Jeg blir så trigget

Når jeg møter andre ungdommer med liknende historie og senskader så trigger det noe sterkt i meg jeg kjenner selv de behovene og ønsket om å være liten igjen og ha noen hjelpere. Det svir litt på innsiden nå, jeg møter følelser av svik, savn og sorg blandet litt i hverandre av minner som også gjør vondt. Jeg lengter så veldig etter å bli sett som et lite barn eller en ungdom, men så er jeg ikke det og det må bare bli med de sårene som uoppfylte behov. Jeg må bare takle det men akkurat nå vet jeg ikke hvordan…

 

Siden jeg føler meg som et barn og ungdom fanget i en voksen kropp så kjenner jeg meg igjen når jeg møter eller hører om andre barn og ungdom i liknende situasjon eller reaksjoner etter liknende historie som meg. Det er utrolig triggende og jeg møter hele historien og sårene på nytt hver gang jeg blir trigget, og da kjenner jeg og på savnet etter mine hjelpere og føler meg så liten og alene.

 

Akkurat nå kjenner jeg veldig på sorgen og smerten på innsiden, jeg har lyst å lukke meg vekk fra livet men er samtidig så urolig at jeg ikke vet helt hvor jeg skal gjøre av meg selv. Klumpen i halsen presser på men jeg er redd jeg ikke skal klare å stoppe opp om den får plass så jeg svelger og svelger… Det gjør bare så alt for vondt akkurat nå og jeg vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg selv…

f248082d22b74225a88a36b62352bd7f_lonely_child_groe                                     Bildet finnes her

-Lilly-

Nyter litt bedre dager

 

De siste dagene har vært litt bedre og lettere, håpet har vært mer tilstede og jeg har funnet litt mening i det som tidligere føltes både meningsløst og smertefullt. Det å gi slipp og akseptere har vært kjempe viktig for meg, fordi når jeg så alt jeg ikke mestret men som jeg samtidig hadde så lyst til å mestre så ble hverdagen bare tom og fylt med savn. Alt jeg da klarte føltes så lite og jeg skammet meg så utrolig mye over mitt liv og min hverdag.

 

Når jeg bare gav slipp på de knuste drømmene og aksepterte hvordan min hverdag var i dag fikk jeg en ro og klarte mer å glede meg over de små gledene jeg faktisk klarte eller hadde. Det har vært en lang veg på flere år å komme hit, jeg har strevd med alt jeg har hatt for å slippe å komme hit. Det føltes som det største tapet, men når jeg først gav slipp på det falt jeg til ro og kunne mer bruke kreftene på å glede meg over det som faktisk var bra.

 

Jeg har alltid vært enten eller, når jeg hadde tøffe perioder så var jeg 100 % i det og alt annet forsvant, og når jeg var i en god periode så var jeg 100 % i det, og da skulle jeg klare alt jeg ikke hadde klart før. Slik har jeg blitt dratt i mellom disse to retningene hele tiden og ikke fått til den fremgangen jeg har ønsket fordi jeg var min største sabotør.

 

Om jeg nå har kjent på noe smerte eller møtt noen triggere så har det ikke vært enten eller, jeg har kjent på det og det har vært tøft og krevende, men jeg har likevel samtidig klart å kjent på det som var bra. I går hadde jeg koselig besøk som gjorde veldig godt, samtidig møtte jeg noe av den dype savn smerten til lille meg i løpet av kvelden som gjorde at jeg hadde mye panikk i natt. Når jeg våknet i dag kom jeg meg opp til kl.1 som er målet og bra til å være meg, jeg dusjet og tok meg en tur ut i finværet. Jeg klarte på tross av den dype indre smerten som ligger under å likevel nyte det som er bra, noe som var litt godt å oppleve. Det gjorde også litt godt mot smerten å gå tur og gjøre noe som jeg likte å gjøre, da var ikke alt bare smerte slik det fort kan bli i tøffe perioder eller når jeg møter noe tøft.

 

Jeg tok med meg kamera, kaffe og musikk og gikk på tur i fine naturområder nærme meg som er så nydelige å gå i, men som jeg ikke har orket å gå i på flere måneder. Jeg brukte ikke kameraet før slutten for jeg nøt den roen det var å gå i mine egne tanker med musikk i ørene og kaffe i termoskoppen min. På slutten av turen fant jeg en fin plass ved stranda hvor jeg satt meg og så på bølgene som slo i mot fjellkanten, da fikk jeg knipset noen bilder innimellom. Nå sitter jeg på verandaen og skriver dette innlegget, jeg sitter med masse klær og under teppet for det er litt kaldt i skyggen men utrolig deilig å sitte ute og skrive. Huseierne mine bygget veranda til min leilighet i fjor høst (lucky me :D), så jeg nyter muligheten jeg har til å sette meg ute i frisk luft samtidig så beskyttet mot andre, noe som kan hjelpe meg til å komme ut i frisk luft i tøffe perioder.

 

Jeg har også begynt å skrive min historie, mest for meg selv for å sortere og plassere. Også som en del av bearbeidelsen av alt fra fortiden nå som jeg har begynt å jobbe med alt i terapi, og mye som dukker opp enten i minner eller fysiske reaksjoner. Men det er tøft å skrive minnene ned, sette ord på de gjør at alt er sant og det blir så mye mer virkelig når jeg skriver de som mine minner og min historie. Når jeg så alle de forskjellige aldrene på innsiden separert med hver sin historie, hver sin krenkelse både fysiske og psykiske reaksjoner så var det tøft, men det hjalp samtidig. Jeg følte jeg fikk en identitet og at jeg hadde en identitet fra barndommen og ikke kun bare vært et spøkelse slik jeg har følt. Også alle reaksjoner jeg har hatt men ikke sett mer en tåkekaos og når det ble noe mer konkret kunne jeg forstå mer min reaksjoner og følelser, som hjalp litt det også. Noen ganger er det bedre å se selv om det du ser er vondt enn å ikke se i det hele tatt, men likevel kjenne at det er der…

 

Så om det er tøft så er det også noe bra, og det er ikke like håpløst som det var, som er det viktigste for når håpet forsvinner så forsvinner alt. Her er noen få bilder fra hva jeg satt og så på når jeg slappet av ved stranda.

IMG_4713 IMG_4724 IMG_4727 IMG_4732 IMG_4751

-Lilly-

På vei mot en bedre hverdag

En hverdag for mange betyr faste rutiner, for meg har hverdagen vært for det meste i drømmeverden. Det å gå ut av drømmeverden og inn i min egen hverdag har gitt meg mye panikk som igjen har gitt meg en lammelse, og jeg har ikke klart å mestre det jeg skulle i hverdagen.

Jeg begynte å falle av lasset i 14 års alderen da jeg fikk et fravær på omkring 40-50 % det skoleåret, jeg lå hjemme i drømmeverden og klarte ikke gå. Det gikk også utover fritiden og det sosiale siden jeg trivdes best i drømmeverden for der var jeg den jeg ønsket å være, og ikke den jeg var i virkeligheten.

 

Når jeg begynte på videregående så var jeg så fanget i denne onde sirkelen så det høye fraværet fortsatte videre og jeg fikk derfor ikke karakterer i alle fag når skoleåret var over. Jeg kom derfor ikke inn på 2 året før jeg hadde tatt igjen de fag jeg manglet, og da skled det så ut at jeg aldri fullførte videregående skole. Jeg begynte et par ganger, men sluttet etter kort tid for skled fort rett ut i vante mønstre. Alt dette gjorde at drømmeverden ble enda mer nødvendig fordi bak alt ønsket jeg å mestre studier, men pga mine utfordringer skled alt ut til ingenting.

 

Jeg følte meg så fanget fordi jeg ønsket virkelig å studere og hadde mange drømmer, men jeg kom meg ingen veg. Hadde jeg turt å se fakta, men jeg orket heller ikke innrømme at jeg ikke klarte det så jeg levde i håpet om at jeg skulle klare det. Jeg forsto ikke at å innrømme at jeg slet ville være veien mot å faktisk kunne klare det, så jeg jobbet mer i mot meg selv enn jeg forsto eller så selv.

cropped-ny14.jpg

 

Selv etter jeg begynte å jobbe med meg selv og tok tak i det jeg slet med så slet jeg veldig med å mestre faste rutiner og hverdagsrutiner. Men jeg klarte å bryte noe og jeg gikk fra å ikke klare jobb eller skole til å klare begge deler, og jobbet 100-150% i lengre perioder. Jeg elsket det fordi det var jo dette jeg hadde ønsket og drømt om, og endelig følte jeg meg litt som meg. I denne perioden kom jeg borti krenkende forhold med mye nedpsyking og en uforutsigbarhet som gjorde at jeg aldri visste om jeg skulle få en god eller dårlig dag fullstendig overgitt makten til et annet menneske, akkurat slik jeg hadde opplevd før. Når jeg gikk tom på nytt gikk jeg tilbake til å ikke mestre jobb og hverdagen igjen, jeg var utmattet og i denne smellen møtte jeg og hele fortiden sammen med nye opplevelser som et kraftig snøras. Jeg ble liggende i lang tid helt tom og sov minimum 20 timer i døgnet i en lang periode.

 

Det var etter denne smellen at jeg virkelig begynte på min «helbredelsesprosess» og første steg var å akseptere at jeg slet uten å hate meg selv for mye, men også takle skammen over det å slite. Jeg begynte å blogge og lese blogger på den tiden, noe som var et av mine viktigste sted på den ferden. Det å lese blogger til nydelige mennesker som delte av seg selv og sine utfordringer, mennesker som satt ord på det vanskelige, det skamfulle og alt det tabuet jeg hadde gjemt bort i mange år. Gradvis turte jeg takket være disse menneskene å selv sette ord på det skamfulle og det vonde, og gradvis akseptere mine utfordringer.

 

«Å tape er ikke å falle, men når man nekter å reise seg igjen»

 

Jeg har hatt flere blogger i søken etter å finne den riktige bloggen samtidig på søken etter å finne et hele meg. Det at jeg blogget ut i fra deler av meg var et bilde av hvordan jeg egentlig var. Mine første blogger var anonyme, da kunne jeg dele mer av historien samtidig som jeg fikk litt paranoia om noen skulle finne ut hvem jeg var. Mitt ønske er ikke å henge ut noen og nå som jeg blogger åpent må jeg tenke litt mer gjennom det jeg skriver. Hovedfokuset er å dele hvordan det er i dag, hva det gjør med meg i dag, senskadene, minner (innpakket/anonymisert) og ikke hvem som gjorde hva. Jeg skriver for egen hjelp, interesse og et håp om at det å dele mitt innerste kan hjelpe andre, slike andre blogger har hjulpet meg utrolig mye.

 

Nå omkring 5 år senere etter jeg startet å blogge har jeg hatt den viktigste utviklingen, men det har også betydd mye ras og mange drømmer knust. Noen ganger er det slike vonde ting som må til for å få i gang vekst. Jeg må begynne å bygge opp en hverdag fra bunnen av, jeg må bygge sammen de knuste bitene så jeg en dag kan bli hel, men da har jeg måtte innrømme at jeg ikke mestret hverdagen og at jeg var knust, noe som har tatt lang tid pga. skam og det tabuet det er å ikke mestre de enkleste ting eller hverdagens enkleste rutiner, men det man ikke ser kan man ikke endre, ikke sant?

 

Så nå står jeg helt fra bunnen av samtidig ikke, fordi jeg hadde ikke kommet hit uten de stegene jeg har tatt frem til nå. Så jeg er der jeg skal være for å kunne komme dit jeg ønsker, det ble bare en mye mer lang og krevende vei enn jeg først trodde, noe jeg tenker det er for de fleste. Det er en skam i det å bruke så lang tid som jeg har brukt, samtidig ser jeg hvor mange omveier jeg har tatt i håp om at det var en snarvei. Nå skal jeg ta de stegene jeg må ta, den tiden det tar og være den jeg er og ikke den jeg burde være, jeg ser at det er den eneste veien hvis jeg vil komme meg gjennom dette og få det livet jeg ønsker.

 

Når jeg kjente smerten fra fortiden og de vonde opplevelsene så pleide jeg å lete etter drømmer som gav meg en god følelse som døyvet smerten, jeg kunne planlegge et studie eller annen drøm jeg ønsket og mens jeg planla og drømte føltes det mye bedre. Det varte ikke lenge fordi den enorme smerten på innsiden var fortsatt der og dukket opp hele tiden, nå er tiden inne for å møte den og ikke flykte vekk. Jeg har mer ro over hvordan livet er akkurat nå, som om når jeg har akseptert så er det ikke hele tiden det valget som ligger der og plager meg som før.

 

Jeg jobber med meg selv jevnlig både i egen terapi og i terapi hos terapeut for å jobbe med både fortid, minner og hvordan det skader og ødelegger meg i dag. Og jeg skal jobbe for å få til en hverdag og rutiner, og mestre ting jeg ikke har mestret før. Det er planen og målene fremover nå, innenfor noe jeg kan klare og endelig innenfor en aksept for meg selv. Så hver dag skal jeg ha små mål, faste mål for hver dag for å gradvis få til en rutinert hverdag så ikke fortiden, panikkangsten og den komplekse ptsd’en får samme makt over meg som den har i dag. Det er målene jeg jobber for og i mot nå, noen få hver dag som gradvis vil bli større og flere…

IMG_20140702_150856ri

 

 

-Lilly-

Jeg skulle være så mye mer

Det øyeblikket når du forstår med hele kroppen og sinnet at livet virkelig ikke ble slik du ønsket er en ubeskrivelig sorgfølelse og litt sjokk på en måte. Når du i tillegg ser at årene har gått og det livet du en gang drømte om vil mest sannsynlig kun bli drømmer som en gang var, så hjelper ikke det akkurat. For meg har det vært en tung prosess som enda jobber i meg, en sorgprosess, en prosess for å gi slipp og en prosess for å akseptere at det ble slik. Dette er prosesser som krever enormt mye og til tider har det føltes umulig.

Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i knuste drømmer og smerten som har fulgt, men hva når absolutt alle drømmer er knust? Jeg blir 35 år i år og jeg har ikke studiekompetanse eller en bachelor som jeg ønsket, jeg er singel og har ingen barn fordi jeg takler ikke forhold etter overgrep, får total panikk om noen kommer for nærme. Og jeg sliter med å klare jobb eller hverdagen generelt, alle mine drømmer som betydde noe og som jeg drømte om som en selvfølge en gang ble ikke til i mitt liv. Jeg kjenner en veldig skamfølelse på akkurat det fordi det er noe de fleste klarer uansett, iallfall noen av de drømmene og jeg klarte ingen av dem.

 

«Jeg ble alt jeg fryktet jeg skulle bli, alt jeg hører andre frykter de skal ende opp som…»

 

Min hoveddrøm var å bruke min historie til å hjelpe andre, jeg ville gjøre alt det meningsløse til noe meningsfullt og jeg skulle vise hvor sterk jeg var. Det var min livbøye i tøffe tider, noe jeg holdt fast i når jeg følte jeg holdt på å drukne og det var motivasjon til å kjempe steg for steg når jeg følte meg sterk. Nå har jeg vært på Nav i omkring 4 år, jeg var i praksis som jeg trivdes veldig godt i, men panikkangsten og grunnen bak min kompleks ptsd slo så kraftig ut at jeg satt fanget hjemme i lammelse og klarte ikke bevege meg i det hele tatt selv om jeg ville. Er det noe jeg virkelig ønsker å mestre så er det jobb, så frustrasjonen ligger der hele tiden og jeg er så lei av å ikke mestre…

IMG_4456

Bildet – privat.

 

Jeg kjenner jeg skammer meg over den jeg er og at jeg var en av dem som tok så skade av traumene at det ødela livet og hverdagen totalt. Mange opplever det jeg har opplevd men likevel så mestrer de jobb, skole eller forhold, eller iallfall en av dem, jeg mestrer ingen av dem. Jeg ble alt jeg fryktet jeg skulle bli, alt jeg hører andre frykter de skal ende opp som… Så hva nå?

Min hverdag er ikke en hverdag, jeg vet ikke hvordan man har en hverdag eller rutiner, jeg er ikke vant med det. Kanskje det er noe jeg kan jobbe med og begynne med små steg som å ha et sunt mål hver dag som er så lite at jeg faktisk klarer det. Det var ikke dette jeg drømte om for mange år siden da jeg så for meg voksenlivet mitt, å måtte sette minimale mål for å klare de enkleste ting. Men nå ble det slik og da må jeg jobbe ut i fra hvordan det er og ikke hvordan det burde være, slik jeg har gjort i mange år. Dette er vel egentlig bare et sunt tegn i prosessen for aksept at jeg begynner å ønske å sette disse målene, så håper det kan gjøre litt forskjell fremover. Det er kanskje når man mister alt at man kan begynne å bygge på noe nytt…

 

- Lilly-

Så mange krenkelser

 

Som jeg har skrevet i de forrige innleggene, så har jeg følt en enorm smerte over det tapte fra barne og ungdomstid etter traumer som ødela mye på flere områder. Jeg begynte å filosofere litt over den smerten og hvorfor den ikke forsvant, hvordan alt føltes så meningsløst og feil. Selv om jeg ser at jeg kanskje må fylle opp noe som aldri ble fylt opp på en eller annen måte, så føltes det så mye og så uendelig og bunnløst. Jeg mistet interessen i å stå opp og delta i livet, jeg bare sov og forsvant inn i drømmeverden langt vekk fra alt det vonde og langt borte fra den voksne kroppen og historien bak. Det som satte i gang tankene rundt dette var siden det har vart så veldig lenge og ble egentlig ikke noe bedre. Jeg vet at vi går alle gjennom prosesser som er både viktige og nødvendige, men her tok det aldri slutt og føltes som en større del av meg enn den virkelige meg.

 

For et par dager siden så satt jeg og funderte over dette, jeg lurte på hvorfor det føltes så umulig å finne en identitet for den voksne meg og hvorfor jeg satt så fast i et ønske om å få være det barnet jeg aldri hadde vært. Alt annet føltes så meningsløst og hvorfor endret ikke de følelsene seg. Jeg forsto ikke helt hvor jeg var på veg og ikke kunne jeg klare å stoppe meg selv heller, jeg så at jeg dalte men jeg fant ikke noe å ta tak i, jeg bare falt og falt.

IMG_2908

 

Plutselig kunne jeg kjenne det fangede barnet på innsiden og alle aldrene, jeg kunne kjenne krenkelsen på kroppen til hver og en, jeg kunne kjenne skammen, skylden og følelsen av skittenhet, jeg kjente det så fysisk. Jeg kunne kjenne hvordan hver alder som hadde blitt krenket hadde behov for trygghet, aksept og omsorg, alle de aldrene og krenkelsene fanget i en voksen kropp. Jeg ligger i fosterstilling med fysiske og psykiske smerter som får meg til å gynge, kriseberedskapen øker enda mer og det var som om jeg kunne kjenne hvordan det egentlig var for hver og en av meg…

 

Det var veldig blandede følelser å kjenne dette, det var smertefullt samtidig så var det utrolig befriende og det gav meg et lite håp. Et håp om at jeg skal finne min egen identitet som voksen, og at smerten på innsiden kan forsvinne nå som jeg kunne identifisere den litt mer, så jeg kan leve mer og mer i dag som den voksne meg. Det var utrolig godt å kjenne håpet, om det ikke er tilstede hele tiden og jeg går litt frem og tilbake fra å vil finne drømmer som voksen til å ønske å bli det barnet på innside med alle behovene, men det er mer enn det var for noen få dager siden for da var det null håp og null mening med noe…

 

Dagen etter reaksjonen så sov jeg et døgn, jeg var helt utmattet av alle reaksjonene, følelsene og kroppslige minner. I dag har jeg hatt litt mer krefter og har derfor klart å gjøre litt mer hjemme og har klart å kose meg med film, noe som er lenge siden og det er en god følelse. Jeg er veldig glad i å tegne men har bare kommet hit men ikke lenger og når jeg følte at jeg feilet på alt så ble jeg så lei av å feile der og, men så Googlet jeg litt om tegnekurs og fant tips om ei bok som jeg nå har lånt på Biblioteket som heter «Å tegne er å se». Den handler om å øvelser på å virkelig se det du vil tegne for da kan man tegne bedre, det å øve seg på å bruke høyre hjernehalvdel og koble av den venstre mens man tegner. Utrolig spennende bok og så var litt håp i at jeg kanskje kan utvikle tegneferdighetene mine etter denne boka og øvelsene som følger med. Jeg har flere bilder i hodet som jeg har hatt lenge som jeg ønsker å tegne, men til nå har jeg ikke hatt talent nok. Kanskje dette kan gi meg talent nok til å tegne de bildene etterhvert. Så da har jeg noen små mål å jobbe mot innenfor noe jeg klarer og litt mer håp, så da går det riktig retning selv om det ikke alltid føles slik eller ser sånn ut…

IMG_4019                                     Bildet – privet.

 

Lilly…

En hverdag med savn

 

Som jeg skrev i innlegget Fanget i en voksen kropp – så føler jeg meg som et barn fanget i en voksen kropp og derfor er mye av mitt savn rettet til barndom og et barns behov og ønsker. Samtidig som jeg som voksen også har hatt drømmer og ønsker i livet. Jeg ønsket at fremtiden skulle være annerledes enn fortiden, og jeg ville så gjerne ta igjen det tapte for det lå hele tiden under og verket. Når jeg da så hvordan fortiden hadde påvirket meg og mitt, og så at jeg ikke mestret livet eller drømmene jeg hadde ble det stadige nye tap og savn også i voksen alder. Dette trigget meg mye med alt savnet jeg kjente og enda følte på innsiden fra barndommen.

 

De siste ti årene av mitt liv, og kanskje lenger har alt handlet om desperate valg og handlinger i håp om å få et liv som dekker tomrommet og savnet jeg kjente så sterkt. Drømmene var store, mye større enn andres fordi det var så mye å ta igjen, iallfall føltes det slik på innsiden. Når jeg da også følte meg som et barn på innsiden samtidig som jeg prøvde å få til et voksent liv ble det mye sabotasje og ikke minst mye frem og tilbake. Jeg ville studere og få en jobb innenfor noe jeg ønsket, samtidig som alle valg som dro meg mer inn i det voksne livet rev i savnet fra den lille jenta. Så jeg ble og blir veldig dratt frem og tilbake mellom liten og stor, fortid og nåtid/fremtid.

 

Jeg skulle jo være så mye mer, og jeg skulle være så sterk og bruke min historie til å hjelpe andre og gi håp. Når de store drømmene blir knust blir også noe på innsiden knust og den ilden eller fighteren jeg en gang hadde ser ut til å ha forsvunnet. Akkurat nå har jeg ikke lenger noe å strekke meg etter eller stå opp til og det er utrolig vondt for da forsvinner liksom alt av mening og håp. Jeg håper å finne nye drømmer og at de knuste drømmene og den tapte barndommen ikke føles så smertefull og umulig som den gjør akkurat nå.

 

Kanskje må jeg akseptere før jeg kan gå videre, kanskje må jeg akseptere at jeg var en av dem som tok skade av traumene og alt det vonde og derfor ble ikke livet slik jeg ønsket. Kanskje må jeg akseptere mine begrensinger og gi slipp på alle drømmene mine, og finne nye drømmer tilpasset alt. Det gjør fryktelig vondt bare å skrive det og åpne for det, det føles litt bittert og urettferdig, og kanskje vil det alltid være litt sorg og smerte over det tapte som følger med langs veien. Men hvordan skal jeg orke å ta del i voksne drømmer når jeg føler meg som et lite barn med store dype sår og et savn så stort at det virker umulig å fylle opp. Det føles som om jeg får noen få brødsmuler og det forventes at jeg skal bli mett og fornøyd av det, når jeg egentlig trenger mer mat for både næring og energi. (Et flott bilde til spiseforstyrrede meg hehe ;) )

 

Savn er utrolig ensomt, jeg ønsker å bli sett samtidig som jeg er livredd for å bli sett, det er skummelt for det kan være farlig. Jeg trekker meg vekk samtidig som jeg savner, men jeg orker ikke møte de fordi de møter skallet og da blir savnet mye større og mer vondt. Jeg hører og føler skrikene på innsiden «Se meg!» samtidig som jeg gjemmer meg så ingen ser meg.

bilder 103                     Bilde – Privat-mine kladder/tegninger.

-

Lilly

Et blikk

Et blikk som gir et knust hjerte

som forteller sannheten

sannheten som ikke ønskes

-

Et blikk som minner på

hva som er

og hva som aldri var

-

Et blikk som viser forskjell

 mellom drøm og virkelighet

 som ikke skulle eksistert

-

Et blikk som lukkes

mens drøm tar plass

og skaper rom for knuste skår

-

Et blikk som ikke eksisterer

som ikke finnes eller er

et blikk i mørke…

-

IMG_20140110_011647Bildet – Privat/min kunst

Lilly

Fanget i en voksen kropp

Som 8 åring begynte jeg å drømme og leke at jeg var yngre, at jeg tok igjen noe tapt og at jeg denne gangen skulle være flinkere og få det til så mye bedre. Jeg tror det begynte i 8 års alder for da var jeg ferdig med 1 klasse og jeg kunne plutselig se konkret hva jeg ikke fikk til som jeg ville, og jeg var livredd for å ikke være god nok og annerledes. Når jeg ble eldre ble det med å leke og drømme seg yngre mer sterkt og konkret, jeg drømte som regel at jeg var 6-7 år og jeg drømte hvordan jeg så ut og hva jeg gikk med, alt ned til detaljer kom med i drømmen. Det kom veldig frem når jeg traff andre barn i 6-7 års alderen for jeg kunne identifisere meg mer med dem enn barn på min egen alder. Jeg husker en gang når jeg var med ei venninne og hennes foreldre på tur til Danmark så traff jeg noen andre barn og jeg endte opp med å leke med dem i ballrommet, noe min venninne ikke ville for det var barnslig (noe det var mtp min alder). Disse barna hadde jeg det så gøy med og de var og kjempe fornøyd at jeg ville leke med dem, jeg forsto ikke.

På andre områder igjen var jeg veldig voksen, og kontrasten med å være en mye eldre og mye yngre på en gang var utrolig vanskelig og krevende, for jeg klarte aldri helt å finne min plass og det var alltid noe som føltes så feil. Når jeg ville en ting og kunne kjenne glede og iver over det så var det samtidig noe annet i meg som ikke ville dette og jeg ble dratt frem og tilbake hele tiden. Jo eldre jeg ble jo verre og mer smertefullt ble det, for kontrasten med å se i speilet og se en jente som ble ungdom, ung voksen og voksen men samtidig var det lille barnet på innsiden. Og det å stadig kjenne en identitet til et lite barn og null identitet til voksne meg er så vondt og forvirrende. Jeg kan stå foran speilet og se meg selv men være så utrolig forvirret for det kan ikke være meg, det kan ikke stemme for innsiden er noe helt annet.

Nå skal jeg liksom finne min identitet som voksen, noe som er vanskelig og faktisk veldig vondt. Jeg føler meg som et barn fanget i en voksen kropp og så skal jeg jobbe for å finne identitet som voksen, det er mest så jeg krysser armene og sier «vil ikke, vil ikke, vil ikke!!!».

tras                                                            Bildet – google/trass

Min måte å takle dette på var og er drømmeverden, i drømmeverden kan jeg være akkurat den alderen jeg vil og har behov for, noe som begynte som sagt i 8 års alderen og som er en del av mitt liv i dag. Jeg har levd et helt liv i en drømmeverden mens virkeligheten har jeg slitt med å ta del i, selv når jeg har prøvd så har jeg til slutt endt tilbake i drømmeverden langt vekk fra virkeligheten. For meg er virkeligheten vond, enten er det mange minner og flashbacks fra fortiden, eller senskadene som hemmer meg, eller at jeg ikke får til det jeg vil og ønsker i nåtiden som voksne meg, da blir fortiden enda mer vond og behovet for drømmeverden enda større. Jeg liker veldig godt å være med gode venner, men når jeg er med gode venner så møter de den voksne meg og snakker til meg som den og når jeg ikke orker å være den så trekker jeg meg vekk fra alle så jeg slipper det.

Narnia                                                                            Bildet: Google/Narnia

Den voksne meg kaller jeg skallet, for den er kun et tomt skall av ingenting, jeg lever ikke, jeg er kun et spøkelse, noe jeg ble som et lite barn. Så min hverdag nå er soving, drømming, spill og tv, jeg klarer ikke noe annet, jeg feiler i alt jeg gjør og alle drømmene er kun dumme drømmer som minner meg på at jeg ikke klarte det, og det ordnet seg ikke til slutt…

Hva nå? Jeg vet ikke, jeg vet ikke lenger hva jeg skal drømme eller strekke meg etter som voksne meg, for som voksne meg er jeg ingen, bare et tomt skall…

invisible1                                                               Bildet – Google/usynlig.

Hvem prøver jeg egentlig å være

 

Jeg vet ikke lenger, når jeg ser bakover så ser jeg så mange endrede retninger, tanker, ideer, følelser og ønsker om hverandre. Det er nesten så jeg begynner å lure på om jeg har gått vill på innsiden av meg selv. Jeg kan se flere ganger optimisten som snakker om viktigheten av å se det positive i alt samtidig som jeg også har vært særdeles pessimistisk og absolutt ikke sett det positive i det hele tatt, ikke har jeg hatt lyst til det heller.

Hvorfor i all verden må jeg være så delt og i så mange biter? Jeg prøver å sette sammen bitene og selv om jeg begynner med hjørnene og kantene så stopper det opp for ingen biter passer eller stemmer i dette kaoset.

Når jeg ser meg selv i speilet er jeg bare et tomt skall og jeg kjenner ikke skallet, det er liksom bare der og ikke mer enn det. Når jeg ser rundt meg er alt bare nedbrent aske som er blitt til ingenting og jeg lurer på om det noengang var…

Vannet når så høyt at jeg nesten drukner og det er ikke lett å løpe under vann, noen ganger får jeg panikk og spreller så svelger for mye vann mens andre ganger bare flyter jeg vekk til et annet sted. Vil jeg noen gang klare å finne en grunn å stå på og vil jeg da klare å holde meg der uten å falle ut i vannet igjen? Jeg vet ikke selv lenger, det er ikke annet å se enn skillet mellom himmel og vann, og jeg er bare så utrolig sliten…

Tenk om jeg kunne blåse vekk alt det vonde som en løvetann, tenk om vinden kunne blåse bort alt sammen og jeg kunne stå opp i morgen med nye sko…

IMG_20140428_161852

O jul med din glede

Nå er det lenge siden jeg har vært aktiv innen blogging og skriving. Den siste tiden har vært tøff synes jeg med mye sorg og ptsd’en har økt litt igjen den siste tiden. Det kan være denne tiden av året som trigger ekstra. Det var litt kjipt å kjenne symptomene på ptsd øke etter en periode med mindre symptomer for det var så befriende, men det betyr også at jeg kan komme der igjen tenker jeg så skal ikke la det føles som et tapt slag uansett.

Symptomene har vært flashbacks og økende mareritt, og hele tiden følelsen av at noen står rett bak og klar til å angripe meg. Jeg er i kriseberedskap og hyperskvetten, og må ha «rømningsveier» klar hele tiden, det er så slitsomt. Sorgen har vært tung og gjør at jeg ofte sitter igjen med at alt er så meningsløst, så sorgen er litt tøff nå kjenner jeg. Jeg er ganske utmattet og verker mye i hele kroppen noe jeg pleier i tøffe tider, jeg blir så anspent at hele kroppen blir helt «ødelagt».

Det positive for tiden er jobben eller arbeidstreningen jeg går til to dager i uka, jeg trives kjempe godt og det gir en enorm god følelse og mestringsfølelse. Det gir meg en pause i fra alt og fyller hverdagen med noe positivt og givende som jeg også tror er kjempe viktig i perioder jeg er i som nå. Jeg har også vært veldig sosial og gjort mye hyggelig så ikke ptsd-symptomene og sorgen får overtaket og styrer hele meg og hverdagen min. Før var jeg veldig enten eller og det jobber jeg hardt for å ikke bli nå og nå som jeg møter mye fortid og mange reaksjoner så får jeg virkelig prøvd og testet meg selv på akkurat det.

Så det er godt å se at selv i tøffe tider nå så er mye endret i positiv retning og jeg klarer nå å ha et liv, mestre jobb selv om det er tøft eller ikke. Det er en utrolig seier for meg etter mange år hvor jeg ofte kun mestret i gode perioder.

Selv om julen er triggende så hjalp det når jeg lagde meg noen nye tradisjoner for advent og jula, så nå er det skikkelig jul hos meg og selv om det gjør litt vondt så skal det også gi meg smil og glede. Jeg må også seriøst få begynt på julehandelen snart, men jeg synes det er mye mer koselig med julehandel i desember og jeg blir ikke stresset men koser meg masse med julehandel og innpakning. Nå skal jeg ut og spise og se julefilm etterpå så får gjøre meg litt klar for å gjøre noe positivt oppi alt. Jeg håper dere som leser får en fin jul og advent, og dere som har tøffe tider og fortid får en fin jul og advent på tross av alt dere går gjennom, og at dere finner noe som kan gjøre eller gi en juleglede oppi alt. Tenker på hver og en av dere <3

Jul                                     Bildet finner du her.

Lilly…