Spennende tider i vente

I forrige innlegg «En bedre hverdag» skrev jeg at jeg skulle i gang med arbeidstrening, men at jeg først måtte ha en runde rundt og spør om å få lov å jobbe et sted hvor jeg kunne bruke min sekretær erfaring.

-

I dag ringte jeg til min tidligere sjef ved kontoravdelingen ved Akutt/Anestesiavdelingen på sykehuset og spurte om muligheter for å ha arbeidstrening der gjennom Nav. Jeg har jobbet der på samme avdeling før og på sykehuset (ulike avdelinger/vikariat) i omkring 3 år, så det er en jobb og oppgaver jeg kjenner til. Grunnen til jeg sa opp jobben der for 4-5 år siden var ikke for mistrivsel, men pga «smellen» som fikk meg sykemeldt og deretter videre på AAP gjennom Nav. Nå 4-5 år senere er jeg endelig klar for å jobbe meg oppover og inn i arbeidslivet igjen. Målet mitt er å jobbe 80 – 100 % og ut av Nav, og jeg vil gi alt for å klare det. Gjennom arbeidstreningen vil det bli en forsiktig start på omkring 40 prosent og videre gradvis økning oppover, og så videre er målet å ut av Nav og jobbe et sted jeg får jobb når den tid kommer.

-

Jeg fikk lov til å ha arbeidstreningen ved Akutt/Anestesiavdelingen, det gir meg en fot innenfor arbeidslivet igjen og et steg nærmere målet mitt. Hun svarte ja med en gang når jeg spurte om arbeidstrening der, noe jeg synes var utrolig flott. Hun sa det også kunne være til hjelp for dem siden jeg hadde jobbet der før og kunne både data programmet og var vant til å skrive journaler med diktafon. Jeg skulle ringe henne til uka når brukernavn o.l. var blitt registrert. Slik det ser ut nå så kan det se ut som jeg kan begynne til uka, hvis ikke uka etter.

-

Jeg kjenner at jeg virkelig ser frem til dette, både å komme inn i arbeidslivet og få rutiner i hverdagen igjen. Det er en utrolig god følelse etter så mange år vekk fra livet at jeg endelig tar mer del i livet igjen. Jeg er endelig på veg mot målene.

ny14Bildet – privat.

-

Som jeg også skrev i forrige innlegg så må jeg være frilanser på fritiden, noe mange må i dag. Så det vil jeg prøve på samtidig, og gradvis også jobbe mot målene mine som skribent/forfatter/journalist. Jeg kjenner denne kombinasjonen er veldig greit for meg, og jeg ser virkelig frem til alt dette som nå ligger foran meg.

Det vil selvfølgelig også bli mye kamp, og det er en grunn for at jeg er på AAP og trenger arbeidstreningen. Jeg er underveis, men heldigvis føler jeg meg mer klar for å tilbake til jobb enn noen gang. Som troende hjelper det meg godt å vite at Gud er med meg gjennom dette. Jeg er også utrolig takknemlig for denne muligheten gjennom Nav, det gjør at jeg faktisk har en sjanse til å klare å komme tilbake til full jobb igjen. Hadde jeg ikke kunnet ta det i disse små stegene i begynnelsen er jeg redd jeg kunne feilet, så det betyr utrolig mye for meg.

50615-Never-Stop-Believing-In-Hope1                     Bildet  finner du her

-

Det er bare så deilig å se tilbakelagte steg i en trapp jeg går i, og at jeg kan se at jeg har beveget meg fremover og oppover. En lang periode følte jeg at jeg ikke kom noen veg, at jeg alltid var den som sto på stedet hvil. Jeg takker Gud for at jeg er kommet noen trappetrinn opp, at jeg endelig kan se trappetrinn bak meg.

-

Lilly…

En bedre hverdag

Endelig er jeg i gang mot noen konkrete mål innen jobb og mestring i hverdagen, og det er en utrolig god følelse å ha kommet så langt…

IMG_3937Bilde – privat.

-

Jeg skal i gang med arbeidstrening gjennom Nav, noe jeg virkelig ser frem til. Det skal bli godt å komme i gang med rutiner i hverdagen og ikke minst mestringsfølelsen det gir.

Hvor jeg skal vet jeg ikke for jeg er i spørrerunden enda, men håper noen vil la meg prøve ut jobb hos dem. Avtalen er at jeg skal spørre steder hvor jeg kan bruke kontor/sekretær erfaringen min, så akkurat nå tenker jeg så det knaker på steder jeg kan spørre. Det er i første omgang kun som arbeidstrening for å prøve ut sammen med mine utfordringer.

Mine utfordringer styrer mye av meg i hverdagen spesielt i perioder, men nå jobber jeg gjennom terapi for å styre skuten min selv. Så jeg håper denne kombinasjonen med terapi og arbeidstrening vil hjelpe meg tilbake i jobb, og til en bedre og mer stabil hverdag.

-

Jeg holder også på med nettjournalist nettstudie/kurs for tiden og jeg tenkte først på arbeidstrening i avis, men mange er sagt opp der nå og jeg kan derfor ikke publisere noe i mitt navn. Jeg kan sende inn tekster/artikler som frilanser på fritiden, så da får jeg jo litt praksis på den måten. Så etter prat med saksbehandleren min ble det heller sekretærjobber jeg skulle satse på. For meg er det å jobbe som sekretær helt supert det også, jeg husker at jeg likte det veldig godt. Så kan jeg heller bruke fritiden til å skrive artikler og tekster som skribent, noe de fleste må gjøre uansett.

-

Det blir nok veldig få timer på jobb i uka helt i begynnelsen, men forhåpentligvis så blir det gradvis økning oppover til mer og mer. Mitt problem er ikke når jeg er på jobb for jeg liker å jobbe, men det å komme meg på jobb er utfordrende. Frykten for å ikke gjøre en god nok jobb er så lammende at jeg kan grue meg mange dager før jobb, og da blir jeg sittende fastlåst og lammet i lang tid. Denne panikkangsten kan frarøve meg fritiden for jeg venter bare på å skal jobbe, selv om det er flere dager til. Jeg har avlyst hyggelige sosiale treff med venner for jeg skal på jobb om tre dager, jeg klarer ikke styre panikkangsten. Det er så frustrerende når jeg egentlig liker å jobbe og jeg får ikke den panikken når jeg er på jobb, da er jeg oppreist og mestrer…

Jeg håper nå gjennom terapi og gjennom nav som en arbeidstrening (hvor det ikke forventes like mye som en vanlig ansatt) at det vil hjelpe meg å overvinne noe av denne panikken og at jeg vil få nye erfaringer.

-

Nå må jeg først finne steder jeg kan spørre om arbeidstrening og så gå og spørre disse forskjellige stedene om jeg kan prøve meg litt ut i arbeid der gjennom Nav sin arbeidstrening. Det er krevende å skulle dele utfordringene jeg har for så og spør om jobb/praksis der, men jeg har klart et sted så skal klare flere og flere til noen sier ja. Det er uansett godt å endelig ha kommet hit hvor jeg nå skal ut i praksis, det betyr mye for meg og er noe jeg ser frem til. Det blir godt når ikke hele hverdagen dreier seg om utfordringer, men også om seiere og ikke minst et liv…

Wish me good luck!

IMG_2908Bilde – privat.

-

Lilly…

Yes, I did it

Da var den aller verste jobben hos tannlege unnagjort og jeg er nå et stort steg nærmere «ferdig». Nå er det bare småtterier igjen før jeg er helt ferdig og klar for faste kontroller videre hos tannlege.

-

Det som for en tid tilbake virket som et uoverkommelig fjell er snart et fjell jeg har besteget…

-

Som nevnt i tidligere innlegg så har min tannlegeskrekk slått ut i at jeg ikke har gått til tannlege, egentlig så har jeg gjort alt jeg har kunnet bare for å slippe. Forrige gang jeg hadde tannbehandling var for elleve år siden i narkose, og før det igjen var det 6-10 år siden, med unntak av de gangene det virkelig var krise. Når smerten var verre enn panikken noe den ble til slutt, da måtte jeg gå til tannlege likevel til min store frustrasjon og panikk.

-

Tennene mine var selvfølgelig blitt ødelagte etter mange år uten tannlegebesøk, de måtte fikses ellers kunne jeg endt opp med et tannløst smil. Takk og pris for muligheten til narkose ved Nordmo Tannlegesenter sier jeg bare, det har betydd alt for meg.

Siden jeg kunne ta det verste under narkose klarte jeg å ta det første steget i tannbehandlingen. Det steget har også gitt meg mot og styrke til å ta neste steg, nemlig å fikse mer enn kun det aller nødvendigste. Lite hadde jeg trodd at jeg klarte å gjøre dette siste og iallfall ikke uten narkose, men det klarte jeg og har nå kommet meg gjennom den verste delen av tannbehandlingen. Det som for en tid tilbake virket som et uoverkommelig fjell er snart et fjell jeg har besteget…

-

Denne siste krevende behandlingen jeg hadde var skruer som skrus fast ned i kjeve av kirurg, og alt i alt gikk det bra. Jeg fikk sterke reaksjoner hvor jeg lå å skalv og grein gjennom behandlingen, men jeg kom meg gjennom. Som jeg har nevnt i tidligere innlegg så er det største problemet at noen jobber i munnen, det er ikke smerten det handler om. De bedøver så bra at jeg kjente ikke noen smerte i det hele tatt. Mye jobbing i munnen, vonde smaker og væske trigger så mye og slår ut. Jeg er uansett glad og takknemlig for at jeg klarte dette, og jeg tror at for hver gang jeg overvinner frykten vil det bli lettere og lettere, også for triggere i møte med denne type behandling.

-

Jeg ba Gud om nye tenner, jeg fikk det ikke på den måten jeg ba om, jeg fikk så mye mer…

-

Det jeg sliter mest med i ettertid er at jeg er litt flau over min reaksjon hos tannlegen. Jeg har som oftest vært den som skjuler reaksjoner og heller får «kollapsen» hjemme alene. Denne gangen klarte jeg ikke å holde igjen og viste det så synlig med skjelving og tårer. Regner med den følelsen slipper taket etterhvert, men føler meg litt dum akkurat nå.

Ellers så verker jeg ikke så mye, mye mindre enn forventet så det er bra og håper det fortsetter slik utover natten og etter natten. De fortalte at jeg kunne få hevelse i ansiktet og blåmerker etterpå, men foreløpig ser det også bra ut. Jeg har fått smertestillende og jeg var heldig for jeg fikk den mildeste måten de kunne sette inn skruer på, og trengte derfor ikke sy eller noe. Jeg sier bare takk, takk og takk for det med tanke på triggere i ettertid.

Neste time hos tannlege er om et par uker, det er kun en etterkontroll for å sjekke at alt ser ut som det skal. Og så skal avtrykk til tenner og nye tenner settes inn om to til tre måneder.

-

I slutten av november skal jeg tilbake den første tannlegen jeg hadde ved Nordmo tannlegesenter for å sjekke om det går an bleke tennene mine og da eventuelt ta avtrykk til en blekeskinne. Jeg er litt spent på den timen fordi jeg har så lyst til å bleke tennene, og er derfor litt redd at det ikke skal gå. Noen tenner kan ikke blekes og siden jeg har bro på den ene siden skulle jeg nok tenkt på dette lenge før. Jeg tenkte dessverre ikke på dette før siden jeg i min villeste fantasi aldri så meg selv komme så langt i en tannbehandling, eller trodde jeg ville overvinne så mye skam at jeg turte å spør om dette. Så jeg vet ikke hva det blir til og er veldig spent på akkurat dette «resultatet», håper på positivt svar og at iallfall noe kan gjøres og at mine tenner er mottakelig for bleking.

Hvis det går i orden vil mine tenner og all tannbehandling og bleking være helt ferdig innen tre måneder tipper jeg.Tenk det, helt utrolig!

-

Ja, det er bare helt utrolig og sitte her og ha kommet så langt i en tannbehandling jeg aldri trodde var mulig. Det gir en indre lykkerus og seiers følelsen er stor, jeg er så utrolig takknemlig. Ikke bare er tannhelsen i mye bedre stand, jeg har gjennom dette overvunnet så utrolig mye. Skam er så hemmende og ødeleggende, så det har vært utrolig deilig å sparke skammen hardt bak.

Jeg ba Gud om nye tenner, jeg fikk det ikke på den måten jeg ba om, jeg fikk så mye mer…

nyBilde – privat.

-

Lilly…

Jeg burde vært helbredet og lykkelig

Som kristen har jeg ofte følt meg utilstrekkelig når jeg har en tøff periode og møter mye fortid. Jeg kjenner da på mange følelser og har behov for å bli møtt der jeg er og som et menneske. Ofte i mange settinger er det lett at det blir tolket som negativt eller for lite tro på mirakler, jeg burde vært helbredet og lykkelig til nå.

Joda jeg ber om mirakler og helbredelse i mitt liv, men når jeg fortsatt ikke har opplevd det er det viktig å møte meg selv ut i fra min situasjon her og nå. Når min PTSD slår hardt ut har jeg ofte nok følt på følelsen av å være både skyldig og utilstrekkelig, og jeg orker ikke i en kristen sammenheng og føle på den følelsen der også. Det var jo der jeg håpet på støtten og omsorgen.

Jeg har i mange år jobbet mot skyldfølelsen som jeg fort påtok meg som barn og jeg følte meg skyldig for hvert eneste menneskes smerte i mange år. Jeg trodde jeg var rene djevelen med røde horn som ødela alle andres liv. Når jeg endelig nå får jobbet med å legge skylden i riktig hylle og må jobbe meg gjennom alt, da orker jeg ikke føle meg skyldig fordi jeg ikke er over det eller burde vært helbredet. Jeg er et menneske, ikke Jesus!!

-

Kan jeg ikke bare få lov å være meg på godt og vondt? Er det ikke det troen handler om, han aksepterer og elsker oss for den vi er og der vi er? Han ser våre hjerter og ser at vi kjemper og prøver hver dag…

Jeg jobber hardt for å nå mine mål og drømmer på tross av, jeg studerer og jeg leser fagbøker for å lære og forstå slik at jeg kan bruke min historie til å hjelpe andre en dag. Jeg har jobbet hardt den siste tiden for å akseptere meg selv uten alle slags titler og det forbaska happy face. Hvor er mennesket bak alt dette og hvor blir jeg av? Jeg vil bare være meg og være god nok også når jeg ikke er det….

-

Og jo, jeg har faktisk et godt liv på tross av alt, jeg har mange gode mennesker rundt meg og elsker studiene mine, jeg er på veg mot mine mål og drømmer, så jeg har faktisk et ganske så godt liv helbredet eller ikke…Jeg tror og føler at Gud er med meg hver dag gjennom alt, støtter og leder meg akkurat der jeg er og ikke der jeg burde være…. Jeg er bare ikke helt fri fortidens sår, og av og til slår PTSD ut mer enn andre ganger. Av og til sliter jeg mer enn andre ganger fordi jeg har med meg bagasjen min og det var ikke meg som pakket den bagen!!!

-

Den Gud jeg kjenner og tror på som skapte mennesker (min personlige tro) vet også hva han skapte… Han ser til hjertet og ser historien bak, hvorfor møtte han mennesker på deres verste tidspunkt når de levde alt annet enn et godt liv, det er ren og ekte kjærlighet fra Gud i mine øyne.

Ikke fordi de gjorde ditt eller datt, kun fordi han elsket dem. Om de lå og sov ut narkorus (Michael English) eller drev et liv som gjengleder (Nicky Cruz) med langt rulleblad møtte han dem der de var for han så til hjertet deres og så historien/fortiden deres som lå bak deres handlinger. De har helt forvandlet og har gode liv i dag, men de måtte gå noen steg de også, og i dag og jobber de for Gud.

Det er den Gud jeg tror på og lever etter. Jeg prøver å leve et liv hvor kjærlighetsbudet er det viktigste i mitt liv, og det er mitt hoved bud siden det inneholder så mange meninger i bare ordet kjærlighet. Jeg prøver å sette et <3 foran hver setning i Bibelen for å lese ordet gjennom hjertets betydning…

-

Jeg lever kanskje ikke slik jeg burde som kristen, men jeg lever, kjemper og prøver mitt beste hver eneste dag, og det burde være godt nok… Ikke er jeg flink til å be eller lese Bibelen heller, men jeg prøver mitt beste og ønsker hele tiden å bedre meg, uten å streve for mye heller…

Dette er meg, kristne meg, alt annet enn en flink kristen, kun et menneske som prøver sitt beste, et menneske med sår og en historie som så mange andre, jeg vil bare være det jeg er på godt og vondt, spesielt som kristen…

Sånn, dagens klagerop og mening!! Og takk til alle gode kristne som møter meg på en respektabel og god måte, det betyr mye mer enn dere kanskje aner, som dere ser på teksten over ;)

-

Lilly…

Hjertebarn

Et lite hus med rykende pipe, en grønn plen og blå himmel på toppen av arket blir tegnet rundt en knall gul sol med sterke og klare streker som skal vise at sola skinner. Likevel er det noe dystert over tegningen, når du titter nedover på arket ser du en familie og en gutt langt utenfor. En liten lyslugget gutt med knallblå øyne, sjarmerende smil, en slik du så gjerne ville ta opp på fanget og gi en klem. Hvorfor sto han så alene?

-

«Nå sitter du i ro!» sier læreren til den urolige jenta som forstyrret klassen og læreren, hun hørte læreren begynte å bli irritert for hun kunne høre det på stemmen. Den lille jenta fikk stadig kjeft på skolen fordi hun ikke klarte å sitte stille. Lite visste læreren at hun hadde så store smerter etter seksuelle overgrep at hun ikke klarte å sitte stille… men spurte de?

-

Tenk så smertefullt det må være, å be om hjelp som barn uten å bli trodd?!?! Kanskje blir straffen mye verre fordi de som skadet fikk høre at barnet hadde sladret, de hadde fortalt hemmeligheten som de var blitt truet til å tie om i så mange år, hva skjedde med de barna?

-

Når jeg ser et barn som lider er det noe i mitt hjerte som knuses, jeg vil pusle deres brikker på plass så de ikke er knust lenger…

-

Noen barn blir sett, hørt og trodd, noe som er kjempe bra, men hva skjer med de barna som forblir usynlige? Er det de vi ser i dag som er de voksne som lager kvalme, som ser «spesielle» ut, eller er godt voksne men særdeles umodne? Er det de som ruser seg under broa eller sover på gata? Lider disse menneskene som resultat etter å ha vært usynlige og stemmeløse barn en gang, de som aldri ble hørt eller trodd?

-

Er den bøyde mannen med fettete og ustelt hår et av disse usynlige barna? Han som går med hullete klær og uvasket kropp som lukter, han som andre går omveier rundt eller peker på? Er det han som en gang var den lysluggede gutten med de knallblå øynene? Er det han med det sjarmerende smilet, han som du ville holde på fanget og gi en klem?

-

Når jeg ser et barn som lider er det noe i mitt hjerte som knuses, jeg vil pusle deres brikker på plass så de ikke er knust lenger…Også når jeg ser voksne som lider, da ser jeg den lille jenta eller gutten bak. Da lurer jeg på hvem de er bak fasaden, eller rollen de er blitt i dag. Noen har kanskje vært uheldige og tatt noen feil valg, mens de fleste tok kanskje disse valgene av en grunn, uansett hva den grunnen var. Alle fortjener en hverdag hvor de ikke trenger å være redd for hverken å våkne eller legge seg, alle fortjener å smile hver dag…

-

Tenk at noen kan stjele så mange smil,

om jeg kunne blåst bort smerten din hadde jeg blitt en storm…

IMG_2952

Bildet – privat

-

Dette er min hjertesak, alle de uskyldige hjertebarna som fortjener en annen hverdag og barndom, om det er i hjemmet, skolen eller andre steder de opplever vonde hendelser. Barn fortjener å være barn, barn fortjener latter, lek, trygghet, omsorg og glede.

Barndommen skal være en tid man skal se tilbake på med et smil…

-

Lilly…

Learning to live and living to learn

Hvordan leve livet etter et liv i overlevelse? Når du kanskje har brukt store deler av hverdagen til overlevelse er det å leve en egen kamp og ikke minst en stor læringsprosess. Det er som å lære å gå på nytt, og samme behov for de trygge omgivelsene. Klarer du plutselig å stå oppe litt, ta et par steg vil du har mer for livet får et helt annet perspektiv stående enn liggende. Jeg føler jeg er kommet til steget hvor jeg nå har reist meg opp og fått sett livet i nytt perspektiv og samtidig fått kjenne hvor mye bedre det er å stå oppe enn å ligge nede med alle begrensningene.

-

Jeg står endelig inntil livet, kjenner vinden berøre ansiktet og tar så kraftig tak i kroppen at jeg må holde meg fast, jeg nyter øyeblikket og kjenner at jeg er i live…

-

Noe på innsiden er i stor endring, noe åpnes og noe lukkes. Blomstene, trærne, sjøen, cafeen, menneskene ser annerledes ut, jeg er annerledes. Jeg kjenner på følelsen av å være oppreist, jeg kjenner at jeg står endelig opp for meg selv og ikke minst tar meg selv på alvor. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal ta neste steg, men jeg vet jeg ønsker å ta neste steg mot livet som er det viktigste. Jeg står endelig inntil livet, kjenner vinden berøre ansiktet og tar så kraftig tak i kroppen at jeg må holde meg fast, jeg nyter øyeblikket og kjenner at jeg er i live…

-

Plutselig kjenner jeg drømmene er tilbake, jeg kjenner at jeg sitter og planlegger hva jeg kan gjøre fremover og jeg kjenner gleden over at det er tilbake.

Jeg er en person som elsker å lære og forstå så jeg har lest mange fagbøker for gøy og gått mye i meg selv sammen med lesing for å lære og forstå, det er noe jeg har elsket å gjøre. Jeg kjenner det kommer tilbake nå, jeg kjenner jeg ønsker å finne en bok, lese og lære. Jeg kjenner jeg ønsker å studere mye mer for å lære og kjenner at jeg endelig blir mer og mer et menneske igjen. Jeg kjenner kriblingen på innsiden som en sommerfugl som endelig er klar til å fly.

IMG_2907   Foto – privat

-

Hvordan skal jeg leve i dag? Vel, akkurat i dag skal jeg gjøre litt i leiligheten for å få den slik jeg ønsker. De har bygget veranda til meg der jeg leier og jeg måtte endre litt inne pga det, men det er jo bare gøy. Det ble veldig fint og gleder meg ekstra til våren nå, men også de dagene som er fine nå på høsten og vinteren, da kan jeg ta på meg varme klær og ta en kopp kaffe ute på verandaen, så det blir veldig fint.

Jeg har også for en god stund siden begynt på en sortering/rydde jobb i leiligheten og har litt igjen der. Heldigvis så er det ikke så mye igjen for fikk tatt et skikkelig skippertak tidligere, men godt å få det helt ferdig.

Jeg skal også lese litt på studier i dag, noe jeg synes er veldig gøy og liker veldig godt. Jeg tenker de neste dagene også går med til å gjøre dette, jeg ønsker å bli ferdig med leiligheten før neste uke begynner. Da kommer elektriker og skal gjøre litt etter nye vinduer og veranda dør ble satt inn, så da hadde det vært fint å være ferdig og sette møblene på plass.

-

Ellers må jeg trene på å leve og innta livet, jobbe mot målene og drømmene mine som betyr noe. Jeg må bli flinkere til å gjøre det jeg kjenner gjør meg bra og gir meg disse gode følelsene. Noen ganger er det vanskelig når panikken styrer, lammelsen kommer og kriseberedskapen blir intens. Men jo flere nye erfaringer jeg får jeg lettere tror jeg det vil bli på sikt, og noe er allerede skjedd. Og så må jeg minne meg selv på at alt ikke er gjort på en dag, og ta en dag av gangen. Jeg er ikke så flink der for skulle helst vært ferdig i går.

-

Når det gjelder tannbehandlingen, så har jeg bestemt meg for å ta implantat som betyr skruer i kjeven. Jeg kunne også velge bro etter jeg spurte om eventuelt andre løsninger, men ved bro må jeg slipe ned andre tenner og da blir jo de ødelagt uten at de trenger det og det føltes så unødvendig. Nå kjenner jeg at det er greit med implantat og kjenner styrken til å klare det, jeg måtte bare ha litt tid på å takle alle reaksjonene.

Det har vært mange reaksjoner og prosesser i møte med tannbehandlingen, men jeg kjenner gode følelser nå selv om jeg har en behandling igjen, men mye er unnagjort allerede. Det kan godt være det blir noen reaksjoner etter den behandlingen også, men nå er jeg snart ferdig og fått tatt tak i det problemet også som gir gode følelser også så skal takle de reaksjonene.

Jeg synes det er så godt å ha fått fikset det og samtidig fått gjort det såpass ordentlig denne gangen, som en ny start. Kanskje derfor jeg kjenner på følelsen av å stå opp for meg selv og ta meg selv på alvor, for det er jo det jeg gjør og har gjort nå.

Jeg håper å få til en tann bleking når alt er ferdig, hvis det går på mine tenner. Det blir som en premie til meg selv og noe bra for meg selv. Forsto som de to implantatene blir satt inn 2 – 3 måneder etter behandlingen om et par uker. Så da kan jeg begynne å spare til tann bleking og forhåpentlig gjøre det når de er ferdig med tannbehandlingen.

-

Det er litt godt å kjenne at jeg tar tak i livet, og gjør disse viktige tingene jeg utsatte og aldri gjorde før, føler virkelig jeg er på rett veg mot livet og tar noen gode og riktige steg…

50615-Never-Stop-Believing-In-Hope1                 Foto – finner du her.

-

Lilly…

Ut på tur aldri sur

Da fikk jeg endelig kommet meg ut med kamera og knipset litt av både høstfarger og sommerhøsten som har vært i år. Jeg har gått mye turer, men ikke tatt med kamera, så nå var det virkelig på tide å knipse noen bilder mens jeg vandret i fine naturområder, og før alle de fine høstfargene forsvinner.

Jeg elsker å ut og gå, spesielt i naturen. Det er en egen ro ute i naturen som er så god, men også det å gå med musikk i ørene er utrolig behagelig og noe jeg ofte gjør. Jeg kan gå i min egen verden når jeg er ute og går enten med musikk eller ikk. Jeg går nå turer flere ganger i uka noe som er fremgang fra å slite med å komme meg ut egentlig mange år. Kanskje det at jeg kan gå i min egen verden mens jeg går gjør at jeg kommer meg ut uansett, det har iallfall endret seg i riktig retning som jeg er så utrolig glad for.

-

I dag har det vært skikkelig høstvær med mye vind som er i økning mot storm,  jeg elsker vind og elsker å være ute i vind, det er bare helt fantastisk. Jeg får en indre ro av å være ute i vind, når jeg da kan sette meg på fjellkanten samtidig og se bølgene slå i alle retninger kan jeg bli sittende i timesvis. Det som gjorde at jeg måtte gå tilslutt i dag etter 1-2 timer var at jeg hadde ikke varmt nok tøy med meg så når jeg ikke kunne føle hendene eller bena lenger da måtte jeg bevege meg for å få varmen tilbake, ellers hadde jeg nok sittet der mye lengre. Men det ble iallfall en tur ut og endelig noen høstbilder samtidig, så det har vært en hyggelig og fin dag i dag.

-

 Foto – lillyholte.com

IMG_3902 IMG_3907 IMG_3911 IMG_3915 IMG_3916 IMG_3923 IMG_3924 IMG_3925 IMG_3926 IMG_3927 IMG_3930 IMG_3937 IMG_3960 IMG_3979 IMG_3981 IMG_3987 IMG_3997 IMG_4000 IMG_4001 IMG_4002 IMG_4019 IMG_4022 IMG_4034 IMG_4313 IMG_4314 IMG_4337Lilly…

Frem og tilbake og like langt

Kanskje er jeg lenger enn likelangt og jeg har kanskje allerede tatt steg fremover, men det føles som om jeg faller tilbake til startpunktet igjen og igjen. Det er det som er så slitsomt med panikkangst, det blir stadig en kamp som drar meg frem og tilbake. Som om jeg alltid går to steg frem og et tilbake. Jo jeg går fremover, men utålmodige meg blir gal av disse stegene bakover, redde meg er livredd for stegene fremover…

-

Nå for tiden gjelder min panikk tannbehandling og tannlegeskrekk. Det er ikke smertene som gir panikk, men hele trigger situasjonen ved å sitte «fanget» i en stol med mennesker over, hender og ting inni munnen.

Jeg har allerede skrevet flere innlegg om dette (sorry for spammingen), men det gjør bare så mye med meg. Det har føltes som et kaos og ras av både følelser og minner, som har kommet sterkt både før og etter tannbehandling. Jeg er ferdig med noe hos tannlege, men har mer som bør gjøres og kjenner mange følelser og kaos i forhold til det, samtidig mange reaksjoner for det som allerede er gjort.

Linker til tidligere blogginnlegg om tannhelse/panikk:

Kjære Gud, kan jeg få noen nye tenner, 

Gratulerer med nye tenner lissom,

Ja ja så hoppet jeg i det likevel da,

Jeg vil ikke, vil ikke, vil ikke

-

Alt føles liksom så sårt og jeg føler meg så liten og sårbar i møte med alt dette. Jeg har så behov for at det ikke skal være slik, at det skal forsvinne og kun være en vond drøm jeg kan våkne fra. Jeg møter så mange av disse sårene i møte med tannbehandlingen, som om jeg ripper opp i vonde sår og blir minnet på noe jeg ikke vil huske. Som om hele fortiden ramlet i hodet på meg og ble sant fra det øyeblikket jeg våknet etter narkosen ved den første tannbehandlingen. Det blir så sårt og skummelt å gå tilbake til mer behandling, og det blir så fryktelig ensomt.

-

Etter telefon fra tannlegesenteret om time, fikk jeg både panikk og et ras av følelser. Jeg kjenner at det er vanskelig å møte dette, men så er jeg liksom så sta og vil så gjerne klare det samtidig. Kanskje derfor jeg får så panikk for jeg vet at jeg ikke rømmer fra det lenger, men møter det og tar stegene, om så to steg frem og et tilbake…

I dag ringte jeg tannlegesenteret igjen for å høre om det eventuelt er andre muligheter enn skruer for å sette inn de tennene. Jeg gruer meg veldig til den tannbehandlingen, spesielt etterpå for det skal settes inn skruer i munnen. Jeg er litt redd det er for triggende å ha noe i munnen som jeg kjenner lenge etter den behandlingen, spesielt når jeg møter så mye fortid sammen med alt dette, jeg vil ikke ha ekle ting i munnen…

-

Det kan jo faktisk også gå mye bedre enn forventet, det kan jo faktisk gå bra…

-

Nå får jeg først høre hva tannlegen sier om hvilke muligheter jeg har, om dette er den beste og anbefalte løsningen. Og så må jeg vurdere igjen om jeg må vente til jeg kommer til det punktet at nå kan jeg gjøre det, eller bare ha timen stående litt til og tenke og kjenne etter om jeg er klar for det om allerede 2 uker og 6 dager til…

-

Nei, nok tenner og tannhelse. I kveld skal jeg koble av og ut tenner, tannlege og panikk, og besøke ei god venninne med den samme rare humoren som meg. Der blir det kjasing.no og alltid latterkramper til jeg nesten tisser på meg, så gleder meg til det. Hun skal også hjelpe meg å ta noen portrettbilder jeg kan bruke på headeren til bloggen her, så kan jeg kanskje få den til å bli slik jeg ser for meg og ønsker. Jeg skal sove over der så vi får et par timer ekstra til kjasing hehe, det er jo veldig viktig ;) I morgen tenkte jeg at jeg skulle kikke litt i butikker og se om jeg finner noe artig når jeg først er inne i storbyen en tur, prøve å gjøre noe hyggelig og koble av litt. Nei, får avslutte nå og lage meg en kaffe, ønsker alle som leser en fin dag :)

-

Lilly…

Jeg vil ikke, vil ikke, vil ikke

Da var det plutselig en dato å forholde seg til hos tannlege og kirurgi, en dato som ble plutselig veldig nærme. Panikken etter den telefonen kan ikke beskrives, jeg ringte opp igjen rett etterpå og lurte på hvor lenge før jeg måtte avlyse hvis jeg ikke turte likevel. Jeg fikk svar om å avbestille time gjerne uka før hvis det var mulig siden de måtte ha ekstra folk inn for dette.

Da hadde jeg en dato til både tannbehandling og avlysning hvis det skulle bli. Panikken gav seg ikke etter det heller, jeg følte meg som en trassig 4 åring på innsiden, «jeg vil ikke, vil ikke, vil ikke!!».

-

Jeg ringer opp nok en gang et par minutter etter forrige telefon fra tannlegesenteret og sier jeg vil avlyse timen, hun som svarer spør om jeg ikke vil tenke på det et par dager siden det uansett er så lenge til (ca 3 uker). Jeg går frem og tilbake på gulvet mens jeg tviholder meg i håret samtidig, «ehm ja kanskje, jeg vet ikke, får bare helt panikk». Jeg ville jo helst hatt narkose, men det blir 7800 kr mer bare for narkosen, så bør ta det uten av den grunn.

-

Hun jeg pratet med i telefonen forteller at det skal ikke gjøre vondt med den behandlingen etter bedøvelse, jeg svarer at det er ikke det som er problemet eller det som gir panikk.

Jeg går med på å tenke et par dager på dette, men jeg vil egentlig ikke, samtidig som jeg vil få fikset det og bli ferdig med det.

-

En av tingene jeg er livredd for er å få panikk når jeg er der, synlig panikk og sårbarhet. Jeg er den som kan revne i stykker på innsiden, men skjuler det helt til jeg kommer hjem alene og ingen ser meg.

Bak masken så orker jeg egentlig ikke å sette meg i den stolen eller få dekket til hele ansiktet mens de jobber, aller mest så orker jeg ikke noe og noen i munnen og over meg.

skrik

Bilde – Google/Aftenposten

-

Jeg gruer meg også til å kjenne skruer i munnen/kjeve etterpå, og kjenne på følelsen av at du vet hva som skjedde og nå kjenner du smerten etterpå samtidig husker bildene av det som skjedde… #triggere #flashback

-

Jeg får så sterke reaksjoner etterpå når alt er over, når jeg er alene hos meg selv kommer alt jeg har tviholdt borte mens det pågår. Jeg blir også så liten og sårbar, og føler meg samtidig så alene i slike situasjoner og det er så smertefullt, det er så mye sorg i møte med alt…

Så nå står jeg i valget igjen, valget ble så mye mer virkelig når jeg fikk en dato som er så nærme, da skal det plutselig skje og jeg får helt vondt på innsiden…

-

Det gjør så vondt å ha kropp og munn nå, please Gud, ta den bort!!!

tannlegeskrekk                                                     Bilde – Google/tannlegeskrekk

-

Lilly…