikke

-

Alt føles liksom så sårt og jeg føler meg så liten og sårbar i møte med alt dette. Jeg har så behov for at det ikke skal være slik, at det skal forsvinne og kun være en vond drøm jeg kan våkne fra. Jeg møter så mange av disse sårene i møte med tannbehandlingen, som om jeg ripper opp i vonde sår og blir minnet på noe jeg ikke vil huske. Som om hele fortiden ramlet i hodet på meg og ble sant fra det øyeblikket jeg våknet etter narkosen ved den første tannbehandlingen. Det blir så sårt og skummelt å gå tilbake til mer behandling, og det blir så fryktelig ensomt.

-

Etter telefon fra tannlegesenteret om time, fikk jeg både panikk og et ras av følelser. Jeg kjenner at det er vanskelig å møte dette, men så er jeg liksom så sta og vil så gjerne klare det samtidig. Kanskje derfor jeg får så panikk for jeg vet at jeg ikke rømmer fra det lenger, men møter det og tar stegene, om så to steg frem og et tilbake…

I dag ringte jeg tannlegesenteret igjen for å høre om det eventuelt er andre muligheter enn skruer for å sette inn de tennene. Jeg gruer meg veldig til den tannbehandlingen, spesielt etterpå for det skal settes inn skruer i munnen. Jeg er litt redd det er for triggende å ha noe i munnen som jeg kjenner lenge etter den behandlingen, spesielt når jeg møter så mye fortid sammen med alt dette, jeg vil ikke ha ekle ting i munnen…

-

Det kan jo faktisk også gå mye bedre enn forventet, det kan jo faktisk gå bra…

-

Nå får jeg først høre hva tannlegen sier om hvilke muligheter jeg har, om dette er den beste og anbefalte løsningen. Og så må jeg vurdere igjen om jeg må vente til jeg kommer til det punktet at nå kan jeg gjøre det, eller bare ha timen stående litt til og tenke og kjenne etter om jeg er klar for det om allerede 2 uker og 6 dager til…

-

Nei, nok tenner og tannhelse. I kveld skal jeg koble av og ut tenner, tannlege og panikk, og besøke ei god venninne med den samme rare humoren som meg. Der blir det kjasing.no og alltid latterkramper til jeg nesten tisser på meg, så gleder meg til det. Hun skal også hjelpe meg å ta noen portrettbilder jeg kan bruke på headeren til bloggen her, så kan jeg kanskje få den til å bli slik jeg ser for meg og ønsker. Jeg skal sove over der så vi får et par timer ekstra til kjasing hehe, det er jo veldig viktig ;) I morgen tenkte jeg at jeg skulle kikke litt i butikker og se om jeg finner noe artig når jeg først er inne i storbyen en tur, prøve å gjøre noe hyggelig og koble av litt. Nei, får avslutte nå og lage meg en kaffe, ønsker alle som leser en fin dag :)

-

Lilly…

Jeg vil ikke, vil ikke, vil ikke

Da var det plutselig en dato å forholde seg til hos tannlege og kirurgi, en dato som ble plutselig veldig nærme. Panikken etter den telefonen kan ikke beskrives, jeg ringte opp igjen rett etterpå og lurte på hvor lenge før jeg måtte avlyse hvis jeg ikke turte likevel. Jeg fikk svar om å avbestille time gjerne uka før hvis det var mulig siden de måtte ha ekstra folk inn for dette.

Da hadde jeg en dato til både tannbehandling og avlysning hvis det skulle bli. Panikken gav seg ikke etter det heller, jeg følte meg som en trassig 4 åring på innsiden, «jeg vil ikke, vil ikke, vil ikke!!».

-

Jeg ringer opp nok en gang et par minutter etter forrige telefon fra tannlegesenteret og sier jeg vil avlyse timen, hun som svarer spør om jeg ikke vil tenke på det et par dager siden det uansett er så lenge til (ca 3 uker). Jeg går frem og tilbake på gulvet mens jeg tviholder meg i håret samtidig, «ehm ja kanskje, jeg vet ikke, får bare helt panikk». Jeg ville jo helst hatt narkose, men det blir 7800 kr mer bare for narkosen, så bør ta det uten av den grunn.

-

Hun jeg pratet med i telefonen forteller at det skal ikke gjøre vondt med den behandlingen etter bedøvelse, jeg svarer at det er ikke det som er problemet eller det som gir panikk.

Jeg går med på å tenke et par dager på dette, men jeg vil egentlig ikke, samtidig som jeg vil få fikset det og bli ferdig med det.

-

En av tingene jeg er livredd for er å få panikk når jeg er der, synlig panikk og sårbarhet. Jeg er den som kan revne i stykker på innsiden, men skjuler det helt til jeg kommer hjem alene og ingen ser meg.

Bak masken så orker jeg egentlig ikke å sette meg i den stolen eller få dekket til hele ansiktet mens de jobber, aller mest så orker jeg ikke noe og noen i munnen og over meg.

skrik

Bilde – Google/Aftenposten

-

Jeg gruer meg også til å kjenne skruer i munnen/kjeve etterpå, og kjenne på følelsen av at du vet hva som skjedde og nå kjenner du smerten etterpå samtidig husker bildene av det som skjedde… #triggere #flashback

-

Jeg får så sterke reaksjoner etterpå når alt er over, når jeg er alene hos meg selv kommer alt jeg har tviholdt borte mens det pågår. Jeg blir også så liten og sårbar, og føler meg samtidig så alene i slike situasjoner og det er så smertefullt, det er så mye sorg i møte med alt…

Så nå står jeg i valget igjen, valget ble så mye mer virkelig når jeg fikk en dato som er så nærme, da skal det plutselig skje og jeg får helt vondt på innsiden…

-

Det gjør så vondt å ha kropp og munn nå, please Gud, ta den bort!!!

tannlegeskrekk                                                     Bilde – Google/tannlegeskrekk

-

Lilly…

Ja ja så hoppet jeg i det likevel da

Vil du ikke bare hoppe i det, bli ferdig og sette opp en time? Tannlegen satt klar foran pc’en, timelisten var åpnet og han hadde funnet en ledig time. Noe i meg ville si ja, jeg følte nå som jeg var kommet så langt så kunne jeg klare siste rest også. Samtidig kjente jeg noe i meg som skrek nei, nei, nei. Jeg sto slik som jeg hadde stått så mange ganger før, med tåen i vannet for å kjenne på kulden istedenfor å hive meg uti. Jeg var på nippet til å hoppe, men panikken trakk meg tilbake og vi avtalte heller at jeg skulle tenke på det og gi beskjed når jeg hadde bestemt meg.

-

Dagene etter tannlegebesøket har jeg gått frem og tilbake, frem og tilbake, frem og tilbake, og fra ja til nei og nei til ja. Egentlig så vet jeg at dette er noe jeg må gjøre uansett, men likevel er det så vanskelig å ta det steget. Fornuft og følelser henger ikke sammen i det hele tatt og det er mye indre kaos. Det som var før er ikke nå, men det føles som nå og det som er nå føles som før, mens det egentlig er nå.

-

Første tannbehandling ble utført i narkose, så mye er allerede gjort og kanskje er det nettopp derfor at jeg klarer å vurdere å hoppe i det på siste rest. Om jeg på mange måter egentlig ønsker narkose, så ønsker jeg det ikke heller samtidig. Det er så mange reaksjoner i ettertid av narkose, og det kan starte helt fra det øyeblikket når jeg våkner fra narkosen.

Jeg kan få lystgass eller sterke beroligende medisiner så jeg blir «dopet ned», men det er verre enn noe synes jeg. Jeg har behov for kontroll når jeg skal merke at de jobber med meg og være våken, så enten narkose eller ingenting annet enn bedøvelse i munnen og kontroll over meg og situasjonen.

-

Noe av det jeg gruer meg mest til ved denne tannbehandlingen er å bli dekket til over ansiktet, noe som må gjøres siden det er et kirurgisk inngrep. Jeg gruer meg også til å ha mange over/rundt meg og ting i munnen.

Denne gangen skal jeg til en ny tannlege/kirurg, noe jeg selvfølgelig gruer meg til og som er utfordrende i seg selv. Jeg var så lettet når jeg følte en trygghet i utryggheten ved den tannlegen jeg hadde, noe som er uvanlig for meg. Jeg ble tilbudt å møte kirurgen i en time først for å bli kjent og få forklart det som skal gjøres i håp om å gjøre det litt tryggere, noe jeg satt veldig pris på.

-

Likevel trengte jeg litt tid, reaksjonene måtte forsvinne litt og bli mindre før jeg i det hele tatt klarte å finne tilbake til «jeg hiver meg i det!». Jeg blir dratt i mange retninger av følelser og tanker, indre kaos og blanding av fortid og nåtid, hvor det av og til er vanskelig å skille når kroppen får så sterke reaksjoner. Når det skjer klarer ikke hodet å komme med nok fornuft til å roe kroppen.

-

Tannhelsen ble verre og verre, jeg begynte å få flere og flere mareritt om at tennene falt ut eller ble pulverisert, og det skjedde alltid i sosiale settinger eller jobbsammenhenger. Så det er noe jeg har følt på og ønsket å få fikset veldig lenge, men panikken og skammen har styrt skuta så det har ikke blitt noe før nå. Men nå er jeg godt i gang…!

-

Nå har jeg bestemt meg for å hive meg i det, stupe uti og ikke bare dyppe storetåa i vannkanten slik jeg har gjort så lenge nå. Jeg kjenner likevel kaoset på innsiden, panikken og jeg går fra ja til nei og nei til ja om hverandre. Uansett reaksjonene og panikken så har jeg likevel bestemt meg for å gjøre dette. Heldigvis så kunne jeg låne penger av mamma til denne tannbehandlingenuten narkose også, så jeg kunne bestille time nå og bli ferdig med det. Jeg skal søke om å få dekket egenandelen siden den er så høy, men nå har jeg uansett fått mulighet til å fikse alt uavhengig om jeg får dekket egenandelen eller ikke, noe som betyr alt.

-

Jobben som skal gjøres slik jeg forsto er å sette inn tenner nede, og jeg forsto det slik at det var to tenner som skulle settes inn ved skruer inn i kjeve. Når det er gjort vil jeg ikke mangle synlige tenner lenger og alt av ødelagte tenner er fikset etter mange år som ødelagte. Alt i alt er dette bra å få fikset av mange grunner, også for selvfølelsen som er en viktig del.

-

Jeg har endel smerter etter broen ble satt inn, noe som jeg også forventet. Heldigvis har jeg enda smertestillende igjen som funker mot smertene. Jeg har vært utrolig sliten og utmattet siden tannbehandlingen startet for to – tre uker siden. Jeg må si jeg gleder meg til å være helt ferdig og kan legge alt dette bak meg.

Jeg ringte tannlegesenteret i dag og tok steget og fortalte at jeg valgte å gjøre dette. Hun jeg pratet med skulle sjekke opp litt hva planen var og ringe meg neste uke. Nå er det bare å vente på timeinnkallelse fra Nordmo tannlegesenter og så er runde to i gang.

-

Om jeg er redd? Ja, jeg er livredd! Jeg blir lammet og kjenner en indre panikkfølelse, samtidig som jeg er klar for å klare dette og klar for å bli ferdig med det nå…

-

Lilly…

Gratulerer med nye tenner lissom

Jepp da var det gjort og «runde en» var over og ferdig. Jeg kom meg helskinnet gjennom alt og er egentlig et steg nærmere mot normal tannhelse. Det har vært en tøff prosess og det å gå til tannlege er utrolig triggende for meg, spesielt når jeg er ferdig og er kommet hjem til meg selv alene. Det er da reaksjonene og følelsene virkelig kommer frem, det er da jeg ikke trenger å holde igjen med full kraft i frykt for å vise, eller er det kanskje skammen som styrer?

-

Den verste reaksjonen og følelsen oppi denne perioden har vært sorgprosessen. Jeg kjenner den lille jenta så sterkt på innsiden, jeg kjenner den smerten som gjør at jeg vil gjemme meg vekk fra alt og alle, en indre smerte som gjør at det er vondt å puste og være…

Jeg vet ikke hvor mange år jeg har bedd desperat om ny tannhelse og tenner gjennom et mirakel fra Gud, alt for å slippe å gå til tannlegen…

-

karius og baktus                                                    Bilde – Google/tannlegeskrekk

-

Jeg kan ikke forklare med nok ord hvor ubehagelig det er å ligge i en slik posisjon som hos tannlegen. Det å ha mange ting i munnen samtidig som noen jobber i munnen min er utrolig vanskelig og triggende, men de virkelige reaksjonene av det kommer når jeg kommer hjem alene. En blanding av skam, kvalme og skittenhet ligger og murrer, panikkangst blandet med sorg som veksler om hverandre, alt føles som fullstendig kaos på innsiden. Behovet for å «forsvinne» er stort for jeg orker ikke kjenne kroppen eller at jeg har en munn, jeg vil bare krølle meg sammen i fosterstilling og ikke ta stilling til verden eller menneskerollen, orker ikke, vil bare være spøkelse litt til.

-

Jeg har enda mer som må gjøres og forsto når jeg var hos tannlegen i går at det blir en annen tannlege til den jobben, «del to». (Jeg sparer 7 – 10 000 kr på å ikke ta narkose, og hvis jeg ikke får det dekket må jeg gjøre dette uten narkosen). Min første reaksjon var panikk på innsiden, jeg hadde lyst å bare grine og forsvinne langt vekk. Jeg hadde følt så trygghet i møte med denne tannlegen jeg hadde hatt, han hadde noe med seg som gav meg en trygghet i det utrygge, som betyr så mye. Kanskje jeg opplever det samme med denne nye tannlegen som den andre tannlegen, men jeg vet jo ikke og kontrollfreaken i meg får panikk.

I hele går, i natt og i dag har jeg bedd og tryglet Gud igjen om han kunne fikse resten av tannhelsen så jeg slipper å gjennom dette, jeg orker bare ikke…

-

tannlegeskrekk                                                      Bilde – Google/tannlegeskrekk

-

Lilly…

Tenk om du kunne vært virkelig

-

Tenk om du kunne holde meg,

og fortelle meg

at alt vil bli bra

til slutt…

Tenk om du kunne si,

hold fast,

jeg går sammen med deg…

Tenk om du kunne

se meg hver dag…

Som min egen

skygge,

følger meg

hver dag…

-

Tenk om dine hender

kunne tørke mine tårer,

og stryke mitt kinn…

Tenk om du kunne

holde meg,

når mine ben

mangler styrke…

Tenk om du kunne

beskytte meg,

når alt er

åpent rundt meg…

-

Tenk om du kunne

vært virkelig…

-

invisible1

Bilde – google/invisible.

-

Lilly…

Bytte av psykolog

Dette er noe jeg har tenkt på siden desember i fjor, det var da jeg fikk innkallelse til første time til psykolog. Jeg hadde fått time hos en dame fordi jeg hadde glemt å minne legen på at jeg ville helst gå til en mann, men tenkte å gi det en sjanse og heller bytte senere.

Grunnen til jeg helst vil gå til en mann er fordi jeg har flere dårlige erfaringer med damer i helsevesenet, og med menn har jeg bedre erfaringer i helsevesenet. I hverdagen igjen er det omvendt, da er det damer jeg slapper av med og ikke menn.

Jeg har «gått» hos min psykolog siden desember i fjor, men har kun vært der syv ganger. Jeg får panikk siden hun er dame og takler dårlig å sitte sammen med henne alene, dele det innerste og åpne opp, så har blitt mange avlysninger. Hun har ikke vist noe dårlig, så hun har ikke gjort noe galt, men likevel får jeg panikk som sitter så sterkt i kroppen. Så jeg kjenner at jeg må bytte hvis jeg skal få noe igjen for terapi, jeg går jo i terapi for min egen hjelp og del.

I morgen skal jeg ringe psykologen og fortelle at jeg vil bytte til en mann, jeg har bestemt meg og kjenner ro på det valget. Det føles riktig og nå har jeg prøvd ut å gå til dame, om hodet vet at hun er snill og flink, så lever kroppen som om det ikke er slik.

Jeg håper jeg er heldig og får en psykolog som er riktig for meg, så jeg kan komme ordentlig igang med terapien, jeg kjenner jeg trenger det. Det er godt å ha noen å prate med og få hjelp til smerten på innsiden, det å ha noen jeg kan dele alt som er og som blir værende der mens jeg går hjem til livet igjen. Får også håpe at ventetiden til ny psykolog ikke alt for lang, men uansett så er dette riktig for klarer ikke å gå der jeg går nå uansett.

Nå er det bare to dager til jeg skal tilbake til tannlegen og sette inn tenner/bro noe som skal bli godt å få gjort. Håper det ikke blir for sterke reaksjoner eller smerter etterpå, men tar det som det kommer. Er uansett godt å komme så langt og ser frem til å få satt inn tenner der det mangler synlig. Jeg har vært veldig bortgjemt etter tannbehandling i narkosen, det gikk rundt ti dager før jeg kom meg ut og da måtte jeg ut. Dagen etterpå var jeg hos en venninne og i går var jeg på kino, så det hjalp litt mot skammen. Jeg prøver å sparke skammen hardt bak så den kan forsvinne mer og mer, så overvant litt når jeg skrev om det, og enda mer når jeg trosset skammen og gikk ut av hiet.

Ellers blir det mye som skjer rundt heimen denne uka, de skal bygge veranda til min leilighet og begynner på tirsdag, Da blir det nok mye ute tid for meg, ikke gøy å sitte rett ved når de bygger og jobber, og de begynner 7.30 – 08 tida på morgenen. Så får treffe litt venner og jobbe med oppgaver på Biblioteket denne uka, noe som er bra for da får jeg sendt en oppgave jeg har utsatt litt nå i tøffe tider. Og jeg får en til to uker med tidlig opp, noe som jeg helt sikkert ikke har vondt av, selv om noe i meg gleder meg til de er ferdige og jeg kan krype inn i hiet igjen.

Ellers så går det ikke så bra med mat for tiden, når det blir vanskelig på innsiden og for lite kontroll på utsiden må jeg ha min egen lille kontrollboble. Jeg prøver å gjøre det riktige, finne løsninger, men har ikke gått etter planen. Jeg sier ny uke og ny mulighet ;)

ny12

Nå er det krimserie på tv og kaffe, en skikkelig favoritt for meg.

Ønsker alle en god uke <3

Nav møte, psykologtime og flashback torsdag

*** Mulige triggere i innlegg, snu i tide <3 ***

-

I går var en tøff dag, jeg var allerede sliten når dagen startet uten et eneste minutt med blund på øyet. Det blir litt søvnvariasjon og søvnmangel i perioder med tøffe prosesser, enten om det er omgivelser eller på innsiden.

Jeg skulle på nav møte først litt utpå dagen, noe jeg selvfølgelig var spent på. Det var også en sårbar faktor med denne gangen fordi jeg skulle spørre om hjelp til søknaden om å få dekket egenandelen til tannlege, samtidig som det var et møte om arbeidsplanen fremover.

Når torsdagen kom hadde jeg ikke vært utenfor døra på 10 dager, så det var og en utfordrende faktor denne dagen. Etter tannbehandlingen i narkose mandagen 10 dager tidligere fikk jeg ikke bare de litt typiske reaksjonene etterpå, jeg fikke sterke reaksjoner, mye skam, kvalme og mange flashbacks. Det ble et sjokk fordi 11 år tidligere hadde jeg hatt narkose uten at jeg fikk noen reaksjoner i ettertid, kanskje fordi jeg ikke var midt oppi prosesser da slik som nå.

Så var altså torsdagen kommet, dagen jeg var nødt å ut i verden med synlig manglende tenner før de setter inn bro og nye tenner tirsdag i neste uke, å gurimalla å jeg gleder meg til å få inn de tennene og få fri fra den intense skammen og kvalmen.

Jeg fant ut siden jeg var oppe lenge før jeg skulle i møte (null søvn) at jeg skulle ordne de ærender jeg måtte ordne før møte, fordi jeg visste ikke hvordan møtet med Nav skulle gå og om jeg ble så lei meg etterpå at jeg ikke orket å gjøre de ærender jeg måtte. Jeg fikk spasert godt gjemt bak jakke, skjerf, solbriller og musikk i ørene gjennom byen innom apoteket, butikken og biblioteket for å levere bøker jeg hadde glemt. Den dagen jeg ville gjemme meg og tennene, den dagen møtte jeg så mange som skulle prate, er det ikke typisk? Haha

Stolt over hinderet som var nådd kom jeg hjem en tur og fikk spist et par knekkebrød med makrell i tomat som er min favoritt, og nå kan jeg endelig spise knekkebrød siden jeg fant en teknikk til slutt.

Så bar det ut igjen og selvfølgelig møter man kjente når man vil gjemme seg, men gikk jo bra da.

Så var det møtet. Jeg tok frem søknaden til støtte og måtte spør om hjelp, jeg fikk høre mer hvorfor jeg ikke kom til å få det dekket enn at jeg kom til å få det dekket. Det var den ene grunnen etter den andre, og de grunnene føltes så feil og ikke minst urettferdige. «Du trenger ikke sende med papirer fra psykolog for det ser de ikke på!», men når jeg av panikkangst og vonde opplevelser må ha narkosen til 10 000 X 2, ser de ikke på at min situasjon og historie gjør at jeg må ha dette? Gjelder kun tallene i alle saker selv om historien er ulik?

Det føltes så urettferdig, jeg har hatt mye flashbacks grunnet tannbehandlingen og kjenner hvordan fortiden blir så alt for virkelig, og da blir jeg ekstra sårbar i møte med dette.

Så sier hun at de regner ikke med alle utgiftene jeg har hvis de føler at jeg ikke trenger de, så selv om det er faktiske utgifter jeg har hver måned og nødvendige for meg, og jeg jo kun trenger denne støtten som engangs hjelp. Jeg lever forsiktig og har kuttet mye ned på utgifter allerede, så det jeg har er for meg nødvendig. Skal jeg leve uten noe for at de skal akseptere det som utgifter?

Jeg svelget tårene og klumpen og sa at jeg tar med meg søknaden og samler inn de papirer jeg kan, og jeg skal sende med de papirene uansett, i tilfelle. Men mistet motet og ble så lei meg for dette…

Vi pratet også om arbeidsplan og jeg spurte om jeg kunne begynne i arbeidstrening for å komme i gang med noe og ha noe konstruktivt å gjøre i hverdagen, endelig hørte hun på meg nå som jeg har psykologen i ryggen. Jeg har spurt om dette mange ganger før men kun fått til svar «tenk om du ikke klarer det, jeg tror du heller skal sitte hjemme og slappe av». Men nå hørte hun endelig, og skulle sjekke ut for meg. Så det kan jo ordne seg iallfall, jeg håper jeg klarer det for har lyst å ha en hverdag og ha noe som er ok i hverdagen.

Etter Nav møtet var det rett opp i terapi, jeg var egentlig ganske lei meg når jeg kom dit etter møtet med Nav. Vi jobbet med minnene, skammen og alt som var med tenner, tannhelse og fortid. Jeg var enda verre og mye mer lei meg når jeg gikk fra terapitimen enn når jeg kom inn i timen. Jeg sukket til Gud på veg hjem, jeg orker ikke mer Gud, jeg orker bare ikke mer..

Det destruktive fikk plass fordi smerten ble for stor, jeg handlet godteri som måtte kvittes med etter det var spist. Jeg sliter med mat når smertene er for store, som regel spiser jeg minimalt 2 knekkebrød om dagen, av og til litt middag, og trenger derfor ikke ofte gjøre disse destruktive handlingene, men i går var det det eneste gode jeg hadde som var mitt og min kontroll som jeg kunne styre selv… Jeg måtte ta tilbake kontrollen igjen…

Etter jeg hadde pratet med mamma om dagen, møtet og nav følte jeg meg bedre. Hun var så sint på mine vegne at hun hadde fått hodepine hehe uff. Jeg følte meg litt mindre alene da, og hun sa «dette gir vi oss ikke på, dette skal vi klare!». Hva skulle jeg gjort uten mamma, hadde ikke klart meg uten for hun støtter meg, heier på meg og går sammen med meg, hun er fantastisk og har alltid vært fantastisk! <3

For endel år siden når jeg bodde hjemme og hadde en tøff periode hadde mamma skrevet hele sangen «Eg ser» og lagt den under puten min, og fylt en skål eller kopp med godteri.

Beklager klage innlegget, måtte bare få det ut er så god hjelp i det. I dag er det bedre, kjenner jeg er sliten og kjenner smerten, men litt lettere iallfall. Jeg vet det ordner seg, og skulle jeg ikke få dekket dette er det bare å spare og gjøre det beste ut av det.

Jeg fikk iallfall fikset det verste som var krise og nødvendig, og fikk låne penger selv om det er leit å må ha lån for dette, er jeg samtidig takknemlig for det gjorde at tannhelsen er bedre enn den var for et par uker siden.

Del 2 blir bro, men der er det ikke så synlig, så om jeg må vente går det greit, men håper det ordner seg for å få et bitt til tennene oppe, for selvtilliten og alt som har vært.

Tror bare jeg er ekstra sårbar nå midt oppi alt og alt jeg møter av fortid og prosesser der…

IMG_20140110_011647

Måtte ringe tannlegen i går tidlig for har blitt verre igjen, var redd for betennelse igjen og når jeg skal inn og sette inn tenner/bro tirsdag ville jeg ikke risikere å vente enda en uke pga betennelse. Fikk fakset over ny penicillinkur og Ibux 600 mg som funker veldig bra mot smerten, så det var jo kjempe bra. Da nærmer det seg til runde 1 er ferdig hos tannlege og jeg kan snart smile ute blant folk igjen, noe som skal bli skjønt :)

I morgen skal jeg på kino og se Heaven is for real, gleder meg til det. Har lest boka og den er så herlig. Blir kjekt å gjøre noe sosialt og komme litt ut av hiet igjen. De skal bygge veranda til meg der jeg leier, det skal de begynne med til uka, så snart har jeg en veranda å gå ut på og ta kaffe der. Så gleder meg til den er på plass, det blir kjempe kjekt :)

Nei får avslutte innlegget nå, men ønsker alle en fin helg! :)

Lilly…

Sorgen etter tapt barne og ungdomstid

Det å kjenne på sorgen etter tapt barne og ungdomstid er noe jeg har kjent og slitt mye med. Siden jeg føler at jeg ikke har vært barn eller ungdom, så sliter jeg med å finne min plass og identitet som voksen. Det er noen grunnsteg som er borte og aldri har vært der, som om jeg har måttet gå fra bunnen av ei trapp til topps i et steg. Det er utrolig vanskelig, også fordi det er så sårt at det er slik. Jeg kjenner det er en prosess som jeg sliter veldig med, jeg må gi slipp på det tapte, og prøve å akseptere og strekke meg mot fremtiden.

-

Jeg kjenner flere identiteter og behov som virker så små og ikke som voksne meg, noe jeg ofte møter når jeg ser meg i speilet. Jeg føler det som en fremmed i speilet for innsiden er så mye mer enn det jeg ser i speilbildet, speilbildet virker som et tomt skall som ikke eksisterer…

Hva er identitet, hva er interesser og ønsker bak alt dette? Og hvem er jeg egentlig? Det føles som en karusell som ikke stopper, men som spinnere bare fortere og fortere når jeg prøver å se hva som er der. En indre smerte som aldri forsvinner, og det ser ut som den kommer så alt for sterkt frem hver gang jeg stiller meg foran speilet og ser at det står noen der.

-

Hver gang jeg ser barn eller ungdom som noe på innsiden kan identifisere seg med eller behov for å være det de er og jeg aldri var, kommer sorgen og deretter meningsløshet med hele livet, for jeg vet hva ser i speilet, nemlig en voksen kropp… Samtidig som jeg blir glad når jeg ser barn som har det bra, det betyr alt…

Sorgen kommer ofte når jeg forstår at alt er sant, den vonde sannheten vises synlig rundt meg og i livet mitt. Jeg vil ikke det skal være sant, jeg vil ikke at det den vonde sannheten skal være sann. Jeg vil bare ha en ny sjanse siden andre stjal den fra meg, jeg vil bare oppleve hvordan det egentlig er å være barn og ungdom, ikke hoppe direkte til voksenlivet uten å noen gang være barn eller ungdom.

-

Det verste nå er at jeg vet ikke enda hvordan jeg skal takle det, hvordan jeg skal takle livet når sannheten titter frem. Jeg synes helt ærlig at det er utrolig vanskelig og jeg ser ikke så mye mening med livet når jeg møter sannheten. Jeg håper at nå som jeg jobber med det at jeg skal få hjelp til å få en mening med livet som voksen, selv om jeg også er livredd for da blir alt bakover enda mer sant. Jeg prøver å finne ting i livet som gir mening, jeg prøver å finne interesser, mål og opplevelser som gjør livet meningsfullt, og ja noen dager klarer jeg å kjenne den gleden men ofte sliter jeg med det for innsiden er så ulik utsiden, som om ingenting stemmer, som om jeg ikke er meg, det er ikke det som i som er oppi på en måte…

-

Jeg føler meg så feil, kroppen er kun et tomt skall og det jeg ser i speilet stemmer ikke med innsiden. Så jeg sliter litt med å finne mening med livet, ikke at jeg ikke prøver for det gjør jeg når jeg orker det. Det å prøve betyr også at jeg må innrømme alt hvordan det var, så det går bare av og til. Jeg har heller ikke tenkt å gi opp for jeg ønsker et liv, jeg ønsker å stå opp med et smil, le fra innsiden, oppleve livet, puste inn livet og virkelig se hva livet er… mens jeg egentlig samtidig vil ha tilbake barndommen og ungdomstiden… Jeg er som en jojo, og det er så vanskelig og utfordrende til tider…

-

Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare dette, det endres fra vil til vil ikke og fra kan til kan ikke, jeg ber og trygler Gud om å slippe for jeg orker ikke mer, mens jeg samtidig ber om styrke til å takle det. Jeg er frem og tilbake, liten og stor, knust og hel, sterk og svak, ingen og alle, alt og ingenting…

Jeg ber kjære Gud la noen se meg, holde meg og trøste meg, samtidig som jeg ber om å bli gjemt så ingen ser meg… Jeg skammer meg over den voksne som føler alt dette, den voksne som ikke klarer livet, den voksne som sliter, alt virker så synlig og jeg skammer meg… Jeg glemmer alt den voksne har klart, alt blir som forsvunnet så jeg må øve meg på å se…

-

Men jeg skal bare klare dette, for det har jeg bak alt bestemt meg for…

ny14

-

Avslutter med en av mine favorittsanger: Laura Shay – Neverland:

-

Lilly

Jeg ville være så mye mer

Når man begynner å forstå at alle de drømmene og målene som man har hatt i mange år ser ut til å kun bli drømmer er det noe som rakner, ikke minst sorgen som titter frem i mellom alle disse knuste bitene.

knust glass                                                    (Bilde - ofotingen.no)

Jeg hadde så mange planer og drømmer, jeg skulle bli så flink og ikke minst vise hele verden min store styrke. Andre skulle si wow! for en styrke og for en solskinnshistorie. Jeg skulle være et bilde på et menneske som reiste seg opp og kjempet seg gjennom det ene hinderet etter det andre, og ikke en som tok så skade av vonde opplevelser og som strevde med livet.

Men så våkner jeg opp i en alder av 34 og er alt annet enn drømmene mine, jeg tok skade og var den svake, ikke den sterke som jeg ønsket…

Joda jeg ser at dette er en veldig klisjeaktig drøm, og jeg ser også at styrke kan måles på mange måter. Men det er noe med å få drømmene knust, selv hvor urealistiske og klisjeaktige de var, så var de mine drømmer og mål.

keep calm                                                    Bildet – Google/quotes

Målet var å kjempe for andre, jeg skulle være en stemme for de stemmeløse og strekke ut ei hånd til de som trengte det, mens i virkeligheten er det jeg som trenger hjelp, en stemme og ei utstrakt hånd.

Jeg skulle ikke slite med livet, eller med rutiner og så enkle ting som å stå opp og ta del i livet på en eller annen måte, men sannheten er at dette er noe jeg virkelig sliter med…

Angsten rammer meg så hardt i dag at jeg blir sittende mye inne, jeg trekker meg vekk fra verden. Dette er den samme lammelsen og behovet for å bli usynlig som jeg hadde som liten.

Er det noe jeg er flink på så er det å være alene, for da føler jeg meg trygg, sammen med andre føler jeg meg ofte utrygg og ukomfortabel. Jeg er litt redd jeg «lurer» meg selv til masse hyggelig og trygt alene for å slippe å ut blant andre.

Alle de enkle dagligdagse tingene er så utfordrende og så utrolig frustrerende å sitte så «fanget» og se på.

Jeg har feilet på det ene etter det andre, noe som har gitt meg mye skam over meg selv og min situasjon. Jeg har følt meg så dum som ikke har klart det jeg burde klare innen min alder, noe som igjen har dratt meg enda mer inn i drømmeverden og vekk fra verden… Jeg føler meg veldig fanget i en ond sirkel som snurrer så alt for fort.

Det positive oppi alt dette er at jeg har ikke gitt opp og jeg kjemper enda for å nå mine drømmer. Nå har jeg litt mer jordnære drømmer som er innenfor rekkevidde, og jeg har derfor muligheter for å nå mine drømmer nå. Det er alt fra små til litt større drømmer og mål, og viktigst av alt så har jeg endelig innsett og innrømmet for meg selv hvor jeg står og ikke hvor jeg burde stått. Det er et stort steg for meg og min skam som har styrt så alt for mye…

Jeg er i gang og har fått hjelp til å gå disse stegene, og jeg har fått hjelp til jobbe med det jeg sliter med. Så jeg er i gang, jeg har begynt å gå og forhåpentligvis er jeg nærmere drømmene mine mer enn noen gang…

Jeg ville være så mye mer, nå vil jeg bare være og leve…

50615-Never-Stop-Believing-In-Hope1                                       Bildet – Google

—-

Lilly

Kjære Gud, kan jeg få noen nye tenner?

Dette er en bønn jeg har bedd, tryglet og grinebedd til i mange år. Det betyr desperate sukk og indre skrik, en desperasjon så intens at jeg ofte har falt om utmattet og sovnet med hovne øyne og en dunkende hodepine.

I morgen er det en uke siden jeg hadde tannbehandling i narkose, som ble utført av tannlegen Jon Nordmo ved Nordmo tannlegesenter. Han hadde med 2 leger som gav narkosen og passet på under inngrepet (vet ikke hva de gjorde), mens tannlegen gjorde selve inngrepet.

Jeg har vært i tannbehandling med narkose hos samme tannlege for omkring ti år siden og grunnen er den samme som den var denne gangen, tannlegeskrekk eller angst. Og etter mange år uten tannlegebesøk blir tennene ødelagt, jo mer det er å gjøre jo mer redd blir jeg…

Jeg har som sagt ikke gått jevnlig til tannlege de ti årene i mellom narkosebehandlingene, det samme mønsteret de seks – ti årene før der igjen. Panikken styrte meg og jeg taklet det bare ikke, selv når jeg var til tannreguleringsjekk valgte jeg en enkel løsning som ikke gav resultater…

Tannlegeskrekk husker jeg tilbake til åtte års alder, jeg fikk total panikk og vi måtte gå fra tannlegen uten å få sjekket noe med ny avtale i håp om å takle det neste gang…

Jeg husker enda den panikken som barn når jeg måtte på de jevnlige sjekkene, jeg kan enda kjenne de fysiske reaksjonene, men også panikken og klumpen i både mage og hals. Det var helt forferdelig og det var alltid noe galt med mine tenner. Jeg ble alltid så lei meg og følte meg så skitten og ekkel. Andre fortalte om null eller ett til to hull, jeg hadde ofte mer hull enn andre og følte meg så unormal.

Når jeg kom hjem fra tannbehandling for en ukes tid siden fikk jeg en sterk reaksjon Det var et kaotisk ras av følelser og skam samlet som bombarderte meg.

Etter så lite tannlegebesøk på så mange år er det ikke så rart at tennene mine er ødelagte, men så skamfullt og sårt det er å se det så konkret, det ble som et sjokk. Jeg tror ikke jeg var forberedt på hva som møtte meg når jeg kom hjem, både konkret det synlige, men også følelsesmessig.

De skulle satt inn midlertidige tenner eller tann på det ene stedet, så jeg skulle ha noe å smile med, også mens jeg ventet på de nye tennene og bro. Det var ikke gjort for det var skjedd en feil eller misforståelse, narkoselegene hadde satt igang narkosen før de hadde tatt avtrykk til tann. Det er fort gjort å gjøre feil og det er kun snakk om kort tid før de setter inn de varige tennene, men jeg visste ikke eller forsto ikke det, og kom hjem til et tannløst smil. Det gav det meg et stort sjokk, jeg hadde kanskje taklet det bedre i andre settinger, noen perioder eller settinger er man mer sårbar enn andre. Dette er et utrolig sårbart og smertefullt tema og område for meg.

Når jeg kom hjem og forsto situasjonen hang jeg opp teppe over gardinene så ingen kunne se inn, jeg ville ikke bli sett. Tenk om naboene er ute og ser det, for ja de kan se at det mangler en tann ved siden av hjørnetannen gjennom vinduet på flere meters avstand… hehe jepp ikke særlig realistisk…

Jeg har før denne tannbehandlingen tenkt, at tenk om jeg blir drept og de ser mine tenner, da vil de se hvor ekkel og skitten jeg er. Da håper jeg den personen som dreper meg er syk nok til å trekke ut tennene så ingen ser hvor ekkel jeg er.

Jeg har trodd siden jeg var rundt 8 år at jeg var spesielt skitten og ekkel, at det var noe galt med meg og min munn. Jeg har trodd når jeg kjøpte tannkrem at da ville alle se at jeg var skitten og ekkel, eller hvis de hørte jeg pusset tennene, da var jeg avslørt. Så jeg pusset tennene i skjul eller i dusjen så ingen skulle høre meg og avsløre min skamfulle hemmlighet…

Nå har jeg kun en uke igjen i hi, en uke er snart unnagjort, en uke uten å ha vært utenfor døra. Jepp skammen er så stor at jeg tør ikke gå ut.

Vel, tilbake til tannbehandlingen så må jeg få sagt at jeg er utrolig takknemlig, takknemlig for at jeg kunne få narkose, og få utført det på en slik måte. Jeg har også gjort avtale om jevnlige forebyggende treff videre med tannlegen som henviste meg. En tannlege jeg måtte gå til når jeg hadde så store smerter at jeg ikke hadde noen valg lenger, slik jeg har gjort i 15 – 20 år nå.

Jeg har bedd som en gal og takket som en gal til Gud i håp om å slippe tannlege, jeg har hatt salveduk fra Svein Magne Pedersen med meg overalt, hatt Bibelen under puta, over ansiktet og prøvd alle desperate versjoner i håp om helbredelser for å slippe tannlege.

Når jeg kom til tannlegen ble jeg godt tatt i mot, og jeg opplevde de ansatte som forståelsesfulle og omsorgsfulle mtp tannlegeskrekk, akkurat slik jeg trengte å bli møtt. De er flinke og skal jeg trenge narkose igjen vet jeg hvor jeg skal gå iallfall, det betyr alt for meg å bli møtt slik de møtte meg, at jeg ikke føler meg dum slik jeg har opplevd så alt for mange ganger før.

Irriterte tannleger over at jeg ikke klarer å gape høyt nok og presser kjevene min opp, kjeven min som er så anspent at jeg ikke klarer å gape så høyt…

Jeg trodde aldri jeg skulle kalle tannleger og leger for engler…

Jeg møtte først tannpleier og legene som skulle gi narkosen, men først måtte jeg kobles til all slags duppeditter for å være sikret gjennom behandlingen.

De var så snille, gode og forsiktige at det var nesten litt for hyggelig å være der, jeg følte meg så tatt vare på at jeg nesten håpte det ville vare en stund. Etter en kort stund kjenner jeg narkosedryppet begynner å virke mer og mer og da forsvant skuldrene også, nærmere Himmelen har jeg aldri vært før. Etter noen timer blir jeg våknet og det var som å gå fra Himmelen til Hel***e på kort tid, virkeligheten sto og ventet rundt neste hjørne…

Den fysiske smerten og reaksjonen kom ikke før et par dager når den og psykiske reaksjonen hadde roet seg. Da ble jeg dårlig, svimte av et par ganger og var skikkelig klein, jeg slet med å spise grunnet smerter og sårhet. Men også når det mangler noen tenner er det ikke like lett å finne ut hvor du skal tygge hehe, men nå går det og bedre ;)

Nå er det som sagt bortimot en uke siden behandlingen og jeg er mye bedre heldigvis, om litt over en uke skal de sette inn bro der det mangler synlige tenner og da kan jeg endelig tørre å komme meg ut litt igjen.

Jeg skal også få prisoverslag på resten som bør gjøres for er trukket en del tenner som ikke er blitt erstattet med nye. Dette er noe jeg har lyst å fikse for både bitt og selvfølelse. Det er heldigvis ikke synlig, iallfall ikke kjempe synlig så om jeg må vente litt før jeg får ordnet det går det fint. Men håper jeg kan få fikset alt nå som jeg er i gang og har en god avtale med en tannlege videre…

Men da må jeg først søke om dekning av dette og har enda igjen å søke om det som allerede er gjort også. Jeg har alle papirer og er bare å søke, men er så redd for avslag at jeg lånte penger til det. Det hadde vært en så håpløs situasjon hvis jeg fikk nei med så ødelagte tenner at jeg orket ikke søke. Håper de kan hjelpe med dette eller iallfall neste runde. Noe er blitt dekket og vil alltid bli dekket, siden jeg har en grunn bak denne panikken, men uansett så blir det mye penger alt i alt…

Så da ber vi litt til ;-) Nå klarer jeg å be til Gud om at jeg må å få nye tenner og få fikset alt om så hos tannlege (helt utrolig faktisk), og ikke bare om nye tenner fra Gud selv om det hadde vært fantastisk da hehe ;-)

Føler meg som Ross fra Friends her fra 1:39 og utover i videoen hahaha, har sånn humor jeg ;-)

—-

—–

Lilly