Blandede følelser

Da var jeg i gang med uke to i arbeidstreningen og jeg har nå hatt tre jobbvakter og skal ha en vakt i morgen, og da er også uke to fullført og gjennomført. Det har vært en utrolig seier for hver vakt jeg har gjennomført, kanskje mest det å stå opp og gå avsted. Min panikkangst har slått ut i lammelse og jeg kan bli sittende fastlåst, spesielt om morgenen. Jeg må opp i fem tiden på morgenen nå så jeg får virkelig prøvd meg på dette, så at jeg har klart det er en stor seier og motivasjon til å fortsette. Det er kanskje ikke mye eller mange vakter, men hver vakt er en seier for meg og et steg mot drømmene mine som jeg har lyst til å nå. Også selve jobben og arbeidsoppgavene har gått bra og jeg har trives veldig, og jeg ser faktisk frem til jobb i morgen og videre.

 

Den siste uken har jeg også møtt mye av sorgen min, det kom sterkt over meg etter terapi forrige tirsdag. En så dyp indre og sterk sorg som kom helt plutselig og uventet. Jeg har vært veldig trøtt og litt avskrudd etter den timen, men det gode var å se at det ikke gikk utover jobb. Før var jeg slik at når jeg hadde det tøft så trakk jeg meg vekk fra alt, nå har jeg klart å holde fast i jobben.

 

Andre rutiner og planer har ligget på hylla denne uka, men det gjør ikke noe for det viktigste er jobb mtp fremtidsplanene. Det å møte sorgen er bare en del av prosesser som vil roe seg etterhvert og da er det greit å bygge opp en hverdag som gir meg noe også i fremtiden. Siden jeg også kan jobbe litt (40%) og på en måte jeg føler meg trygg på gjør det også at jeg ikke gruer meg, slik angsten har lammet meg mange dager før jobb tidligere. Selv om jeg mestret jobben og trivdes i jobbene og med de ansatte så tok panikken kontroll og lammet meg mange dager før jobb.

 

Jeg føler at jobben virkelig gir meg noe og det gir meg også pause fra prosesser. Også det at fortiden får mindre makt over meg når jeg klarer mer og mer av det jeg ønsker og ikke kjenner like mye til konsekvensene etter fortiden.

 

Jeg har tidligere skrevet litt om sorgen etter tapt barne og ungdomstid som er noe jeg har slitt mye med. Jeg har slitt med å trives i voksenlivet og følt at jeg ikke har noe liv, så sorgen har fått mye rom og plass i meg og mitt liv. Nå som jeg gradvis i trygge steg får mer og mer liv som voksen, mer som betyr noe i dag så blir voksenlivet også bedre. Jeg prøver å finne de tingene jeg kan som gir meg en grunnmur av hverdag som voksen og prøver å finne mer min identitet. Det er en ting å strekke seg etter drømmer som jeg vil fortsette med videre også, men det er også viktig å finne det faste i hverdagen for meg.

 

Når det gjelder sorgen så har det vært tøft og vondt, de øyeblikkene når alt blir så virkelig at det var slik det var, og at det ble slik. Jeg blir litt lammet og nummen når det slår til som intense stikk, mens andre ganger kommer det innom litt mildere. Noen ganger synes jeg det er vanskelig å trives med nåtiden og akseptere at det var slik, mens andre ganger leter jeg etter noe bra i nåtiden. Det går litt om hverandre og i hverandre, men det er jo slik prosesser er og noe som blir lettere med tiden.

 

Jeg går i terapi en gang i uka noe som er god støtte og hjelp, jeg kan selv velge om jeg vil gå så ofte eller mer sjeldent, men oppi alt synes jeg det er både god støtte og hjelp når jeg først går der for å få hjelp. Jeg byttet terapeut og er kjempe fornøyd, det var ikke noe galt med forrige men i møte med noen så er det enten greit eller ikke. Men nå er jeg veldig fornøyd og allerede etter få ganger føler jeg god hjelp og støtte som betyr mye. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle bli så fornøyd for når man har vært litt uheldig er det lett å la fortidens hendelser styre og kontrollere, men nå er jeg glad jeg går i terapi i helsevesenet og får gode opplevelser.

 

Nå er det snart advent og juletider, jeg har litt blandede følelser denne jula. Jeg er egentlig glad i jul og for noen år siden skapte jeg noen nye tradisjoner for å få en jul jeg kunne like. Det hjalp meg veldig og jeg har derfor likt julen, men også i møte med mye fra fortid kjenner jeg også at jeg gruer meg og jeg kan drømme om å reise langt vekk denne perioden. Jeg skal uansett prøve å gjøre det til en fin tid, se mange julefilmer, bake julekaker, pynte masse til jul fra første søndag i advent, og selvfølgelig titte litt på Jul i Skomakergata.

 

Ellers denne uken er det som sagt en dag til med jobb, venne tid (har verdens beste venner!!!), kanskje litt studie, men ta det litt som det kommer i prosessen og gi meg litt «fritid». Terapeuten sa sånn ca (husker ikke ordrett) at det er lov å gå langsomt også i perioder, så om jeg ikke klarer så mye mer enn jobb og mye pausetid så klarer jeg iallfall jobb og holder fast på det som er bra for meg og det kan jeg være fornøyd med (ikke alltid like lett). Det blir mye musikk, tv og spill i slike prosesser som er utrolig god hjelp og støtte. Hadde ikke taklet alt dette uten musikk, musikk er magi… Vil avslutte med et par sanger som treffer meg i mine prosesser og som jeg liker veldig godt, virkelig musikk som treffer og er god støtte.

 

Denne ble jeg tipset av liseliten sin spotifyliste – musikk som treffer.

 

Lilly…

Endelig helg

Dette må være første helga på lenge jeg virkelig føler at det er helg. På mandag begynner jeg på jobb eller arbeidstrening, og jeg skal jobbe to dager i uka en periode for så å øke opp til gradvis fulltid. Jeg gleder meg virkelig til å begynne og komme i gang med jobb igjen, og gleder meg også til å få enda flere rutiner. Nå er jeg enda nærmere mine mål, og det er ikke lenger kun en drøm, men virkelig. Det er en utrolig god følelse å ha kommet hit, og ikke minst en utrolig seier med tanke på tiden bakover.

Jeg jobber litt med et eget prosjekt utenom som jeg jobber noen timer på hver dag. Det er på veg mot drømmen min å bruke historien min og bli skribent og forfatter. Disse to tingene sammen (arbeidstrening og prosjektet) tror jeg kan bli bra og virkelige gjøre godt og hjelpe meg på veien mot fulltids jobb igjen. Jeg gleder til dagen jeg kan være helt fri og jobbe fulltid, og være ute av Nav. Det skal bli så befriende, ikke at jeg ikke er takknemlig for Nav og hjelpen, men jeg gleder meg bare så veldig til å være fri og ute i jobb igjen.

Andre mål jeg har er å komme i gang med trening, og det har som alt det andre også vært en rutine jeg har slitt mye med. Jeg har mer tro nå enn før på at jeg kan klare det fordi jeg har klart mer faste rutiner den siste tiden enn jeg har klart på lenge. Først steg er å fokusere på arbeidstreningen og prosjektet, og så vil jeg begynner med et par turer i uka for å få rutinen på det. Videre har jeg som mål å trene på et treningssenter for å trene opp kroppen igjen. For meg har kroppen vært avskrudd i mange år så jeg tror det viktig å gjøre noe bra for kroppen som trening, samt styrke kroppen enda mer. Og trening er jo sunt uansett.

Endelig er jeg i gang og jeg har nå klart over lengre tid å ha rutiner med å stå opp tidlig og jeg har jobbet med prosjektet hver dag for å tilvenne meg jobb og rutiner. Jeg tenkte det ville hjelpe meg til å mestre og trene meg opp igjen til disse rutinene når jeg skulle i gang med arbeidstrening. Søvnen har og vært veldig god de siste ukene, jeg kan ikke huske sist jeg sov så godt som jeg har gjort nå så det har vært herlig.

Nå som jeg er mer oppreist og har tatt noen viktige valg for meg selv og stått opp for meg selv i noen situasjoner har jeg hatt det bra og stabilt over lengre tid, PTSD og panikkangsten har gått fra 90 til 10 på symptomer og jeg har nå en god hverdag og har hatt det i en til halvannen måned nå i etterkant av alt dette. Det hjelper virkelig å stå opp for seg selv og ta tilbake makten, det gir en enorm effekt i ettertid. Selv de gangene jeg har møtt smerte fra fortiden så har jeg vært oppreist, jeg har kjent på det og likevel kunne fortsette livet samtidig. For meg har nettopp det å være hel og begge deler vært en enorm seier etter store deler av livet som enten eller, fortiden og det vonde har derfor ikke fått like mye makt fordi det ødelegger ikke like mye som før og det er så god følelse.

Jeg er endelig der jeg har jobbet for og lengtet etter i mange år, så det var virkelig mulig og er virkelig mulig. Jeg har fortsatt mange steg igjen for å trene meg opp til et vanlig liv og leve etter et liv i overlevelse, men jeg har iallfall kommet meg til startstreken til livet og så langt har jeg ikke kommet før og det er et stort steg og en stor seier. Jeg gleder meg til å kunne blogge og dele om livet, og ikke bare om drømmer slik som jeg har gjort i mange år.

Nei, jeg får hive meg rundt. Jeg har noen koselige avtaler jeg gleder meg til og nå skal jeg nyte helg følelsen for nå har jeg og endelig ordentlig helg :)

God helg alle sammen!

IMG_20140702_150856

Lilly…

Follow your dreams

Allerede tidlig i tenårene begynte jeg å virkelig tro på at det umulige var mulig for den som trodde. Jeg tenkte nok ikke så mye i kristne baner i den tiden, men mer troen på seg selv og den indre ilden som sa sannheten selv om andre sa eller trodde noe annet. I dag ser jeg på den ilden som hjelp fra Gud som trodde på meg på tross av alt sammen (min tro).

Min ild startet når jeg var fjorten år og omgivelsene mine sa alt annet enn at det var mulig, men det var bare noe på min innside som likevel hadde tro på min drøm. Jeg klarte ikke begynne på drømmen, men jeg tok valget som fjortenåring om å en dag nå den drømmen og stå på den fjelltoppen jublende med armene i været. Jeg skulle en dag være et levende bevis på at det umulige virkelig var mulig. På den tiden hadde jeg bortimot femti prosent fravær fra ungdomsskolen og slet med å delta i livet på flere plan. Alt gikk i overlevelse og jeg var en stille og sjenert jente med et skrikende behov for å bli sett. Så den ilden jeg hadde stemte virkelig ikke med omgivelsene i det hele tatt, men likevel kjente jeg at den stemte.

Som nittenåring hadde jeg fortsatt ikke klart å gjøre noe konkret og jeg hadde ikke klart å fullføre videregående skole slik som mine jevngamle venner klarte. Alt rundt meg så ut til å rase og det så utad ut til at det kom til å ende ille med meg. Jeg fikk støttende og omsorgsfulle råd om jeg ikke ville finne meg en helt grei jobb og prøve om det hjalp med å mestre livet, men jeg kjente bare sterkt nei, jeg skal noe annet og noe mer. Jeg skal bli den ekte meg som jeg aldri fikk bli eller utvikle, og den ekte meg skal opp og frem. Ilden på innsiden var sterk, klar og bestemt, selv om omgivelsene tydet på noe helt annet.

Et års tid senere begynte jeg på en vandring i meg selv og jobbet med alt som holdt meg tilbake fra livet. Jeg søkte hjelp i et støttesenter for å få hjelp med min historie og fortid, og jeg fikk både god hjelp og støtte. Jeg hadde tidligere blitt avvist, ikke tatt på alvor eller trodd i møte med helsevesenet og hadde derfor liten tro på dem, og jeg var av den grunn veldig negativ ovenfor helsevesenet i den tiden. Pga mine sår og svik i helsevesenet, og min negativitet begynte jeg å bli min egen terapeut og jeg las mange fagbøker for å lære og utvikle meg. Jeg var ærlig med og mot meg selv og kjente gradvis vekst også som min egen terapeut og gjennom det jeg las. Likevel ble det nok også en form for beskyttelse å bli min egen hjelper og venn, så jeg trengte å stole på andre hjelpere igjen i tillegg til egenterapi som en del av prosessen.

I dag fjorten år etter jeg begynte å ta konkrete steg og tyve år etter jeg tok valget står jeg nå og er virkelig nærme drømmen jeg hadde og så for meg. Jeg har tatt mange steg, det har vært mange turer opp og ned og mye jeg skulle lære. Når jeg begynte på denne ferden for fjorten år siden trodde jeg det skulle ta et par eller noen få år, jeg hadde ikke sett for meg eller trodd det skulle ta så lang tid som det tok, noe som har vært ubeskrivelig krevende til tider.

Når jeg begynte å gå mot drømmen og begynte å jobbe med meg selv gjorde det mye med meg og mine omgivelser, ting endret seg. Jeg begynte å studere og jobbe og gikk fra null til hundre og femti prosent, og jeg elsket det for jeg var endelig den ekte meg. Lite visste jeg at jeg skulle i en ny lang dal, og at jeg hadde kun stått på en vaklende ustødig grunn til nå og at jeg trengte en ny grunnmur. Det ble et stort smell og jeg gikk fra å mestre mye til å miste alt. Jeg gikk fra alt til ingenting og det var som å miste meg selv og en stor bit av mitt hjerte i fallet. Det verste var at det var en lang reise på rundt fem år, og ikke bare et par år her heller, noe som gjorde denne ferden utrolig vanskelig og sår.

Jeg hadde alltid så fryktelig dårlig tid…

I dag kjenner jeg takknemlighet for denne veien og utfordringene. Langs veien møtte jeg en bit for bit som egentlig tilhørte et puslespill, noe jeg ikke klarte å se underveis når jeg kun så den ene lille biten. Mens nå ser jeg et helt bilde sammensatt av mange biter, og flere biter vil det også bli fremover som er en del av livet. Nå er jeg ikke redd for utfordringer eller smerte lenger fordi jeg er ikke enten eller slik jeg var i mange år, jeg kan være oppreist og leve livet selv om jeg møter smerte, utfordringer eller noe som er tøft. Så livet fremover kan ha mange runder, mange flere puslebiter, men grunnmuren er mer og mer bygd og bildet mer helt, og jeg står nå endelig oppreist oppi alt på tross av.

I dag ser jeg at Gud hadde en finger med i spillet med ilden til den fjorten år gamle jenta, og langs veien i møte med alt hun møtte (igjen min tro). I dag kjenner jeg en enorm takknemlighet for dette fordi det har gitt meg så mye mer enn jeg noen gang kunne drømt om. Det som føltes som et mareritt ble en stor drøm i fremtiden, så alt som føles umulig er virkelig mulig om du tror…

Et nytt prosjekt er igang, og jeg vil fortelle mer om dette senere når tiden er inne. Min historie og drømmen bak alt er en del av dette prosjektet, og det er et stort prosjekt og en stor drøm for jeg drømmer stort, og jeg har stor tro på seier…

Lilly…

Himmelsk helg

ny

På fredag var det ungdomsmøte ved sentrum menighet. Jeg var så heldig å bli spurt om å ta noen bilder på dette møtet. Så mens lovsangsteamet sang fantastiske sanger listet jeg meg litt rundt og tok noen bilder, ehm rettere sagt 150 bilder. Er det noe jeg har lært så er det å ta mange bilder, også av samme motiv. Jeg måtte finne noen innstillinger på kameraet jeg ikke er helt kjent med ennå så ble mange bilder i søpla, men ble heldigvis noen brukandes bilder til slutt.

Det har vært ei nydelig møtehelg og bibelskole denne lørdagen.Jeg har fått så utrolig mye gjennom denne helga, og jeg kjenner at troen min er så mye mer styrket enn den var før helga. Ikke bare fikk jeg bekreftelser på enormt mye i mitt liv og min tro, men jeg fikk også direkte beskjed og en oppmuntring som traff meg og mitt liv, det var bare så utrolig sterkt og så nydelig. Så nå skal jeg bare fortsette slik jeg har gjort, fortsette å be, lene meg på Gud og tro enda mer. Og jeg skal øve meg på å legge fra meg alle bekymringer i Guds hender og stole på Han. Det lønner seg virkelig, men er en treningssak som så mye annet.

Så gjør dere ingen bekymringer for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage. (Matteus 6:34 BM11)

Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel . For mitt åk er godt og min byrde lett.» (Matteus 11:28-30 BM11)

Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet. (Johannes 14:27 BM11)

Dette er en god menighet jeg virkelig trives i, og jeg har lett lenge etter riktig menighet. Jeg har også trengt tid på å få ny og god erfaring, noe jeg har opplevd her og ikke minst fått lov til å ta tiden jeg trengte.Jeg har aldri følt press, jeg har alltid følt omsorg og følt meg velkommen, selv om det var lenge siden sist.

Dette er en ekte og god menighet med mye kjærlighet i mine øyne og opplevelse. Det er som å komme hjem i det jeg setter mine ben innforbi dørkarmen til menigheten. Dette er en menighet som løfter opp hverandre, som priser Gud og har mye fin lovsang. Det er en god og ekte kraft som gjør at det er godt å bare være der. Jeg har lengtet etter en slik menighet, jeg er lengtet etter noe ekte som jeg kunne ha i hverdagen og nå har jeg endelig funnet det. Et sted som tror det samme som meg, at kjærligheten virkelig er det største budet…

#lovemyGod #loveJesus #lovemychurch

Bilder/photo –  lillyholte.com

IMG_4610 IMG_4638 IMG_4648 IMG_4605 IMG_4629 IMG_4645 IMG_4647

Gud er kjærlighet 1 Joh 4,12
Mine kjære, la oss elske hverandre! For kjærligheten er fra Gud, og hver den som elsker, er født av Gud og kjenner Gud.

Den som ikke elsker, har aldri kjent Gud, for Gud er kjærlighet.           

Og ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart blant oss, at Gud sendte sin enbårne Sønn til verden for at vi skulle leve ved ham.

Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.

jesus                                                    Bildet – her

                                                                

Lilly…

Å begynne livet i tredveårene

Det med alder har vært min største utfordring og hodebry i mange år. Jeg har mange unødvendige og bortkastet timer i sukk og frustrasjon hvor jeg målte mitt liv og mine prestasjoner i forhold til alder. For føle meg ekstra ille målte jeg meg med andre uten å sjekke fakta, det virker nesten som om jeg ønsket å slå meg selv i hodet hele tiden.

Ofte leser eller hører jeg mennesker i begynnelsen og midten av tyveårene sukke over at de begynner å bli eldre «seriøst, jeg blir liksom tjuetre lissom!». Jeg smiler og husker meg selv tilbake i den alderen. Jeg følte at når jeg ble tjuetre da var jeg virkelig begynt å bli gammel, og alt så mørkt ut i forhold til alt jeg ikke hadde klart. I dag som eldre er det perspektivet virkelig endret, og jeg er ikke sort med hvite striper eller hvit med sorte striper som diktet med sebraen.

En dag da jeg så jeg meg i speilet var noe virkelig endret, de unge trekkene var ikke der lenger og jeg så mer «voksen» ut. Og nå var det ingen som spurte om leg lenger, de så ikke ut som de lurte engang #denfølelsen.

Nå er jeg trettifire år og har klart å «gi slipp», jeg bruker heller tiden min på å leve og nå mine mål. Drømmer og mål forsvinner ikke med alderen, for min del har de heller vokst seg større. Nå vet jeg mye mer hva jeg vil og ikke vil, jeg føler meg mye mer stødig og trygg på mine valg og jeg går fremover med bestemte og trygge steg. Det er noe helt annet enn meg som ungdom eller i begynnelsen av tyveårene, jeg vinglet fra høyre til venstre om hverandre. Jeg var usikker og visste ikke helt hva jeg ville eller hva jeg sto for, nå har jeg blitt mer trygg og oppreist, og vandrer endelig med bestemte steg mot målene. Og vet du hva, jeg er en drømmer og jeg drømmer stort, og dette er drømmer jeg har tenkt å virkelig nå!

keep calm                                                      Bildet finner du her

Så ja om du har mistet mange år av livet pga eller annen situasjon eller omstendighetene, så er ikke livet over når du når tredve, du har mange år igjen og du kan virkelig begynne livet ditt i tredveårene. Jeg mener akkurat det samme for førti og femtiårene også, osv. Det handler om deg og hva du selv velger å gjøre med det tapte.

Jeg var fanget i sorgen selv i mange år, hverken følte eller trodde jeg ville ta igjen noe og alt føltes som et enormt tap som skulle bli et tomt hulrom for alltid. Heldigvis fikk jeg oppleve at det ikke stemte, og om jeg ikke har levd ordentlig før nå som jeg er i midten av tredveårene så kjenner jeg en enorm glede over livet i dag. Jeg ser mulighetene, drømmene og målene jeg er på veg mot. Jeg er endelig den ekte meg, den som lå lagret under mange lag i mange år.

-

Den fjorten år gamle meg som sa til seg selv «En dag skal jeg stå oppreist som den ekte meg, en dag skal jeg være den jeg egentlig er. Og jeg skal aldri bli som dem som skadet meg, jeg skal gjøre det gode, jeg velger det gode og en dag der fremme er jeg den ekte og oppreiste meg, en dag….».

-

Nå er jeg her, tenk det!

Mitt råd til deg som sliter og er underveis:

Aldri, aldri, aldri gi opp!!! Det ordner seg og du kommer frem til slutt. Jeg bruker bildet som jeg brukte selv, Selv om du ikke ser frøet under bakken gror så betyr det ikke at det ikke gror, det gror like mye som all synlig vekst gror over bakken. Fortsett å kjempe, aldri gi opp drømmene du kjenner brenner på innsiden og du vil nå dem.

<3 Alt er mulig for dem som tror <3

50615-Never-Stop-Believing-In-Hope1Bildet finner du her

-

Lilly…

Jeg spurte en gang en sebra

Diktet er skrevet av: Shel Silverstein.

-

Jeg spurte en gang en sebra:

-

Er du sort med hvite striper
eller hvit med sorte striper?

-

Og sebraen så på meg og sa:
Er du sterk med svake sider

-

eller svak med med sterke sider?
Er du god med onde påfunn

-

eller ond med gode påfunn?
Er du glad med triste dager

-

eller trist med glade dager?
Er du flink med dumme innfall

-

eller dum med flinke innfall?
Og slik fortsatte, og fortsatte
og fortsatte den,

-

og aldri, aldri, aldri, aldri
spør jeg en sebra om striper igjen.

sebraBildet – her

Dette diktet fikk jeg av min terapeut etter jeg pratet om å være hele meg, akseptere hele meg og «dra» i samme retning. Diktet traff meg og jeg likte det så godt at jeg vil dele det videre her til dere som leser bloggen. Så husk å vær den du er, hele deg samlet. Du er ikke enten eller, du er hele deg og hele deg er viktig og verdifull. Du er skapt for å være deg, skulle du være noen andre hadde Gud skapt deg annerledes.

-

Lilly…

Stå opp mitt barn

Ordet «stå opp» er et ord som har ligget der lenge og dunket litt i meg sånn forsiktig, det er slik jeg opplever Gud. Han står hverken med pekefingeren eller dytter meg, han bare pirker meg litt forsiktig og minner meg på noe som jeg egentlig vet er bra for meg. Selv om jeg vet at dette er bra er det ikke alltid jeg klarer å gjøre det jeg burde gjøre.

Jeg fikk selve ordet «stå opp» en gang jeg bokstavelig talt nå nede, jeg hadde ligget i mange dager. Dette var min hverdag i møte med prosesser eller tøffe perioder, da krøp jeg under dyna og lukket øynene vekk fra verden og hverdagen.

Jeg slo opp i Bibelen på søking etter en eller annen oppmuntring i en tøff tid og slår rett opp på ordet «stå opp». Litt i sjokk først, men etterhvert en smule fornærmet for Gud må da skjønne at jeg har en grunn for å ligge her. Jeg lukket Bibelen og la meg videre ned i min egen selvmedlidenhet og lukket vekk ordet jeg hadde lest.

Selv hvor fornærmet jeg var så forsvant ikke dette ordet, og det fortsatte å dunke i meg på den forsiktige måten. Jeg begynte å kjenne på det litt forsiktig, og sto opp som en affekt av ordet. Jeg var nå mer åpen for ordet og følte meg oppmuntret av det. Jeg lo litt av meg selv og min første reaksjon, men likevel så fortsatte jeg disse mønstrene med å legge meg ned og vekk fra livet i tøffe perioder i et par år til. Jeg klarte bare ikke bryte det selv om jeg visste at jeg burde og ville, og jeg så at dette var en usunn livsstil for det var rett og slett ikke noe liv i det hele tatt.

«5 mos 28,13 – Herren vil gjøre deg til hode og ikke til hale»

Jeg forsto ikke da et det var en begynnelse på noe større og at ordet hadde en mye bredere og større mening senere i mitt liv. Dette var kun starten, og jeg så ikke selv hvor mange områder jeg egentlig lå nede i. Gud ville jeg skulle reise meg opp til å bli hode og ikke hale, og han gav meg troen på meg selv og selvrespekt (vi kan ligge nede og under i relasjoner, forhold, utfordringer, hverdagen m.m.).

Gud har gradvis i denne prosessen gitt meg styrke til å ta noen viktige steg jeg trodde og følte selv var umulige. Jeg har kommet i situasjoner jeg har følt meg presset til å ta noen valg, noe som jeg ser nå at var nødvendig for at jeg skulle klare å ta disse viktige valgene. De valgene igjen har gjort underverker for meg og min hverdag.

Det er en enorm effekt av å stå opp for seg selv, og reise seg opp og se livet og omstendigheten fra et stående perspektiv. Fra et liggende perspektiv virker alt så mye større og uoverkommelig, mens fra et stående perspektiv blir det overkommelig og oversiktlig.

En dag et par år senere, kunne jeg kjenne effekten av alt dette. Alt sammen hadde påvirket meg videre igjen som person og min hverdag, jeg var blitt virkelig oppreist. Gradvis forsto jeg meningen med ordet «stå opp» og hvor viktig det egentlig er. Det som en gang føltes som en fornærmelse, var nå ordet til frihet og et liv…

«Joh 14,6 – Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg.»

praying-folded-hands                                Bildet finner du her

Lilly…

En løvetann

-

Før var jeg den som lå etter og kun så andre gå fremover, det føltes som om alt sto helt bom stille hos meg og i mitt liv. Likevel så har det skjedd mye i den «stille» perioden og jeg har gått fremover selv om jeg ikke har sett det, akkurat som et frø som vokser «usynlig» under jorden. Plutselig bryter det frem og du ser resultatene komme frem foran deg.

-

IMG_20140428_161852-

Lilly…

Spennende tider i vente

I forrige innlegg «En bedre hverdag» skrev jeg at jeg skulle i gang med arbeidstrening, men at jeg først måtte ha en runde rundt og spør om å få lov å jobbe et sted hvor jeg kunne bruke min sekretær erfaring.

-

I dag ringte jeg til min tidligere sjef ved kontoravdelingen ved Akutt/Anestesiavdelingen på sykehuset og spurte om muligheter for å ha arbeidstrening der gjennom Nav. Jeg har jobbet der på samme avdeling før og på sykehuset (ulike avdelinger/vikariat) i omkring 3 år, så det er en jobb og oppgaver jeg kjenner til. Grunnen til jeg sa opp jobben der for 4-5 år siden var ikke for mistrivsel, men pga «smellen» som fikk meg sykemeldt og deretter videre på AAP gjennom Nav. Nå 4-5 år senere er jeg endelig klar for å jobbe meg oppover og inn i arbeidslivet igjen. Målet mitt er å jobbe 80 – 100 % og ut av Nav, og jeg vil gi alt for å klare det. Gjennom arbeidstreningen vil det bli en forsiktig start på omkring 40 prosent og videre gradvis økning oppover, og så videre er målet å ut av Nav og jobbe et sted jeg får jobb når den tid kommer.

-

Jeg fikk lov til å ha arbeidstreningen ved Akutt/Anestesiavdelingen, det gir meg en fot innenfor arbeidslivet igjen og et steg nærmere målet mitt. Hun svarte ja med en gang når jeg spurte om arbeidstrening der, noe jeg synes var utrolig flott. Hun sa det også kunne være til hjelp for dem siden jeg hadde jobbet der før og kunne både data programmet og var vant til å skrive journaler med diktafon. Jeg skulle ringe henne til uka når brukernavn o.l. var blitt registrert. Slik det ser ut nå så kan det se ut som jeg kan begynne til uka, hvis ikke uka etter.

-

Jeg kjenner at jeg virkelig ser frem til dette, både å komme inn i arbeidslivet og få rutiner i hverdagen igjen. Det er en utrolig god følelse etter så mange år vekk fra livet at jeg endelig tar mer del i livet igjen. Jeg er endelig på veg mot målene.

ny14Bildet – privat.

-

Som jeg også skrev i forrige innlegg så må jeg være frilanser på fritiden, noe mange må i dag. Så det vil jeg prøve på samtidig, og gradvis også jobbe mot målene mine som skribent/forfatter/journalist. Jeg kjenner denne kombinasjonen er veldig greit for meg, og jeg ser virkelig frem til alt dette som nå ligger foran meg.

Det vil selvfølgelig også bli mye kamp, og det er en grunn for at jeg er på AAP og trenger arbeidstreningen. Jeg er underveis, men heldigvis føler jeg meg mer klar for å tilbake til jobb enn noen gang. Som troende hjelper det meg godt å vite at Gud er med meg gjennom dette. Jeg er også utrolig takknemlig for denne muligheten gjennom Nav, det gjør at jeg faktisk har en sjanse til å klare å komme tilbake til full jobb igjen. Hadde jeg ikke kunnet ta det i disse små stegene i begynnelsen er jeg redd jeg kunne feilet, så det betyr utrolig mye for meg.

50615-Never-Stop-Believing-In-Hope1                     Bildet  finner du her

-

Det er bare så deilig å se tilbakelagte steg i en trapp jeg går i, og at jeg kan se at jeg har beveget meg fremover og oppover. En lang periode følte jeg at jeg ikke kom noen veg, at jeg alltid var den som sto på stedet hvil. Jeg takker Gud for at jeg er kommet noen trappetrinn opp, at jeg endelig kan se trappetrinn bak meg.

-

Lilly…

En bedre hverdag

Endelig er jeg i gang mot noen konkrete mål innen jobb og mestring i hverdagen, og det er en utrolig god følelse å ha kommet så langt…

IMG_3937Bilde – privat.

-

Jeg skal i gang med arbeidstrening gjennom Nav, noe jeg virkelig ser frem til. Det skal bli godt å komme i gang med rutiner i hverdagen og ikke minst mestringsfølelsen det gir.

Hvor jeg skal vet jeg ikke for jeg er i spørrerunden enda, men håper noen vil la meg prøve ut jobb hos dem. Avtalen er at jeg skal spørre steder hvor jeg kan bruke kontor/sekretær erfaringen min, så akkurat nå tenker jeg så det knaker på steder jeg kan spørre. Det er i første omgang kun som arbeidstrening for å prøve ut sammen med mine utfordringer.

Mine utfordringer styrer mye av meg i hverdagen spesielt i perioder, men nå jobber jeg gjennom terapi for å styre skuten min selv. Så jeg håper denne kombinasjonen med terapi og arbeidstrening vil hjelpe meg tilbake i jobb, og til en bedre og mer stabil hverdag.

-

Jeg holder også på med nettjournalist nettstudie/kurs for tiden og jeg tenkte først på arbeidstrening i avis, men mange er sagt opp der nå og jeg kan derfor ikke publisere noe i mitt navn. Jeg kan sende inn tekster/artikler som frilanser på fritiden, så da får jeg jo litt praksis på den måten. Så etter prat med saksbehandleren min ble det heller sekretærjobber jeg skulle satse på. For meg er det å jobbe som sekretær helt supert det også, jeg husker at jeg likte det veldig godt. Så kan jeg heller bruke fritiden til å skrive artikler og tekster som skribent, noe de fleste må gjøre uansett.

-

Det blir nok veldig få timer på jobb i uka helt i begynnelsen, men forhåpentligvis så blir det gradvis økning oppover til mer og mer. Mitt problem er ikke når jeg er på jobb for jeg liker å jobbe, men det å komme meg på jobb er utfordrende. Frykten for å ikke gjøre en god nok jobb er så lammende at jeg kan grue meg mange dager før jobb, og da blir jeg sittende fastlåst og lammet i lang tid. Denne panikkangsten kan frarøve meg fritiden for jeg venter bare på å skal jobbe, selv om det er flere dager til. Jeg har avlyst hyggelige sosiale treff med venner for jeg skal på jobb om tre dager, jeg klarer ikke styre panikkangsten. Det er så frustrerende når jeg egentlig liker å jobbe og jeg får ikke den panikken når jeg er på jobb, da er jeg oppreist og mestrer…

Jeg håper nå gjennom terapi og gjennom nav som en arbeidstrening (hvor det ikke forventes like mye som en vanlig ansatt) at det vil hjelpe meg å overvinne noe av denne panikken og at jeg vil få nye erfaringer.

-

Nå må jeg først finne steder jeg kan spørre om arbeidstrening og så gå og spørre disse forskjellige stedene om jeg kan prøve meg litt ut i arbeid der gjennom Nav sin arbeidstrening. Det er krevende å skulle dele utfordringene jeg har for så og spør om jobb/praksis der, men jeg har klart et sted så skal klare flere og flere til noen sier ja. Det er uansett godt å endelig ha kommet hit hvor jeg nå skal ut i praksis, det betyr mye for meg og er noe jeg ser frem til. Det blir godt når ikke hele hverdagen dreier seg om utfordringer, men også om seiere og ikke minst et liv…

Wish me good luck!

IMG_2908Bilde – privat.

-

Lilly…