17 mai er dagen jeg føler meg verst på

17 mai er dagen jeg føler meg verst på, i mange år har jeg grudd meg med stor klump i magen til denne dagen. Det er en dag med mye triggere og skam, men også dagen jeg føler meg ekstra unormal, annerledes og ensom (skamfullt å innrømme, og vet ikke hvorfor jeg føler meg ensom). Jeg vet at mye av dette er kun mine følelser og noe jeg må gjøre noe med, og at det handler om min usikkerhet. Men uansett om alt ligger der bak meg selv, så er denne dagen utrolig vanskelig og de følelsene jeg møter føles så alt for sanne.

På denne dagen føles det som om jeg ser alle andre i gatene som mestrer de normale tingene i livet, mens jeg vandrer der unormal og som den stygge andungen…

Snart kan hverdagen fortsette som normalt igjen. For meg er det så vanskelig og utrolig triggende å pynte meg ekstra, kvalme og skam sniker seg alltid med i den prosessen. Jeg kan huske som barn en spesiell kvalme følelse jeg fikk langt inni magen, skikkelig dypt og ikke som vanlig kvalme. Jeg klarte aldri helt å beskrive den, men husker jeg vred meg og ville ha den vekk, som om den bar med seg noe annet + skamfølelse. Denne følelsen kom spesielt når jeg skulle pynte meg ekstra, men den kunne snike seg frem ellers også. Jeg har den enda og som før så kommer den ofte når jeg skal pynte meg ekstra til noe. Jeg hater den følelsen og den er så ubehagelig og vond, det er så mye skam i den også…

I år ble det en annerledes feiring, jeg orket ikke gå gjennom den kampen for å feire dagen ute blant folk. Jeg orket ikke finne fine klær og pynte meg for å gå ut dekket av skam og kvalme, og med behov for å grave meg ned uten å vite helt hvorfor. Jeg valgte å bli hjemme og feire på min måte, noe jeg kjenner gjorde dagen litt bedre og tryggere. Jeg ligger i senga med daffe tøy, PCen i fanget, word dokumenter i fleng, dagbok og tv-serier. I kveld får jeg besøk av min mor (skal skifte til da hehe), vi skal spise litt god mat (skal prøve å trosse sf og hvis det går) og se den koselige tv-serien «Vi På Saltkråkan». Kjenner på en måte behov for å være helt alene til dagen går over, sliter med å ha andre rundt meg når jeg møter alt dette, selv hvor gode de er. Samtidig så er det så viktig å presse seg litt og ikke bare trekke seg helt heller, så da ble det slik i kveld og jeg tror det blir veldig koselig.

Sliter med å skille mellom før og nå, og merker det fort kan skli litt i hverandre med alle minnene og flashbacks, begynner å bli mer og mer av de nå. Så ser at det er veldig viktig å ta konkrete valg for å gi nye konkrete gode minner, som for i kveld. Jeg har også valgt å finne gamle bøker, serier og filmer jeg likte som barn for å hente frem de gode følelsene og minnene jeg hadde som barn. Hjelper å finne de oppi alt av vonde minner og flashbacks. Jeg begynte med å låne Elizabeth bøkene fra biblioteket, en ungdoms serie jeg las litt i som barn og likte veldig godt. Jeg las ikke så mye pga store konsentrasjonsproblemer, men jeg las nok til at jeg likte de og det gav meg en god følelse. Så nå har jeg tenkt å lese alle seriene fra bok en til den siste, og jeg startet med å låne 4 bøker. De har jeg nå lest ut og skal skal låne 4 nye nå til uka. De er jo tynne bøker og med stor skrift så tar ikke så lang tid å lese, men kjenner jeg likte veldig godt å lese de igjen, kunne faktisk kjenne spenningen og hehe.

Så dette har vært og er min 17 mai feiring i år, og jeg håper du som leser har hatt en fin dag feiring. Hvis du som meg møter mye fortid og triggere av en eller annen grunn håper jeg du på tross av alt har hatt en fin dag likevel, og hvis ikke, så er dagen snart over og hverdagen i gang igjen  <3

Lilly…

Snørr, tårer og svette

Jeg står her med valget i hendene, et valg som forteller meg hva som er riktig, men som likevel river meg i stykker innvendig. Det er en indre kamp, de små delene skriker, og jeg dras i mange retninger på en gang. Det er panikk fordi alt jeg sliter med er også de tingene som en gang var overlevelsen min. Det er kvalme, tårer, snørr og svette, jeg får plutselig null matlyst til å få behov for overspising, jeg får lyst til å kjempe for så i neste øyeblikk gi opp, jeg kjenner livsgnist for så kjenne meningsløshet. Slik blir jeg dratt frem og tilbake i valget jeg nå står ovenfor, valget for å bearbeide traumer og senskader, valget for å jobbe for å bli frisk og hel….

Skal jeg jobbe med meg selv, og jobbe med fortid, traumene og prøve å få til voksenlivet? Skal jeg jobbe for å akseptere alt som skjedde i fortiden? Tør jeg miste spiseforstyrrelse og selvskading, de som har holdt meg i live? Kommer jeg til å miste drømmeverden, mitt eneste sted med gode minner? Klarer jeg å være voksen når innsiden er barn? Kan jeg orke den sorgen alt dette er? Spørsmålene hagler inn og spinner rundt i høyt tempo, noe som gir økt panikkangst.

Noe i meg har lyst og vil kjempe, mens noe i meg vil bare leve i drømmeverden for resten av livet og ha den «gleden» gjennom det.

narnia                                              Bildet fant jeg her

Jeg har bestemt meg for å å gå, ta de stegene og kanskje derfor jeg møter denne kampen. Men jeg gir meg samtidig lov til å ikke ha lyst, jeg gir rom for hele meg i dette. Jeg tar en dag av gangen og jeg får lov til å være redd. Helt ærlig er det et smertefullt og skummelt valg som jeg skulle ønske jeg slapp, men slik er det ikke desverre. Kan jeg ikke få lov å være glad og trist på en gang iallfall? Jo jeg gir meg selv lov til det, fordi det er nettopp det jeg er, glad-trist.

Så nå starter min 5 års plan, og jeg er kvalm og glad-trist. Jeg vet at dette er steg som må tas for å komme videre, og derfor jeg også tok valget. Jeg kjøpte en dagbok til denne 5 års planen, en dagbok jeg skal skrive i hver dag gjennom alt dette, som hjelp og noe å se tilbake på når jeg har kommet meg fremover. Det å se hvilke steg som er tatt og hvilke som må tas videre kan være en god hjelp og litt spennende.

#Gudgimegstyrke

Bloggen blir en viktig del i denne prosessen, og jeg vil skrive mens jeg går disse stegene. For meg hjelper det å skrive og bloggverden har vært en enorm støtte og hjelp for meg. Det å dele åpent hjelper meg også mye i møte med skammen og på veien til å reise meg opp igjen, så derfor jeg blogger og blogger åpent og ærlig.

20150512_172136 20150512_172248                    Litt å skrive på her ;)

 

Lilly…

 

Jeg føler meg tryggest alene

Det er ikke det at jeg ikke har lyst til å være sosial, eller oppleve livets små og store gleder. Det er faktisk noe jeg ofte drømmer om og lengter etter, men jeg tør ikke.

blogg5                                              Bildet finner du her

Som barn beskyttet jeg meg selv ved å kun stole på meg. Det var på mange måter en stor hjelp og nødvendig gjennom mye, men det gjorde også til at jeg lukket igjen mye i møte med andre. Når jeg i dag treffer venner som jeg vet og kjenner at jeg virkelig kan være meg selv med, så likevel ser jeg på klokka og venter på å komme hjem igjen. Ikke misforstå meg her, fordi jeg klarer på mange måter også å slappe av og likevel ha det kjekt med mine venner, få gode opplevelser og glede meg til nye treff. Men det er noe der som stenger igjen noe som gjør at jeg ofte ser frem til jeg kan komme hjem til meg selv. Og siden jeg ikke klarer helt å slappe av sammen med andre så bruker jeg mange krefter på sosiale treff, selv hvor koselig det er og hvor fantastiske venner de er.

Den indre drakampen er stor, og hver gang jeg skal ut av hiet mitt eller har sosiale avtaler blir jeg dratt frem og tilbake helt til jeg klarer å ta et valg. Noen ganger klarer jeg å trosse frykten (som av og til er skjult bak noe annet og lurer meg), mens flere ganger ender jeg med å avlyse og utsette. Igjen ikke misforstå meg her, fordi jeg ønsker egentlig det sosiale, men frykten stopper meg. Jeg er blitt en mester på å gjøre det hyggelig og koselig alene, så koselig at det frister mer å bare være hjemme alene. Jeg er nok min største sabotør og prøver å lure meg selv ved å komme med mange «gode»ideer jeg heller kan gjør enn å bli med på det jeg blir spurt med på eller har avtalt.

Jeg ønsker virkelig ikke å være slik, jeg ønsker å bli mer fri så jeg kan være sosial og finne på ting i livet. For selv hvor trygt det er hjemme alene, så blir det utrolig ensomt. Jeg mister mye av livet og alt av gode og sunne påfyll, men også livserfaring generelt. Det er ikke rart jeg føler meg liten og langt etter andre, fordi på mange måter er jeg det. Det positive oppi dette (som er viktig å minne seg på!) er at jeg har gode venner og får til litt sosialt på tross av alt, og jeg har mestret ting i livet som jeg har vokst på og fått erfaringer av. Så jeg er ikke helt på bunnen i det sosiale heldigvis, men jeg har noen steg å gå. Jeg kan klare det (litt) sosiale når jeg er sterk, men lukker meg helt vekk når jeg er svak og sårbar. Så blir ofte at jeg f.eks. er en dag eller en uke sosial/ute og flere uker lukket og gjemt, håpet og målet er en jevnlig og stabil rutine med litt sosialt og ute i livet litt hver uke.

Helt ærlig skremmer disse stegene meg, og jeg kjenner samtidig frykten, en indre panikk og at kroppen blir helt nummen helt ut i armene. Her må jeg nok bli flinkere til å minne meg selv på at jeg ikke skal klare dette på en dag, men at det endres gradvis over tid. Det er når jeg stresser og tar snarveier det ofte går galt, og noen ganger er også steg fremover å ta pause eller et par steg tilbake. Det viktigste er at jeg vil og jobber for å klare dette målet gradvis, og selv om det er skummelt og gir disse reaksjonene å bare tenke på det, så skal jeg klare det, men i mitt tempo…

50615-Never-Stop-Believing-In-Hope1                                           Bildet finner du her

Lilly…

Begynner å ta meg selv på alvor

Helt siden desember har jeg vært i tøffe prosesser som jeg ikke har kommet meg ut av, jeg har bare dalt nedover og mer inn i den tykke tåka som tiden har gått. Det har vært en ubeskrivelig frustrerende følelse å ikke finne en veg ut eller håp, men bare kjenne at jeg faller og faller.

Jeg har gått i terapi for å jobbe med fortid, traumer, senskadene og ellers det jeg sliter med. Men jeg merket mer og mer etter terapitimene at jeg ikke fikk hjelp. Timene ble mer og mer en stor trigger hvor de små delene på innsiden følte seg både avvist og trigget på en vond og utrygg måte, noe som resulterte i flere destruktive handlinger etter nesten hver terapitime. Det at jeg ikke fikk hjelp gjorde videre at følelsen av håp og en bedre hverdag forsvant gradvis, og i denne lange vonde prosessen har det føltes så utrolig ensomt å slite. Ikke misforstå det jeg skriver fordi jeg har en snill og dyktig terapeut som på mange måter har tatt meg og min historie på alvor, men kanskje er det en kommunikasjon/kjemi som gjør at det blir/ble slik.

For å ikke gjøre som jeg alltid har gjort, nemlig å stikke fra problemet har jeg ringt terapeuten både etter og før timer for å spør om ting, ta opp ting og nevne ting i håp om at det skulle hjelpe. Jeg tenkte det kunne gi en god kommunikasjon og kanskje gjøre en forskjell, og hvis ikke visste jeg at jeg hadde virkelig prøvd og stått i det. Det hjalp dessverre ikke (men jeg vokste på det!!) og håpløsheten og frustrasjonen økte mer og mer etter terapi, siden jeg virkelig trenger hjelp.

Til slutt valgte jeg å fortelle terapeuten, og sendte derfor en mail og fortalte om det jeg slet med, hjelpen jeg trengte, hvordan jeg opplevde terapien og veien videre. Etter mailen var ferdig skrevet, lest igjennom et par ganger og sent kjente jeg en indre ro over valget og steget jeg hadde tatt. Jeg skrev det jeg følte og mine reaksjoner i og etter terapi, hva jeg trengte og ikke trengte videre, og eventuelt bytte av terapeut. Jeg var veldig redd for å bli misforstått eller såre terapeuten, fordi det var det siste jeg ønsket, alt jeg ville med mailen var å få hjelp og håpet tilbake.

Natta etter sov jeg lite, ikke fordi jeg var redd for det jeg hadde valgt å dele, men redd for å ha såret eller ikke bli tatt på alvor når jeg var så ærlig som jeg var. Etter jeg las svaret som kom dagen etter fikk jeg to følelser, en hvor jeg følte jeg ble tatt på alvor og en panikk reaksjon med frykt for å ikke bli trodd og forstått ved valg videre. Noe i mailen gjorde meg usikker og etter noen timer forsto jeg hva, og valgte å sende en mail basert på dette og stille litt spørsmål omkring det. Jeg skrev også noen ord om mine ønsker og behov for valg videre, og ba om at de også ble tatt med som en viktig bit i valget videre.

Det som var litt godt å oppleve i dette var å se at jeg tok meg selv på alvor og sendte mailen og sa i fra at det ikke funket og at jeg enten trengte endringer i vår terapi eller ny terapeut. Også når jeg var usikker på noe i forhold til valget som skulle bli tatt i forhold til veien videre, sendte jeg en mail og fikk med mye som var viktig for meg, og sto derfor opp for meg selv på flere områder. Jeg kjenner også litt frykt for å vise denne sårbarheten og risikere å bli totalt avvist, men håper at det vil gi gode erfaringer som gjør at jeg ikke blir skremt fra å gjøre slike valg igjen.

Siden det har vært tøft og mange prosesser, har jeg ikke orket mye og tilbragt mye tid i drømmeverden. Jeg har vært skikkelig utmattet og slitt med å klare de minste ting, også det sosiale går dårlig nå. Det jeg har klart er å presse meg til å gjøre litt kreative ting, som tegning/skisser eller fargelegging mandala/mindfullness fargebøker. Det er noe jeg liker veldig godt og er god avkobling i fra alt. Jeg har lyst til å bli flinkere til å tegne fordi jeg har mange ideer i hodet, men har ikke talent nok til å tegne dem. Så lager mange skisser og øver meg, og håper det kan hjelpe mot det målet. Ellers har jeg ikke orket blogging eller bloggverden i lang tid, så var godt å skrive, blogge og lese blogger igjen. Dette er noe jeg egentlig liker veldig godt og noe som er god hjelp og terapi for meg også. Så er en god ting at jeg skriver/blogger og er i gang igjen der iallfall, og håper jeg kan klare disse tingene som gjør godt og ikke krever for mye.

Og så håper jeg bare det blir en god løsning mtp terapi videre når jeg får en tilbakemelding til uka, kjenner jeg er litt spent men jeg har fått sagt alt jeg ønsker å si nå, så få bare vente og se hva det blir, jeg kan uansett ikke gjøre mer fra eller til nå. I helga blir det vel å samle opp krefter, prøve å gjøre de tingene jeg liker og som gir litt og kanskje se en koselig film eller serie :) Og ja skal snart være sosial igjen hehe ;)

(En skisse jeg har laget i øvinga)

IMG_20150119_171834

<3 God helg til deg som leser <3

Lilly…

Et usynlig barn

Dette er et veldig følelsesmessig og tøft innlegg å skrive, men samtidig et viktig innlegg både for meg og generelt sett. Det handler om min historie og hvor usynlig og misforstått jeg var selv hvor mange synlige tegn der var. Jeg har slitt veldig mye i ettertid med nettopp det å være så usynlig og avvist, veldig mye kunne vært annerledes i dag i mitt liv om jeg hadde blitt sett, hørt og trodd mye tidligere.

Når jeg leser om typiske tegn ved f.eks. Seksuelle overgrep og ser tilbake på mitt liv, mine tekster, ord og tegninger så ser jeg nettopp disse tegnene, men ingen som så eller tok meg på alvor. Det var alltid meg som var problemet og ikke opplevelsene. Det gjør vondt å se disse tegningene nå og vite at de er typiske tegn, jeg lengter så fælt etter å bli sett og reddet. Den lille jenta på innsiden skriker etter noen som kan se henne også. Kanskje derfor det er så tøft å se avvisningen så svart på hvitt og de tegningene hvor hun kunne blitt sett, alt blir så virkelig og sant da…

terapitegning Terapitegning1

Når jeg nå går gjennom gamle journaler og skolemapper fra ungdomstiden så ser jeg også at det ikke bare var en følelse, men en sannhet, jeg var virkelig misforstått og usynlig. Det gjorde vondt å lese ord som ble satt, ingen ord om omgivelser eller det jeg sa, kun ord om meg og jeg ble den det var noe galt med. Samtidig skrev de ting om meg som viser at ikke alt var bra, men de prøvde ikke å finne ut hvorfor, det ble et stempel og det var meg det var noe galt med og ferdig med det… Når jeg leser journalen fra legen så er ingenting av det jeg fortalte skrevet ned. Det står noen få ord som bagatelliserer alt og det er det. Han var også skolelege på den tiden og så hvordan jeg slet med panikkanfall, høyt fravær og psykiske problemer, likevel er det mye som aldri kom med…

«Hun er ikke særlig moden for alderen» var det eneste de skrev, ikke noe mer eller noe rundt. Ikke noen som sjekket hvorfor en jente i ungdomskolen hadde over 30 dager fravær i 7 og 9 klasse (hvert år) og 48 dager fravær i 8 klasse, panikkanfall med kollaps og umoden for alderen m.m. Og når det ble fortalt om overgrep (Les – Temaet – Seksuelle overgrep mot barn) som da var nåtid og fortid + endel andre alvorlige ting og det ble møtt med avvisning eller bagatellisering, så skjønner ikke jeg hvordan det var mulig sammen med de synlige tegnene å ikke forstå det regnestykket, men likevel ble det slik…

Konsekvensene kom tidlig, en kiropraktor hadde spurt mamma om hun visste om jeg hadde opplevd overgrep fordi jeg var så ekstremt anspent, så han så de synlige tegnene. Jeg ble også sendt til PP-tjenesten og møtte da en som så og forsto, han spurte meg flere spørsmål om jeg f.eks. Måtte sove med lyset på, noe jeg gjorde og skammet meg over, men fikk der høre at det var normalt etter overgrep. Så de to hørte og møtte meg for opplevelsene og forsto regnestykket, men med alle de andre opplevelsene før var jeg nå lukket og livredd, også mot de som så. Han på PP-tjenesten spurte om jeg følte meg klar til å snakke om det eller om jeg ville vente, jeg valgte å vente for frykten for nye avvisningene og bli lagt i feil bås var sterkest da.

Dagen jeg var klar til å tørre ta i mot hjelp turte jeg ikke gå til lege eller helsevesenet generelt, jeg turte ikke oppleve det jeg hadde opplevd så alt for mange ganger så jeg valgte å gå til politiet. Der ble jeg møtt på en god og respektfull måte og fikk en brosjyre til SMI (SMSO). Det var og er et støttesenter for de som har opplevd overgrep og voldtekt. Etter dette begynte jeg på min vei mot heling, en vei som var mye lengre og mer komplisert enn jeg først trodde…

Terapitegning4

-Lilly-

Endringer på bloggen

Jeg holder på å endre litt på bloggen, ikke så mye men litt smått for gøy for å få den mer slik jeg ønsker. Siden jeg har slitt endel med å finne meg selv og vært litt delt så har bloggen tidligere endret seg ettersom hvordan jeg har følt, men de siste månedene har jeg prøvd å ha en blogg for hele meg, alle delene. Det betyr innlegg som kan endre retning, og nå spare på begge innlegg som begge er en del av meg på min ferd for å bli mer hel. Dette er nytt for meg og blir litt prøving og feiling, men tror den begynner å få litt mer personlighet og form etter slik jeg føler passer hele meg nå.

Headeren jeg hadde var en jeg visste kun var til jeg fant ut hvilken header jeg ønsket, jeg hadde ikke helt funnet «min» header. Når jeg begynte å kikke litt og prøve litt for å finne min header fant jeg først en jeg likte sånn greit nok, men så fikk jeg beskjed at for noen kom den kun frem som hvit bakgrunn. Ei venninnne hadde derfor for gøy laget en header til meg som jeg likte kjempe godt og følte selv den passet veldig bra til meg og min blogg.

lilly holte2Jeg har også endret på siden «Lilly», men er enda litt usikker på om jeg er fornøyd med den siden. Jeg leser den litt jevnlig og kjenner etter om det er noe jeg vil endre eller skrive annerledes. Det kan være litt frykt ettersom jeg deler så åpent om ting som koster mye å dele om, skamfulle ting. Samtidig så ønsker å dele åpent, være en stemme og tråkke skammen vekk, men også gjennom min drøm å bruke historien som da betyr at jeg må være åpen. Jeg kjenner det hjelper meg veldig å være åpen, jeg føler meg mer oppreist, men som sagt skummelt og kanskje derfor jeg er usikker, hvis ikke endrer jeg den.

Jeg har også laget flere sider til bloggen, noe som får frem mer av meg og slik jeg ønsker å bruke bloggen. Målet er å en dag bruke historien til å hjelpe andre og jeg har mange hjertesaker, noe jeg føler jeg får frem og «jobbet» med gjennom denne endringen. Jeg er ikke ferdig med alle sidene, noen av dem krever god tid til å skape en god tekst, og jeg vil gjøre denne endringen ordentlig, kjenner den betyr mye for meg. Så det jobber jeg med nå og kjenner at jeg koser meg med dette.

images.jpgDen siste tiden har vært tøff og jeg føler jeg er i en indre opprydding, noe som også har gjort at jeg har begynt en opprydding hjemme. Ofte gjenspeiler mitt indre ut i det ytre, er det indre kaos er det kaotisk rundt meg, nå har jeg begynt indre opprydding i terapi og derfor begynt opprydding/sortering hjemme. Jeg går gjennom dagbøker, personlige papirer o.l, og samler og sorterer alt sammen så jeg har oversikt og alt samlet. Jeg har også bestilt journaler og skolemapper fra hele oppveksten som en del av denne indre sorteringen og prosessen, noe som er krevende men jeg kjenner det er riktig nå. For et par år siden kunne jeg ikke klart det, men nå kjenner jeg meg klar for det. Men jeg har måttet dele opp den jobben med å samle inn journaler siden det krever mye bare å ringe og bestille den, men noen av dem har jeg fått til nå.

I løpet av denne uka som kommer skal jeg prøve å få til et par turer på søpla og få unna enda mer opprydding/sortering hjemme, og ordnet mer til journaler/skolepapirer jeg ikke har gjort.

I går var jeg på konsert, gospel Gaither konsert. Jeg har alltid likt de konsertene fordi dette er herlige mennesker som skaper liv, underholdning og håp. jeg har tidligere gledet meg vilt og vært helt skjelven, men denne gangen var jeg helt flat, noe som var så trist å kjenne. Jeg satt der og hørte på en dyktig sanger og fantastisk underholder som bare er super skjønn, likevel var jeg ikke der og halveis i konserten var jeg helt utmattet. Det var så trist å kjenne at det som gav meg så gode følelser før er helt tomt nå. Jeg vet at det vil komme tilbake og er bare en del av depresjonen når den er sterkt tilstede, men det var så konkret og jeg ble så trist av det. Hele opplevelsen gav meg en skikkelig ensomhetsfølelse når jeg kom hjem igjen. Det var koselig med konserten, men så vondt at jeg ikke klarte å kjenne den gleden jeg pleier å kjenne. Men før vi kom dit fikk vi oss en god latter, skikkelig latterkrampe fordi vi gikk i feil kirke som utrolig nok og hadde konsert haha, vi måtte gå midt i og vi lo så vi ristet mens vi gikk, det gjorde godt for lenge siden jeg har ledd skikkelig ekte.

Det var litt godt i dag og kjenne gleden over å jobbe med bloggen og disse sidene som krever tid og endel jobb for å få de slik jeg vil. Så nå nyter jeg den følelsen og nyter en dag uten den intense dype smerten og håpløsheten, og så håper jeg den varer litt.

Avslutter med et par bilder fra konserten i går med Angela Primm, et fyrverkeri:

blogg blogg1 blogg2

-Lilly-

Temaet – Seksuelle overgrep mot barn

 

Den siste uken eller ukene har det vært ekstra tema og fokus på barn som opplever seksuelle overgrep, hvor mange som faktisk opplever dette og viktigheten av å se disse barna. Jeg synes det er utrolig godt å se at det i dag er så stort fokus på dette fordi det er alt for mange uskyldige barn som opplever dette. Jeg er takknemlig for at det i dag ikke ties bort bak skammen, men at voksne tramper ned skammen og legger skylden der den hører hjemme, nemlig hos overgripere. Et barn som opplever overgrep føler ofte mye skyld og skam selv om de er 100 % uskyldig i dette, så dette er kjempe viktig slik at voksne kan se de barna og de tegnene de viser på sin redde og skamfulle måte. Det finnes mange tegn, man må bare tørre å se…

 

Nå som dette temaet har vært mye fremme så møter jeg samtidig min egen historie hvor jeg også var utsatt for seksuelle overgrep. Jeg kjenner samtidig mine egen smerte av å ikke ble sett, hørt eller trodd, selv når jeg fortalte. En kvinnelig psykiater fortalte at jeg ikke hadde tatt skade av det og andre innen Helsevesenet møtte meg med «Det er bare du som er sårbar» og «Det kan jeg aldri tro». Jeg var da tidlig i tenårene og kunne fått hjelp tålig tidlig, men siden jeg ikke ble trodd fikk jeg heller ikke hjelp tidlig, noe jeg må leve i konsekvensene av i dag dessverre. Derfor er jeg så utrolig takknemlig når jeg ser fokuset i dag for de som nå er barn og går gjennom alt dette vonde, det kan bety enormt mye for fremtiden deres, jo før de blir sett jo bedre.

 

Det har vært svært smertefullt å være så usynlig, man føler seg allerede skyldig, skitten og uverdig som menneske etter slike hendelser, og når man da blir møtt med avvisning så er det bare en bekreftelse på det man allerede føler og har tatt til seg som en sannhet. Den usynligheten gjør også at prosessene kan være svært ensomme, man møter både smerten av det ensomme barnet samtidig som man i dag som voksen er alene og kan aldri bli sett og reddet. Jeg kan kjenne det enorme behovet for å bli sett både som barn og voksen, jeg kjenner en veldig tristhet over at jeg var en av de usynlige, selv hvor synlig det var, jeg kjenner det er en egen sorgprosess bare det. Så jeg håper dette er med på å hjelpe mange barn, at disse ukene med den viktige informasjonen er med på å gjøre voksne mer våkne og modige, fordi det er snakk om et helt liv…

 

Overgrep gjør ikke bare vondt når det skjer, men det fortsetter å påvirke i mange år og de typiske senskadene får man kanskje ikke før man er voksen, hvis man ikke blir sett og får hjelp tidlig så kan det utgjøre en stor forskjell for mange. I dag sliter jeg med en enorm sorgprosess etter tapt barne og ungdomstid, jeg er både voksen og et barn fanget i en voksen kropp (Innlegg – Fanget i en voksen kropp) og jeg sliter mye på mange områder i livet etter alt jeg har vært gjennom, noen stjal min kropp, barne og ungdomstid, noe jeg aldri kan få tilbake, og nå skal jeg plutselig være voksen og få til det, noe jeg sliter veldig med. Jeg ble diagnostisert med bl.a. kompleks ptsd og panikkangst pga fortiden, men sliter også med kropp, mat og forhold, det normale ble unormalt og ukjent.

 

Nå jobber jeg med fortiden, sorgen og senskadene i terapi og håper at jeg en dag får det livet jeg ønsker. Det mange ikke vet er at det også gjør at man fortsetter dette usunne inn i voksenlivet, f.eks. Skadelige forhold med nye vonde hendelser, det har så stor skadevirkning hvis man ikke blir sett eller får hjelp, så vær så snill å være modig for de små og uskyldige barna som kan bli reddet før det er for sent, før de må oppleve så mye mer….

 

f248082d22b74225a88a36b62352bd7f_lonely_child_groe                           Google/ensomme barn

 

-Lilly-

Psykiske overgrep er skadelig

 

Det er så leit at enda i dag er det lite forståelse eller kunnskap i forhold til psykiske overgrep, fordi det er skadelig og det blir nesten enda mer skadelig når du kan legge til det å ikke bli trodd eller tatt på alvor. Psykiske overgrep kan gi store senskader og konsekvenser i livet som fysiske overgrep…

Og det er mange måter å skade et menneske psykisk, ikke alle skriker…

images                                                                               Bildet her

 

Sånn da fikk jeg letta på trykket  ;)

 

Lilly…

Jeg blir så trigget

Når jeg møter andre ungdommer med liknende historie og senskader så trigger det noe sterkt i meg jeg kjenner selv de behovene og ønsket om å være liten igjen og ha noen hjelpere. Det svir litt på innsiden nå, jeg møter følelser av svik, savn og sorg blandet litt i hverandre av minner som også gjør vondt. Jeg lengter så veldig etter å bli sett som et lite barn eller en ungdom, men så er jeg ikke det og det må bare bli med de sårene som uoppfylte behov. Jeg må bare takle det men akkurat nå vet jeg ikke hvordan…

 

Siden jeg føler meg som et barn og ungdom fanget i en voksen kropp så kjenner jeg meg igjen når jeg møter eller hører om andre barn og ungdom i liknende situasjon eller reaksjoner etter liknende historie som meg. Det er utrolig triggende og jeg møter hele historien og sårene på nytt hver gang jeg blir trigget, og da kjenner jeg og på savnet etter mine hjelpere og føler meg så liten og alene.

 

Akkurat nå kjenner jeg veldig på sorgen og smerten på innsiden, jeg har lyst å lukke meg vekk fra livet men er samtidig så urolig at jeg ikke vet helt hvor jeg skal gjøre av meg selv. Klumpen i halsen presser på men jeg er redd jeg ikke skal klare å stoppe opp om den får plass så jeg svelger og svelger… Det gjør bare så alt for vondt akkurat nå og jeg vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg selv…

f248082d22b74225a88a36b62352bd7f_lonely_child_groe                                     Bildet finnes her

-Lilly-

Nyter litt bedre dager

 

De siste dagene har vært litt bedre og lettere, håpet har vært mer tilstede og jeg har funnet litt mening i det som tidligere føltes både meningsløst og smertefullt. Det å gi slipp og akseptere har vært kjempe viktig for meg, fordi når jeg så alt jeg ikke mestret men som jeg samtidig hadde så lyst til å mestre så ble hverdagen bare tom og fylt med savn. Alt jeg da klarte føltes så lite og jeg skammet meg så utrolig mye over mitt liv og min hverdag.

 

Når jeg bare gav slipp på de knuste drømmene og aksepterte hvordan min hverdag var i dag fikk jeg en ro og klarte mer å glede meg over de små gledene jeg faktisk klarte eller hadde. Det har vært en lang veg på flere år å komme hit, jeg har strevd med alt jeg har hatt for å slippe å komme hit. Det føltes som det største tapet, men når jeg først gav slipp på det falt jeg til ro og kunne mer bruke kreftene på å glede meg over det som faktisk var bra.

 

Jeg har alltid vært enten eller, når jeg hadde tøffe perioder så var jeg 100 % i det og alt annet forsvant, og når jeg var i en god periode så var jeg 100 % i det, og da skulle jeg klare alt jeg ikke hadde klart før. Slik har jeg blitt dratt i mellom disse to retningene hele tiden og ikke fått til den fremgangen jeg har ønsket fordi jeg var min største sabotør.

 

Om jeg nå har kjent på noe smerte eller møtt noen triggere så har det ikke vært enten eller, jeg har kjent på det og det har vært tøft og krevende, men jeg har likevel samtidig klart å kjent på det som var bra. I går hadde jeg koselig besøk som gjorde veldig godt, samtidig møtte jeg noe av den dype savn smerten til lille meg i løpet av kvelden som gjorde at jeg hadde mye panikk i natt. Når jeg våknet i dag kom jeg meg opp til kl.1 som er målet og bra til å være meg, jeg dusjet og tok meg en tur ut i finværet. Jeg klarte på tross av den dype indre smerten som ligger under å likevel nyte det som er bra, noe som var litt godt å oppleve. Det gjorde også litt godt mot smerten å gå tur og gjøre noe som jeg likte å gjøre, da var ikke alt bare smerte slik det fort kan bli i tøffe perioder eller når jeg møter noe tøft.

 

Jeg tok med meg kamera, kaffe og musikk og gikk på tur i fine naturområder nærme meg som er så nydelige å gå i, men som jeg ikke har orket å gå i på flere måneder. Jeg brukte ikke kameraet før slutten for jeg nøt den roen det var å gå i mine egne tanker med musikk i ørene og kaffe i termoskoppen min. På slutten av turen fant jeg en fin plass ved stranda hvor jeg satt meg og så på bølgene som slo i mot fjellkanten, da fikk jeg knipset noen bilder innimellom. Nå sitter jeg på verandaen og skriver dette innlegget, jeg sitter med masse klær og under teppet for det er litt kaldt i skyggen men utrolig deilig å sitte ute og skrive. Huseierne mine bygget veranda til min leilighet i fjor høst (lucky me :D), så jeg nyter muligheten jeg har til å sette meg ute i frisk luft samtidig så beskyttet mot andre, noe som kan hjelpe meg til å komme ut i frisk luft i tøffe perioder.

 

Jeg har også begynt å skrive min historie, mest for meg selv for å sortere og plassere. Også som en del av bearbeidelsen av alt fra fortiden nå som jeg har begynt å jobbe med alt i terapi, og mye som dukker opp enten i minner eller fysiske reaksjoner. Men det er tøft å skrive minnene ned, sette ord på de gjør at alt er sant og det blir så mye mer virkelig når jeg skriver de som mine minner og min historie. Når jeg så alle de forskjellige aldrene på innsiden separert med hver sin historie, hver sin krenkelse både fysiske og psykiske reaksjoner så var det tøft, men det hjalp samtidig. Jeg følte jeg fikk en identitet og at jeg hadde en identitet fra barndommen og ikke kun bare vært et spøkelse slik jeg har følt. Også alle reaksjoner jeg har hatt men ikke sett mer en tåkekaos og når det ble noe mer konkret kunne jeg forstå mer min reaksjoner og følelser, som hjalp litt det også. Noen ganger er det bedre å se selv om det du ser er vondt enn å ikke se i det hele tatt, men likevel kjenne at det er der…

 

Så om det er tøft så er det også noe bra, og det er ikke like håpløst som det var, som er det viktigste for når håpet forsvinner så forsvinner alt. Her er noen få bilder fra hva jeg satt og så på når jeg slappet av ved stranda.

IMG_4713 IMG_4724 IMG_4727 IMG_4732 IMG_4751

-Lilly-