Jeg Beklager

Det har vært en lang, krevende og tøff periode med mange prosesser. Det har gitt meg utmattelse i stor grad og det har vart mye lenger enn noen gang. Det er fryktelig slitsomt å aldri få krefter selv hvor mye jeg slapper av og sover. Også når jeg tar meg en luftetur og kjenner at jeg virkelig koser meg, så er jeg likevel så kaputt og ødelagt etterpå at jeg knapt klarer å holde øynene oppe. Hadde det «bare» vært at jeg var så langt nede og bare ville trekke dyna over hodet og lukke øynene for alt og alle, men jeg kan kjenne både gode og glad følelser og likevel være totalt kaputt. Jeg har vært så utmattet at det slår ut både fysisk og psykisk, så jeg er rett og slett dritt lei nå for å være ærlig!

Denne perioden har også vært mange flashbacks, nye og gamle, små og store. Jeg kjenner jeg møter mer og mer som jeg ikke har orket å møte før, som gjør at jeg også sliter mye med kvalme, mageproblemer og veldig varierende matlyst (utenom sf-perioder). Jeg sover ikke om nettene, ikke fordi jeg ikke får det til søvnmessig, men fordi nettene er vanskelige nå. Det er mye mareritt, flashbacks og høy panikk, kriseberedskapen gjør at jeg holder meg våken om nettene og legger meg så fort det er lyst nok. «Hvem skulle redde meg om natta når alle sover, hvor skulle jeg rømme og tenk om de kommer når jeg sover og ikke kan forsvare meg» Dette er tanker som jeg vet ikke er reelle i nåtiden, men de føles reelle og gir meg så mye panikk at det å være våken om natta er den beste løsningen akkurat nå. Jeg vet at det ikke er en bra løsning, men den er best av to onder. Nettene går litt i bølger hvor jeg kan sitte og kose meg med tegning, spill eller en tv-serie til å bli rammet av panikk og redsel. Jeg sitter musestille godt gjemt i mørket, så ingen skal se eller høre meg. Fordi nettene er ikke bare vanskelig med mørket, men når jeg har på lys så blir jeg også sett, noe som kan føles like skummelt og setter meg rett i kriseberedskap.

Jeg har forsvunnet mye inn i drømmeverden, og drømt at jeg ble et barn igjen med en annen barndom og ungdomstid, for da ble ikke alt det vonde sant eller gjorde vondt, alt av sannhet ble så fjernt da. Da er det så fryktelig vondt å våkne fra drømmene og møte sannheten…

I tittelen har jeg skrevet «Jeg beklager», fordi alle disse prosessene har gjort at jeg ikke har orket å være sosial, hverken det å møte mennesker eller ta en prat på tlf. Hver gang jeg skal prøve å ringe noen eller svare på en tlf så lammes kroppen og jeg klarer ikke bevege eller kjenne kraft i fingrene til å ringe eller å svare. Derfor må jeg hive meg på det sosiale når jeg føler jeg kan, noe som har vært minimalt denne perioden. Det er viktig med et sosialt liv og å være sammen med gode venner, og det er jo det jeg egentlig ønsker men akkurat nå klarer jeg ikke gjøre det annerledes.

Jeg vet det vil bli bedre og at dette er en del av prosessene, men jeg føler meg så dum og skyldig som ikke er sosial. Kanskje siden det ikke er noe fysisk og synlig jeg sliter med så føles det som om jeg kunne gjort det annerledes. Men jeg får dessverre ikke til å gjøre det annerledes akkurat nå. I går klarte jeg å gå en tur som var en stor mestring og seier, i dag orker jeg ikke så mye, men vil tegne litt, og nye mål for i morgen. Så jeg prøver hver dag å gjøre noe som er positivt og sunt og jeg kjemper virkelig for å komme meg gjennom alt dette… Og de dagene jeg klarer litt sosialt så hiver jeg meg virkelig på, fordi jeg ønsker et sosialt liv og jeg vet det er sunt og viktig. Det blir bare litt hakkete nå og da akkurat nå.

Og nå nærmer det seg time hos ny terapeut, ved traumepoliklinikken i Kristiansand. Heldigvis! Jeg ser så frem til å få hjelp og jeg er klar for å kjempe denne kampen, selv hvor vanskelig jeg kjenner det er… Jeg sjekker posten hver dag med håp om innkallingsbrev fra dem. Jeg ringte inn for å høre om de hadde mye press og om det var vanlig med fristbrudd, og ble fortalt at det sjeldent var fristbrudd og om han ikke kunne love noe var det endel som fikk time før fristen, så håpe håpe håpe :) Uansett så er det ikke lenge igjen nå om det blir rundt fristen 5 oktober, så holder fast i det oppi alt. Da avslutter jeg  for nå, ville bare gi et lite pip og si beklager for mitt fravær og at det ikke er noe jeg ønsker men jeg får det ikke til annerledes nå. Hver og en av dere som er mine venner og familie både rundt meg på nett betyr uendelig mye for meg, og jeg ser frem til det snur fordi jeg ønsker å tilbringe tid med dere <3

IMG_20140422_193332

– Lilly –

Har du noen ønsker?

Er det noen som ønsker jeg skal skrive om noe spesielt, noe dere lurer på eller vil vite litt mer om?
Jeg er både stappfull av ord og helt tom på en gang, så klarer ikke helt å bare forme et innlegg nå av meg selv kjenner jeg. Så jeg håper dette kunne hjelpe, for har så lyst til å skrive litt. Kjenner skrivekløen, men ordene gjemmer seg litt samtidig. Så det å få litt ønsker gir meg noe konkret å skrive om, som kanksje hjelper meg litt igang.
Hvis dere har noen ønsker så kan dere enten kommentere under eller sende en mail evt ;)

 

Lilly…

Nytt kamera

Nå har jeg kjøpt meg et nytt kamera, et Sony A3000. Jeg ønsket meg et kamera som var enkelt å forstå og som tok gode bilder, og et kamera som var innenfor mitt nivå og bruk. Jeg har et godt kamera fra før, et som jeg arvet (i en høyere standard). Dette kameraet er langt over mitt nivå og jeg har derfor aldri helt fått det til. Jeg har av den grunn ofte gått lei, og kameraet har blitt liggende mye i hylla. Det er endel innstillinger på det nye kameraet også, men det er også enkle ferdig valg som ligger inne fra før, som f.eks. makro, portrett/fokus, natt bilder, rød himmel osv. Og så kan jeg heller finne mer ut av egne innstillinger (lukketid o.l.) når jeg har lært mer etter å ha brukt de enkleste innstillingene først.

Jeg testet ut kameraet litt i går og i dag, og til nå er jeg kjempe fornøyd. Jeg synes bildene blir klare, lyse og med sterke farger, og det var lett å finne ut av kameraet og innstillingene som lå inne. Jeg har lyst til å bruke fotoapparat til å gjøre noe sunt, ha en sunn hobby/interesse som jeg virkelig liker oppi alt av prosesser, fortid/nåtid og terapi. Med det andre kameraet ble det bare irritasjon og ikke mestring, så det ødela nesten mer enn det hjalp. Så håper dette kameraet vil hjelpe meg til å bruke det mer og kose meg mer med «fotoprosjekter» hjemme eller fototurer, det er iallfall det som er målet bak.

Håper på å klare en fototur i morgen, både for å presse meg og for å teste ut det nye kameraet. Det gjør godt med gåturer og fototurer, så jeg håper jeg kan klare det i morgen for å gjøre noe positivt. Jeg har så lett for å legge meg til og gjemme meg vekk i tøffe perioder, eller presse meg og er ute alt for lenge. Det var det å finne en mellomting da…

Sony_A3000_product_shot_101Her er kameraet jeg har kjøpt.

Jeg er ganske sliten for tiden, og har fått endel nye vonde og ekle minner fra barndom og ungdomstid. Det har gjort at jeg er mye kvalm, verker mye i kroppen og klarer ikke å sove i senga bl.a. Bildene dunker i meg hele tiden, og  marerittene har økt endel også. Jeg er ganske sliten og utmattet pga alt sammen. Har likevel gjort litt koselig også, mer enn planlagt eller forventet som er litt seier. Jeg har også et par hyggelige avtaler i vente som jeg gleder meg til. Jeg skrev i et tidligere innlegg om at sommeren er en tøff og triggende tid, slik jula også har vært. Når det gjelder jula har jeg klart å lage mine egne og nye tradisjoner, noe som har gjort at jula er bedre enn før. Det samme vil jeg gjøre for sommeren, og jobber nå for å finne noe som gjør sommeren bedre. Jeg ble inspirert til det etter en fin kommentar på det innlegget om sommer og triggere, noe jeg kjente hjalp meg. Foto og kreativitet er en del av sunne planer fremover, ikke bare om sommeren, men håper jeg får kommet godt i gang nå i løpet av sommeren.

I dag fikk jeg forresten brev fra SPST (Spesialisert poliklinikk for psykosomatikk og traumer). Det sto at jeg hadde rett på prioritert helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, og jeg står nå på venteliste hvor de skal sørge for å gi meg time innen tre måneder/innen 5 okt 2015. Om jeg får time før det eller omkring det tidspunktet vet jeg ikke, men det sto også at hvis de fikk avbestillinger så kunne jeg få tilbud om time på kort varsel. Kjenner det blir spennende, synes det var godt å ha en tidsfrist å forholde meg til, for da vet jeg at innen 5 oktober skal de ha gitt meg time og da er jeg endelig i gang. Jeg kjenner jeg ser frem til å begynne her, samtidig som jeg kjenner at jeg gruer meg siden jeg begynner å møte flere minner fra fortiden, men jeg vet at jeg må gjennom dette for å få det livet jeg ønsker meg.

Avslutter med bilder fra det nye kameraet, jeg er ikke noen fotograf i det hele tatt. Dette er kun testbilder, og jeg ville vise hvor gode og klare bilder kameraet tok. Jeg har også mye dill og dall til scrapbooking som jeg håper jeg kan bruke til oppsett av bilder o.l. Jeg har så lyst til å bli flink til å sette opp «bilder» og skape noe, og bruke kreativiteten slik. Jeg har lite erfaring med dette og er helt i begynnerfasen, men jeg synes det er kjempe gøy og kjenner jeg virkelig koser meg med både ideer og oppsett til bilder, og gleder meg til jeg blir flinkere og kan sette opp fine og koselige bilder/oppsett…

blogg blogg1 blogg2 blogg5

Lilly…

En (p)syk hverdag

 

Jeg ønsker å skrive litt om min hverdag og mine diagnoser. Mest for mine egen del for å sette ord på det og forstå hva som skjer. I terapi denne uka spurte jeg terapeuten igjen om hvilke diagnoser som egentlig sto på meg, jeg husket ikke alt som var blitt sagt før. Jeg har skammet meg så fælt over at jeg har slitt, det har vært mye lettere å si at jeg har vært utsatt for overgrep enn å vise at jeg virkelig slet. Da har det føltes mer som om det var min skyld, at det var jeg var som var svak. Jeg har derfor ikke kjent så mye etter på det jeg har slitt med, jeg har flyktet fort vekk i drømmeverden og blitt late som figuren. Nå har jeg øvd meg på å kjenne etter og det er fryktelig vanskelig og skamfullt, og derfor vil jeg skrive det ut og trampe ned skammen i håp om at det kan hjelpe litt på veien mot heling.

(Ps: Jeg vet ikke om dette er et triggende innlegg, men legger ved en liten advarsel bare sånn i tilfelle).

 

PTSD – (Kompleks)

Ptsd står for post traumatisk stress syndrom. Ptsd er mer for enkelthendelse som f.eks. Voldtekt, mens kompleks ptsd går mer på å leve mange år i frykt og psykisk press, kort fortalt. Jeg husker første gang jeg fikk høre at jeg hadde ptsd så ble jeg skamfull og irritert, jeg ville ikke ha noen diagnose som gikk på det psykiske. Jeg ville være normal, og jeg bare lukket ørene når noen forklarte at det nok var pga ptsd’en. Jeg ville ikke høre, jeg orket ikke høre for jeg ville ikke det skulle være slik. Men jeg ser nå at jeg slet veldig med det, akkurat som jeg gjør i dag. For meg er ptsd’en å være i en veldig kriseberedskap 24/7, alltid redd og klar til å rømme, mareritt, flashbacks, nervøsitet, søvnproblemer (varierende). Jeg må hver kveld se ut av vinduer for å se at det ikke er noen der, jeg har problemer med å sove i seng samtidig som jeg har problemer med å sove i stua for jeg er mer gjemt på soverommet. Når jeg skal ut så må jeg alltid være forberedt på fare og tenke ut rømningsveg fra der jeg skal. Det kan få meg til å bare bli hjemme, iallfall i de tøffeste periodene, da har jeg lite å stå i mot med. Nå har jeg bodd der jeg bor i snart 4 år, det er det siste året jeg har vært mindre redd. Det er godt å endelig ha et sted jeg kan kjenne litt trygghet, for jeg har ingen andre trygge steder enn drømmeverden, og den er jo ikke et virkelig sted… Jeg håper jeg kan bo her lenge for når jeg endelig kjenner meg trygg etter noen år, så betyr den tryggheten mye for meg. Og så skal jeg i terapi ved Spesialisert poliklinikk for psykosomatikk og traumer (SPST), så jeg tror det vil bli bedre i fremtiden.

 

Angsten

Nå er ptsd også en angstdiagnose, men jeg valgte å ha den i eget avsnitt siden den var enda mer relatert til traumene. Mine angstlidelser er en stor del av min hverdag de også, men likevel ikke 24/7 heldigvis. Panikkangsten slår som oftest ut i lammelse og ut av kroppen, jeg kan bli sittende lenge i samme stilling og sted pga lammelsen. Jeg kan ha mange planer og avtaler, men panikkangsten gjør at jeg ikke får til å komme meg ut og avsted, jeg blir lammet og klarer ikke bevege meg. Panikkangsten er ganske jevnlig og stor del av min hverdag, jeg styres mye av den og ikke omvendt dessverre. Sosialfobien og agorafobien er på en måte en stor del av hverdagen, samtidig ikke. Det er ikke en 24/7 situasjon, jeg kan være sosial og sitte midt i et lokale med mange mennesker uten store problemer, mens andre ganger klarer jeg ikke komme meg ut av huset eller noen form for sosial kontakt. Jeg merker angsten godt i møte med mennesker jeg ikke kjenner så godt, det går mange tanker på hvordan jeg skal snakke, hva skal jeg si og ikke si, og jeg ender ofte med å bli veldig stille eller veldig barnslig og skal tulle som et lite barn (flaut!!), eller totalt lammet og får ikke frem et eneste ord, som også kan være flaut for jeg er redd jeg virker hoven eller uinteressert, noe som ikke er tilfelle i det hele tatt…

 

Depresjon

I papirene står det at jeg tidligere har hatt en alvorlig depresjon, og terapeuten sa at jeg ikke har hatt det etterpå. Men hvis jeg ikke har hatt en alvorlig depresjon etter jeg begynte hos han, så kan det ikke ha vært alvorlig depresjon før heller. Fordi jeg har aldri vært så i mørket og dypet som perioden fra desember i fjor og frem til våren/sommeren i år. Jeg begynte å dale i desember, og kom meg ingen annen vei enn nedover. Det hadde ingen betydning om jeg sto opp 8 på morgenen eller 8 på kvelden, jeg hadde ikke noe å stå opp til. Alt var grått, meningsløst og håpløst, og jeg hadde ingenting å holde meg fast i. Døden fristet mer enn livet i den perioden, samtidig som jeg ønsket å oppleve et godt liv, så jeg holdt ut… Det går bedre nå heldigvis, det er ikke like tungt og mørkt. Jeg sliter mye med sorgreaksjoner nå, men ikke den tunge håpløse og meningsløse smerten som depresjon kan gi.

 

Bulimien

Spiseforstyrrelse er noe jeg har slitt med siden ungdomsskolen, men da hadde jeg så høy forbrenning at jeg trengte ikke streve hardt for å holde meg tynn. Jeg hadde også og har perioder uten matlyst og kan leve på minimalt med mat. Før miste jeg lett kiloer, men nå må jeg streve mer for å miste kiloer. Det er først etter jeg la på meg at jeg forsto hvor mye jeg slet med mat og vekt, det var da jeg måtte la være å spise eller kvitte meg med maten etter overspising. Det er en skikkelig runddans med spiseforstyrrelse. Har jeg spist mye en dag, så spiser jeg ikke, eller minimalt neste dag, eller et måltid per dag, eller overspise og kvitte meg med maten, og så prøver jeg å få til det normale innimellom. Grunnen til jeg vil bli tynn er ikke for å bli tynn og fin, men for å bli mest mulig usynlig og formløs. Jeg takler ikke den voksne kroppen, og blir så redd ved å være stor og synlig, så jeg vil bli tynn og usynlig.

 

Selvskading

Jeg har slitt med selvskading siden ungdomsskolen. På den tiden var det ikke den typiske selvskadingen som man hører om, jeg var alt for redd for avvisning så jeg valgte å skade meg så usynlig jeg kunne. Enda sliter jeg med selvskading, men nå mer synlig. Jeg selvskader ikke hver dag, men hver gang det er tøft, når jeg møter for mye minner eller trenger kontroll pga fortiden. Jeg skader, risper og kutter for å skape mine arr, arr som ingen andre enn meg selv har gjort, de er kun mine. Det gir meg en følelse av kontroll og at kroppen er min.

 

Dissosiativ lidelse

For noen få uker siden fikk jeg beskjed at jeg slet med dissosiativ lidelse. Jeg hadde fått tilsendt selvutfyllingstester i posten fra terapeuten, og resultatene fra dem viste at jeg slet med dissosiativ lidelse. Det slo ut på depersonalisering og fysiske symptomer, men heldigvis slo det ikke ut på det å være borte fra bevisstheten. Dette er noe av det jeg virkelig sliter mye med og som styrer meg mye i hverdagen, så det å få et svar på dette har gjort at jeg kjenner mer håp på en bedre fremtid. Når jeg nå skal begynne hos nye terapeut som er vant til å jobbe med dette, føler jeg enda mer håp for å få hjelp. Kjenner jeg ser frem til å begynne hos ny terapeut, så håper ventetiden ikke er helt forferdelig lang.

 

Deler på innsiden

Jeg har slitt med deler på innsiden helt fra barndommen. Jo eldre jeg ble jo flere deler ble til på innsiden, og tok plass og kom frem etterhvert som behovene meldte seg. Det er også noe av det jeg sliter aller mest med i hverdagen. Delene tar mye av styringen i hverdagen, og er en hovedgrunnene bak mange saboteringer i livet mitt. Delene gir meg mye smerte fordi uansett hva jeg velger så er det alltid noen på innsiden som går i full sorg, frustrasjon eller frykt. Og siden de fleste delene er små er det en vanskelig situasjon å se meg i speilet, fordi det stemmer aldri. Jeg får ofte de største kollapsene foran speilet, det er ofte da jeg ikke orker mer av livet for det gir ingen mening. Jeg føler meg som et barn fanget i en voksen kropp, og det blir så synlig foran speilet. Det livet jeg egentlig ønsker er livet til de små delene på innsiden, og ikke den voksne kroppen jeg ser i speilet. Jeg er liksom alltid på feil sted, gjør jeg noe hyggelig med venner så får jeg alltid en dyp indre sorg og tomhet i etterkant, fordi det jeg egentlig ønsker er noe de små delene ønsker…

 

Dette var litt om diagnosene og hva de gjør i mitt liv, det ble litt kort om hver diagnose. Det er vanskelig å beskrive ekte og dypt når skammen ligger under, og når jeg er så vant til å flykte fra det så merker jeg at jeg flykter litt mens jeg skriver om det også. Jeg føler jeg kun får skrevet om det litt hakkete og delt, men jeg er ganske delt så akkurat nå får jeg det ikke til bedre. Jeg håper dette innlegget hjelper meg i riktig retning, det var iallfall målet bak dette innlegget…

Lilly…

Sommeren er min største trigger

 

Når sommeren kommer, og varmen stiger så høyt at klærne må av, da sliter jeg maks. Andre triggere kan jeg holde meg vekk i fra, men varmen kommer der jeg er og jeg kan ikke gjemme meg fra den. I fjor sommer presset jeg meg til å gå i singlet ute blant folk, men jeg endte med å slite med en panikkreaksjon i mange måneder etterpå. Som om jeg hadde satt meg selv i fare og hadde vært såå nær noe grusomt. Så i år skal jeg ikke presse meg like langt, men jeg har likevel presset meg litt, noe jeg tror er viktig. Jeg har sittet og solt meg i singlet på verandaen, og jeg har nesten kost meg hehe ;)

Det er så mange triggere om sommeren, varmen, svette, bare kropper og mye aktivitet overalt, og er det en tid jeg møter mye skam så er det denne. Det er mer vanskelig å gjemme seg eller finne gjemmesteder når det er mye folk overalt, det gjør det så vanskelig å unngå disse triggerne. Jeg merker også sorgen mye om sommeren, jeg møter veldig sterkt det jeg ikke klarer ved å se «alle» andre som er ute og koser seg, og nyter sommeren. Jeg synes det er så frustrerende, og jeg blir så trist fordi jeg ønsker jo egentlig å nyte sommeren. Egentlig liker jeg følelsen av solen som varmer i ansiktet, varm sand på stranda, eller å plaske rundt i vannet, men jeg føler meg så fanget av triggerne som ødelegger for meg. Jeg er litt lei av at fortiden skal styre meg slik og ødelegge de gode tingene i dag. Og på sommeren så blir det liksom så alt for synlig, og skillet mellom meg og de jeg ser, blir så veldig stort på denne tiden av året…

 IMG_2952Bildet – Privat

Nå er juli begynt, den virkelige sommermåneden og det er så vanskelig. Hva skal jeg gjøre hvis det blir lange perioder med sol og sterk varme, hva skal jeg gjøre når det skjer ting jeg må være med på og ute blant folk, og ikke kan gjemme meg. Jeg kan ikke gå med mye klær ute blant folk i stekende varme, og så er det utrygt og gå med lite klær ute blant folk… Det er bare så vanskelig tid dette… Hadde jeg ikke hatt verandaen så hadde jeg nok for det meste kun vært hjemme og bortgjemt fra sommer og livet, så den hjelper meg mye. Jeg kjenner jeg er utrolig takknemlig for at de jeg leier av valgte å bygge en veranda ut i fra leiligheten min, fordi den har gjort at jeg kommer meg mye mer ut i frisk luft og sommerværet enn jeg gjorde uten verandaen.

I dag har det vært litt grått i været, så nå kan jeg virkelig slappe av litt etter flere dager med sol og varme. Så denne helga blir en rolig sløvehelg, jeg har vært så utmattet etter å ha presset meg litt for mye i flere uker. Jeg kjenner det har slått ut psykisk og fysisk, jeg verker i hele kroppen og har intens hodepine hele tiden. Jeg har også møtt sorgen veldig mye den siste tiden, og jeg har møtt triggere i forhold til sorgen hver dag, som har kommet tilbake i mareritt til natta igjen. Så søvnen har ikke heller vært den beste. Kjenner det skal bli godt å være innelukket i leiligheten i helga, helt alene. Og jeg skal ikke gjøre noe annet enn sove, se på tv, dille med litt hobby, lese, kanskje skrive eller spille spill på pc, rett og slett minst mulig og bare prøve å få litt krefter tilbake igjen, og gjøre meg klar for resten av sommeren…

 

God sommer til alle som leser, håper den blir god og gir dere nye gode minner!

Lilly…

Ville jeg ha kommet lenger uten traumene

Vi er alle forskjellige, også når det gjelder å være et offer for traumer og senskadene som følger etter. Jeg tok veldig skade av mine traumer og senskadene har vært mange for min del. Jeg er en av dem som har måtte gå en lang veg mot friheten. Det får meg til å tenke på hvor jeg hadde vært i dag uten traumene. Hadde jeg vært en karrierekvinne da, eller kom de interessene som følge av mine livserfaringer? Spørsmålene er mange, ikke på en vond måte, men på en undrende måte.

Nå er jeg ikke en karrierekvinne, dessverre snarere tvert i mot. Det har gitt meg en stor hjertesorg og jeg er svært ulykkelig over denne situasjonen. Mange forstår ikke at for meg er det å ikke jobbe det samme som å ikke kunne være meg, i det hele tatt, og det gjør fryktelig vondt. Ikke at jeg har gitt opp, for det har jeg absolutt ikke. En dag skal jeg ha den utdannelsen jeg har ønsket siden tenårene, og få den karrieren jeg kjemper for hver dag.

Om jeg har slitt med å finne meg selv, og har vært veldig frem og tilbake, så har jeg alltid visst at jeg ville bli en karrierekvinne. Kanskje derfor det har gjort så vondt når jeg ikke har klart selv det aller minste nå i noen år, det har vært så totalt motsatt av drømmen og meg. Men som sagt så har jeg ikke gitt opp, en dag skal jeg stå der med papirene på ferdig utdannelse og klar for karriere-verden, en dag er jeg der…

50615-Never-Stop-Believing-In-Hope1Bildet finner du her

Jeg tok flere typer utdannelser underveis, jeg prøvde å gå på kompromiss med meg selv. Jeg trodde at ved å finne noe jeg kunne klare så ville det hjelpe, men jeg falt aldri til ro med de valgene. Det var alltid noe som ikke stemte, eller manglet. Jeg fortsatte å lete etter nye studier og nye muligheter, men jeg var aldri på rett sted. Selv om jeg mestret noen studier og fikk papirer på fullført studie, så var de ikke det studiet jeg har hatt lyst til. De var heller ikke bachelor eller masterstudier, så jeg får ikke jobbet slik jeg ønsker. De har velg egentlig ikke gitt meg så mye mer enn et papir egentlig…

Nå i løpet av høsten i år, skal jeg begynne i terapi på en spesialisert poliklinikk for psykosomatikk og traumer. Jeg sliter med kompleks ptsd, angst lidelser og dissosiativ lidelse (ikke den alvorligste hvor jeg er vekke fra bevissthet/sorte hull). De er spesialister på disse diagnosene og deres måte å jobbe på har hatt god effekt, iallfall slik jeg har forstått det. Den dissosiative lidelsen (delene på innsiden og fysisk reaksjoner) er noe som har vært hovedgrunnen bak mine egne sabotasjer/utfordringer i omkring 20 år, helt tilbake til 14-15 års alder. Jeg kan se at det begynte i barndommen, men sabotasjen og fraværet av selve livet slo virkelig ut i den tiden. Nå som jeg endelig fikk et navn på dette og skal jobbe med det, så har også håpet om å mestre jobb, studie og få den karrieren jeg ønsker også vokst betraktelig.

Jeg håper at innen de neste 5 årene, at jeg er kommet godt i gang med dette studiet, og at jeg har nok jobb/inntekt til å klare begge deler, og selvfølgelig klarer jobb også aller først, jeg må ha en inntekt under studiet. Derfor virker min 5 års plan overkommelig og mulig. Jeg må ikke hive meg rundt i dag, men det er ikke for langt der fremme heller og noe jeg jobber for i dag. Det positive nå fremfor før er at jeg vet hva jeg vil bli. Jeg har vel egentlig alltid visst det, men aldri turt å fortelle det til noen, av til ikke for meg selv engang. Jeg så omgivelsene og så hvor teit det hørtes ut sammen med alt, men jeg bevarte det i hjertet mitt til dagen jeg var klar…

Så jo kanskje jeg ville vært utdannet, og med en god utdannelse og karriere i dag uten traumene. Men jeg ville manglet mye av den kunnskapen jeg har fått langs denne veien og erfaringene. Det kan ikke leses til i noen annen bok ennlivserfaring, så jeg tar det med meg og velger å bruke det positivt, og med takknemlighet for alt det har gitt meg… Og frem til jeg er enda nærmere målet, så velger jeg ha drømmen for meg selv alene en stund til, godt bevart i hjertet mitt…

Lilly…

Mer enn bare diagnosene

Du er så mye mer enn diagnosene, disse ordene har jeg hørt og lest mange ganger. Mange har skrevet om dette før, og jeg har nikket meg enig i det jeg har lest. Men har jeg egentlig forstått det?

Det er veldig lett å se hva som er riktig, men det er verre å klare å leve etter det. Det å få både med seg tanker, følelser og kropp i samme retning kan være en utrolig utfordring. For meg som også har vært veldig delt på innsiden helt siden barndommen, har det og dra samlet i en retning nesten vært umulig. Det er først nå som jeg i terapi jobber med alt jeg har opplevd og sliter med for å bli hel og mer samlet at jeg kan begynne å tenke mer på å finne min veg, og meg selv bak alt sammen. Det har også gjort at jeg har begynt å se litt på meg og diagnosene, og hva de har gjort med meg og hvordan jeg har levd i forhold til dem, spesielt siden jeg har vært veldig enten eller…

Alt er så enkelt i gode perioder, da føler jeg meg sterkere og mer klar til å leve. I vonde perioder eller prosesser møter jeg mer diagnosene, og da har de lettere for å bli meg. Det er jo egentlig ikke så rart at det er slik, fordi da merker jeg mer at jeg har diagnosene enn når jeg har det bra. I gode perioder blir jeg ikke like lammet av panikken eller hemmet av sorgen, da er jeg både tøffere og sterkere. Så det er kanskje i de tøffe prosessene jeg virkelig bør jobbe med å være mer enn diagnosene, enn i gode periode hvor alt går litt mer av seg selv.

Jeg jobber for å bli frisk og få vekk diagnosene, det er jo hovedmålet. Samtidig som jeg jobber for å leve livet på tross av alt også, nå mens jeg er underveis. Nå har jeg noen gode dager, og som sagt går alt lettere og jeg klarer å være mer enn diagnosene, og jeg klarer å leve. Men jeg vil så gjerne klare det også i tøffe perioder og prosesser, jeg vil mestre uavhengig av gode eller vonde perioder.

Jeg har alltid trukket meg vekk i tøffe perioder, vekk fra avtaler, vekk fra jobb, vekk fra venner og sosialt, vekk fra «trening» og ellers alt i livet. I gode perioder igjen så klarer jeg dette, og lager gjerne nye avtaler/planer i tillegg. Målet mitt videre er å lage litt faste planer og mål som jeg vil jobbe for å mestre i både gode og vonde perioder. Jeg må selvfølgelig begynne veldig smått og heller gradvis øke, fordi jeg har virkelig vært alt eller ingenting.

Jeg vil bli det strået som knyter knuter i vinden, som til slutt blir så sterkt at det blir stående mer stille i vind, og som ikke er redd om det blir vind eller vindstille…

IMG_2908                                       Foto – privat

Lilly…

Styrke er ikke min sterke side

Med mange argumenter skulle jeg bevise min styrke, jeg skulle virkelig vise dem alle sammen. Jeg ble sint, skuffet og veldig såret om noen sa at jeg var svak og sårbar. Joda jeg vet at styrke kan måles på mange måter, og kanskje på en måte er jeg sterk, samtidig som jeg ser at jeg også er svak.

Hvorfor er jeg så redd for å bli kalt svak? Hver gang noen ser på meg som svak vokser klumpen i halsen sammen med behovet for å bevise hvor sterk jeg egentlig er. Jeg ler av det hånlig og sier at «ja noen mennesker forstår virkelig ingenting av livet», og jeg kan riste på hodet og late som om jeg er verdens heldigste, klokeste og iallfall sterkeste. Hvorfor kan jeg ikke bare akseptere at jeg kanskje ikke er så sterk?

Styrke er ikke min sterke side, fortiden preger meg og hverdagen, angsten preger meg og hverdagen og ellers alt jeg sliter med preger meg i så stor grad i hverdagen at jeg ikke enda mestrer det jeg ønsker i livet. Men min sterke side i dette er at jeg jobber med det, jeg går i meg selv og dykker inn på dypet med en klar plan om å komme ut på andre siden. Jeg gir ikke opp før jeg er der, og jeg kjenner at jeg klarer å gå fremover, selv om det er små steg…

Om under en måned blir jeg 35 år, og det setter i gang mange tanker og følelser i forhold til alt dette. Jeg som så mange andre ønsket at 20 årene skulle bli studier, jobb/karriere, stifte egen familie og bygge opp et hjem. For meg ble ingen delene oppfylt, kun såre drømmer langt der borte og et knust hjerte. Men som sagt så har jeg ikke gitt opp drømmene mine, men akkurat nå klarer jeg dem ikke, selv om de ble gitt til meg på sølvfat.

For første gang så er jeg bare meg, den sterke og svake, den voksen og den lille jenta. Jeg har aldri fungert slik før, jeg har hatet enten den ene eller andre siden, og har derfor hatt en veldig indre drakamp. Dette er noe som har sabotert mye for meg, men endelig har jeg begynt å gå som hele meg. Det har gitt meg et nytt håp om å nå mine drømmer, de jeg ikke klarte å nå i 20 årene kan jeg kanskje klare i løpet av 30 årene. Jeg kjenner at det er et håp nå, et håp som føles mye mer nærme nå enn før. For første gang er det greit å være voksen, og det har vært gøy å planlegge avtaler som voksen. Jeg gleder meg til å fylle opp livet til voksne meg, ikke bare hate den voksne og ønske jeg var et barn igjen. Jeg vet jeg har en lang veg og gå og noen dager klarer jeg ikke være den voksne, men jeg har aldri kjent det slik før, noe som betyr at jeg endelig går i riktig retning.

Det første konkrete jeg valgte i det voksne livet, var å velge å feire bursdagen. Denne dagen har jeg grudd meg til lenge, den trigger pga alder og små deler. Jeg ville gjøre nye nytt og noe hyggelig ut av dagen, og gjør noe positivt for voksne meg. Jeg har derfor bedd noen venner til god mat og drikke, og jeg tenkte å lage «god» mat selv, noe jeg kjenner jeg gleder meg virkelig til. Det var en stor seier og glede å kjenne at jeg koste meg ved å planlegge som voksne meg, og jeg hadde lyst til å være voksne meg. Så nå er jeg spent på hva fremtiden bringer etter enda mer terapi og god hjelp, hvor er jeg om et år, to år og fem år? Har jeg klart å starte med noen av drømmene innen disse årene? Kjenner både spenning og håp, og lagrer den følelsen til de dagene som er mer tøffe…

Så om jeg ikke er sterk, om jeg er svak og sårbar så kan jeg få til livet likevel. Jeg kan mestre livet og oppnå drømmer, jeg kan leve, le og oppleve, jeg må bare lære å takle det på riktig måte, og er jeg heldig så blir jeg kanskje sterkere? Hvem vet…

IMG_20140702_150856

Lilly…

17 mai er dagen jeg føler meg verst på

17 mai er dagen jeg føler meg verst på, i mange år har jeg grudd meg med stor klump i magen til denne dagen. Det er en dag med mye triggere og skam, men også dagen jeg føler meg ekstra unormal, annerledes og ensom (skamfullt å innrømme, og vet ikke hvorfor jeg føler meg ensom). Jeg vet at mye av dette er kun mine følelser og noe jeg må gjøre noe med, og at det handler om min usikkerhet. Men uansett om alt ligger der bak meg selv, så er denne dagen utrolig vanskelig og de følelsene jeg møter føles så alt for sanne.

På denne dagen føles det som om jeg ser alle andre i gatene som mestrer de normale tingene i livet, mens jeg vandrer der unormal og som den stygge andungen…

Snart kan hverdagen fortsette som normalt igjen. For meg er det så vanskelig og utrolig triggende å pynte meg ekstra, kvalme og skam sniker seg alltid med i den prosessen. Jeg kan huske som barn en spesiell kvalme følelse jeg fikk langt inni magen, skikkelig dypt og ikke som vanlig kvalme. Jeg klarte aldri helt å beskrive den, men husker jeg vred meg og ville ha den vekk, som om den bar med seg noe annet + skamfølelse. Denne følelsen kom spesielt når jeg skulle pynte meg ekstra, men den kunne snike seg frem ellers også. Jeg har den enda og som før så kommer den ofte når jeg skal pynte meg ekstra til noe. Jeg hater den følelsen og den er så ubehagelig og vond, det er så mye skam i den også…

I år ble det en annerledes feiring, jeg orket ikke gå gjennom den kampen for å feire dagen ute blant folk. Jeg orket ikke finne fine klær og pynte meg for å gå ut dekket av skam og kvalme, og med behov for å grave meg ned uten å vite helt hvorfor. Jeg valgte å bli hjemme og feire på min måte, noe jeg kjenner gjorde dagen litt bedre og tryggere. Jeg ligger i senga med daffe tøy, PCen i fanget, word dokumenter i fleng, dagbok og tv-serier. I kveld får jeg besøk av min mor (skal skifte til da hehe), vi skal spise litt god mat (skal prøve å trosse sf og hvis det går) og se den koselige tv-serien «Vi På Saltkråkan». Kjenner på en måte behov for å være helt alene til dagen går over, sliter med å ha andre rundt meg når jeg møter alt dette, selv hvor gode de er. Samtidig så er det så viktig å presse seg litt og ikke bare trekke seg helt heller, så da ble det slik i kveld og jeg tror det blir veldig koselig.

Sliter med å skille mellom før og nå, og merker det fort kan skli litt i hverandre med alle minnene og flashbacks, begynner å bli mer og mer av de nå. Så ser at det er veldig viktig å ta konkrete valg for å gi nye konkrete gode minner, som for i kveld. Jeg har også valgt å finne gamle bøker, serier og filmer jeg likte som barn for å hente frem de gode følelsene og minnene jeg hadde som barn. Hjelper å finne de oppi alt av vonde minner og flashbacks. Jeg begynte med å låne Elizabeth bøkene fra biblioteket, en ungdoms serie jeg las litt i som barn og likte veldig godt. Jeg las ikke så mye pga store konsentrasjonsproblemer, men jeg las nok til at jeg likte de og det gav meg en god følelse. Så nå har jeg tenkt å lese alle seriene fra bok en til den siste, og jeg startet med å låne 4 bøker. De har jeg nå lest ut og skal skal låne 4 nye nå til uka. De er jo tynne bøker og med stor skrift så tar ikke så lang tid å lese, men kjenner jeg likte veldig godt å lese de igjen, kunne faktisk kjenne spenningen og hehe.

Så dette har vært og er min 17 mai feiring i år, og jeg håper du som leser har hatt en fin dag feiring. Hvis du som meg møter mye fortid og triggere av en eller annen grunn håper jeg du på tross av alt har hatt en fin dag likevel, og hvis ikke, så er dagen snart over og hverdagen i gang igjen  <3

Lilly…

Snørr, tårer og svette

Jeg står her med valget i hendene, et valg som forteller meg hva som er riktig, men som likevel river meg i stykker innvendig. Det er en indre kamp, de små delene skriker, og jeg dras i mange retninger på en gang. Det er panikk fordi alt jeg sliter med er også de tingene som en gang var overlevelsen min. Det er kvalme, tårer, snørr og svette, jeg får plutselig null matlyst til å få behov for overspising, jeg får lyst til å kjempe for så i neste øyeblikk gi opp, jeg kjenner livsgnist for så kjenne meningsløshet. Slik blir jeg dratt frem og tilbake i valget jeg nå står ovenfor, valget for å bearbeide traumer og senskader, valget for å jobbe for å bli frisk og hel….

Skal jeg jobbe med meg selv, og jobbe med fortid, traumene og prøve å få til voksenlivet? Skal jeg jobbe for å akseptere alt som skjedde i fortiden? Tør jeg miste spiseforstyrrelse og selvskading, de som har holdt meg i live? Kommer jeg til å miste drømmeverden, mitt eneste sted med gode minner? Klarer jeg å være voksen når innsiden er barn? Kan jeg orke den sorgen alt dette er? Spørsmålene hagler inn og spinner rundt i høyt tempo, noe som gir økt panikkangst.

Noe i meg har lyst og vil kjempe, mens noe i meg vil bare leve i drømmeverden for resten av livet og ha den «gleden» gjennom det.

narnia                                              Bildet fant jeg her

Jeg har bestemt meg for å å gå, ta de stegene og kanskje derfor jeg møter denne kampen. Men jeg gir meg samtidig lov til å ikke ha lyst, jeg gir rom for hele meg i dette. Jeg tar en dag av gangen og jeg får lov til å være redd. Helt ærlig er det et smertefullt og skummelt valg som jeg skulle ønske jeg slapp, men slik er det ikke desverre. Kan jeg ikke få lov å være glad og trist på en gang iallfall? Jo jeg gir meg selv lov til det, fordi det er nettopp det jeg er, glad-trist.

Så nå starter min 5 års plan, og jeg er kvalm og glad-trist. Jeg vet at dette er steg som må tas for å komme videre, og derfor jeg også tok valget. Jeg kjøpte en dagbok til denne 5 års planen, en dagbok jeg skal skrive i hver dag gjennom alt dette, som hjelp og noe å se tilbake på når jeg har kommet meg fremover. Det å se hvilke steg som er tatt og hvilke som må tas videre kan være en god hjelp og litt spennende.

#Gudgimegstyrke

Bloggen blir en viktig del i denne prosessen, og jeg vil skrive mens jeg går disse stegene. For meg hjelper det å skrive og bloggverden har vært en enorm støtte og hjelp for meg. Det å dele åpent hjelper meg også mye i møte med skammen og på veien til å reise meg opp igjen, så derfor jeg blogger og blogger åpent og ærlig.

20150512_172136 20150512_172248                    Litt å skrive på her ;)

 

Lilly…