O jul med din glede

Nå er det lenge siden jeg har vært aktiv innen blogging og skriving. Den siste tiden har vært tøff synes jeg med mye sorg og ptsd’en har økt litt igjen den siste tiden. Det kan være denne tiden av året som trigger ekstra. Det var litt kjipt å kjenne symptomene på ptsd øke etter en periode med mindre symptomer for det var så befriende, men det betyr også at jeg kan komme der igjen tenker jeg så skal ikke la det føles som et tapt slag uansett.

Symptomene har vært flashbacks og økende mareritt, og hele tiden følelsen av at noen står rett bak og klar til å angripe meg. Jeg er i kriseberedskap og hyperskvetten, og må ha «rømningsveier» klar hele tiden, det er så slitsomt. Sorgen har vært tung og gjør at jeg ofte sitter igjen med at alt er så meningsløst, så sorgen er litt tøff nå kjenner jeg. Jeg er ganske utmattet og verker mye i hele kroppen noe jeg pleier i tøffe tider, jeg blir så anspent at hele kroppen blir helt «ødelagt».

Det positive for tiden er jobben eller arbeidstreningen jeg går til to dager i uka, jeg trives kjempe godt og det gir en enorm god følelse og mestringsfølelse. Det gir meg en pause i fra alt og fyller hverdagen med noe positivt og givende som jeg også tror er kjempe viktig i perioder jeg er i som nå. Jeg har også vært veldig sosial og gjort mye hyggelig så ikke ptsd-symptomene og sorgen får overtaket og styrer hele meg og hverdagen min. Før var jeg veldig enten eller og det jobber jeg hardt for å ikke bli nå og nå som jeg møter mye fortid og mange reaksjoner så får jeg virkelig prøvd og testet meg selv på akkurat det.

Så det er godt å se at selv i tøffe tider nå så er mye endret i positiv retning og jeg klarer nå å ha et liv, mestre jobb selv om det er tøft eller ikke. Det er en utrolig seier for meg etter mange år hvor jeg ofte kun mestret i gode perioder.

Selv om julen er triggende så hjalp det når jeg lagde meg noen nye tradisjoner for advent og jula, så nå er det skikkelig jul hos meg og selv om det gjør litt vondt så skal det også gi meg smil og glede. Jeg må også seriøst få begynt på julehandelen snart, men jeg synes det er mye mer koselig med julehandel i desember og jeg blir ikke stresset men koser meg masse med julehandel og innpakning. Nå skal jeg ut og spise og se julefilm etterpå så får gjøre meg litt klar for å gjøre noe positivt oppi alt. Jeg håper dere som leser får en fin jul og advent, og dere som har tøffe tider og fortid får en fin jul og advent på tross av alt dere går gjennom, og at dere finner noe som kan gjøre eller gi en juleglede oppi alt. Tenker på hver og en av dere <3

Jul                                     Bildet finner du her.

Lilly…

Blandede følelser

Da var jeg i gang med uke to i arbeidstreningen og jeg har nå hatt tre jobbvakter og skal ha en vakt i morgen, og da er også uke to fullført og gjennomført. Det har vært en utrolig seier for hver vakt jeg har gjennomført, kanskje mest det å stå opp og gå avsted. Min panikkangst har slått ut i lammelse og jeg kan bli sittende fastlåst, spesielt om morgenen. Jeg må opp i fem tiden på morgenen nå så jeg får virkelig prøvd meg på dette, så at jeg har klart det er en stor seier og motivasjon til å fortsette. Det er kanskje ikke mye eller mange vakter, men hver vakt er en seier for meg og et steg mot drømmene mine som jeg har lyst til å nå. Også selve jobben og arbeidsoppgavene har gått bra og jeg har trives veldig, og jeg ser faktisk frem til jobb i morgen og videre.

 

Den siste uken har jeg også møtt mye av sorgen min, det kom sterkt over meg etter terapi forrige tirsdag. En så dyp indre og sterk sorg som kom helt plutselig og uventet. Jeg har vært veldig trøtt og litt avskrudd etter den timen, men det gode var å se at det ikke gikk utover jobb. Før var jeg slik at når jeg hadde det tøft så trakk jeg meg vekk fra alt, nå har jeg klart å holde fast i jobben.

 

Andre rutiner og planer har ligget på hylla denne uka, men det gjør ikke noe for det viktigste er jobb mtp fremtidsplanene. Det å møte sorgen er bare en del av prosesser som vil roe seg etterhvert og da er det greit å bygge opp en hverdag som gir meg noe også i fremtiden. Siden jeg også kan jobbe litt (40%) og på en måte jeg føler meg trygg på gjør det også at jeg ikke gruer meg, slik angsten har lammet meg mange dager før jobb tidligere. Selv om jeg mestret jobben og trivdes i jobbene og med de ansatte så tok panikken kontroll og lammet meg mange dager før jobb.

 

Jeg føler at jobben virkelig gir meg noe og det gir meg også pause fra prosesser. Også det at fortiden får mindre makt over meg når jeg klarer mer og mer av det jeg ønsker og ikke kjenner like mye til konsekvensene etter fortiden.

 

Jeg har tidligere skrevet litt om sorgen etter tapt barne og ungdomstid som er noe jeg har slitt mye med. Jeg har slitt med å trives i voksenlivet og følt at jeg ikke har noe liv, så sorgen har fått mye rom og plass i meg og mitt liv. Nå som jeg gradvis i trygge steg får mer og mer liv som voksen, mer som betyr noe i dag så blir voksenlivet også bedre. Jeg prøver å finne de tingene jeg kan som gir meg en grunnmur av hverdag som voksen og prøver å finne mer min identitet. Det er en ting å strekke seg etter drømmer som jeg vil fortsette med videre også, men det er også viktig å finne det faste i hverdagen for meg.

 

Når det gjelder sorgen så har det vært tøft og vondt, de øyeblikkene når alt blir så virkelig at det var slik det var, og at det ble slik. Jeg blir litt lammet og nummen når det slår til som intense stikk, mens andre ganger kommer det innom litt mildere. Noen ganger synes jeg det er vanskelig å trives med nåtiden og akseptere at det var slik, mens andre ganger leter jeg etter noe bra i nåtiden. Det går litt om hverandre og i hverandre, men det er jo slik prosesser er og noe som blir lettere med tiden.

 

Jeg går i terapi en gang i uka noe som er god støtte og hjelp, jeg kan selv velge om jeg vil gå så ofte eller mer sjeldent, men oppi alt synes jeg det er både god støtte og hjelp når jeg først går der for å få hjelp. Jeg byttet terapeut og er kjempe fornøyd, det var ikke noe galt med forrige men i møte med noen så er det enten greit eller ikke. Men nå er jeg veldig fornøyd og allerede etter få ganger føler jeg god hjelp og støtte som betyr mye. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle bli så fornøyd for når man har vært litt uheldig er det lett å la fortidens hendelser styre og kontrollere, men nå er jeg glad jeg går i terapi i helsevesenet og får gode opplevelser.

 

Nå er det snart advent og juletider, jeg har litt blandede følelser denne jula. Jeg er egentlig glad i jul og for noen år siden skapte jeg noen nye tradisjoner for å få en jul jeg kunne like. Det hjalp meg veldig og jeg har derfor likt julen, men også i møte med mye fra fortid kjenner jeg også at jeg gruer meg og jeg kan drømme om å reise langt vekk denne perioden. Jeg skal uansett prøve å gjøre det til en fin tid, se mange julefilmer, bake julekaker, pynte masse til jul fra første søndag i advent, og selvfølgelig titte litt på Jul i Skomakergata.

 

Ellers denne uken er det som sagt en dag til med jobb, venne tid (har verdens beste venner!!!), kanskje litt studie, men ta det litt som det kommer i prosessen og gi meg litt «fritid». Terapeuten sa sånn ca (husker ikke ordrett) at det er lov å gå langsomt også i perioder, så om jeg ikke klarer så mye mer enn jobb og mye pausetid så klarer jeg iallfall jobb og holder fast på det som er bra for meg og det kan jeg være fornøyd med (ikke alltid like lett). Det blir mye musikk, tv og spill i slike prosesser som er utrolig god hjelp og støtte. Hadde ikke taklet alt dette uten musikk, musikk er magi… Vil avslutte med et par sanger som treffer meg i mine prosesser og som jeg liker veldig godt, virkelig musikk som treffer og er god støtte.

 

Denne ble jeg tipset av liseliten sin spotifyliste – musikk som treffer.

 

Lilly…

Endelig helg

Dette må være første helga på lenge jeg virkelig føler at det er helg. På mandag begynner jeg på jobb eller arbeidstrening, og jeg skal jobbe to dager i uka en periode for så å øke opp til gradvis fulltid. Jeg gleder meg virkelig til å begynne og komme i gang med jobb igjen, og gleder meg også til å få enda flere rutiner. Nå er jeg enda nærmere mine mål, og det er ikke lenger kun en drøm, men virkelig. Det er en utrolig god følelse å ha kommet hit, og ikke minst en utrolig seier med tanke på tiden bakover.

Jeg jobber litt med et eget prosjekt utenom som jeg jobber noen timer på hver dag. Det er på veg mot drømmen min å bruke historien min og bli skribent og forfatter. Disse to tingene sammen (arbeidstrening og prosjektet) tror jeg kan bli bra og virkelige gjøre godt og hjelpe meg på veien mot fulltids jobb igjen. Jeg gleder til dagen jeg kan være helt fri og jobbe fulltid, og være ute av Nav. Det skal bli så befriende, ikke at jeg ikke er takknemlig for Nav og hjelpen, men jeg gleder meg bare så veldig til å være fri og ute i jobb igjen.

Andre mål jeg har er å komme i gang med trening, og det har som alt det andre også vært en rutine jeg har slitt mye med. Jeg har mer tro nå enn før på at jeg kan klare det fordi jeg har klart mer faste rutiner den siste tiden enn jeg har klart på lenge. Først steg er å fokusere på arbeidstreningen og prosjektet, og så vil jeg begynner med et par turer i uka for å få rutinen på det. Videre har jeg som mål å trene på et treningssenter for å trene opp kroppen igjen. For meg har kroppen vært avskrudd i mange år så jeg tror det viktig å gjøre noe bra for kroppen som trening, samt styrke kroppen enda mer. Og trening er jo sunt uansett.

Endelig er jeg i gang og jeg har nå klart over lengre tid å ha rutiner med å stå opp tidlig og jeg har jobbet med prosjektet hver dag for å tilvenne meg jobb og rutiner. Jeg tenkte det ville hjelpe meg til å mestre og trene meg opp igjen til disse rutinene når jeg skulle i gang med arbeidstrening. Søvnen har og vært veldig god de siste ukene, jeg kan ikke huske sist jeg sov så godt som jeg har gjort nå så det har vært herlig.

Nå som jeg er mer oppreist og har tatt noen viktige valg for meg selv og stått opp for meg selv i noen situasjoner har jeg hatt det bra og stabilt over lengre tid, PTSD og panikkangsten har gått fra 90 til 10 på symptomer og jeg har nå en god hverdag og har hatt det i en til halvannen måned nå i etterkant av alt dette. Det hjelper virkelig å stå opp for seg selv og ta tilbake makten, det gir en enorm effekt i ettertid. Selv de gangene jeg har møtt smerte fra fortiden så har jeg vært oppreist, jeg har kjent på det og likevel kunne fortsette livet samtidig. For meg har nettopp det å være hel og begge deler vært en enorm seier etter store deler av livet som enten eller, fortiden og det vonde har derfor ikke fått like mye makt fordi det ødelegger ikke like mye som før og det er så god følelse.

Jeg er endelig der jeg har jobbet for og lengtet etter i mange år, så det var virkelig mulig og er virkelig mulig. Jeg har fortsatt mange steg igjen for å trene meg opp til et vanlig liv og leve etter et liv i overlevelse, men jeg har iallfall kommet meg til startstreken til livet og så langt har jeg ikke kommet før og det er et stort steg og en stor seier. Jeg gleder meg til å kunne blogge og dele om livet, og ikke bare om drømmer slik som jeg har gjort i mange år.

Nei, jeg får hive meg rundt. Jeg har noen koselige avtaler jeg gleder meg til og nå skal jeg nyte helg følelsen for nå har jeg og endelig ordentlig helg :)

God helg alle sammen!

IMG_20140702_150856

Lilly…

Å begynne livet i tredveårene

Det med alder har vært min største utfordring og hodebry i mange år. Jeg har mange unødvendige og bortkastet timer i sukk og frustrasjon hvor jeg målte mitt liv og mine prestasjoner i forhold til alder. For føle meg ekstra ille målte jeg meg med andre uten å sjekke fakta, det virker nesten som om jeg ønsket å slå meg selv i hodet hele tiden.

Ofte leser eller hører jeg mennesker i begynnelsen og midten av tyveårene sukke over at de begynner å bli eldre «seriøst, jeg blir liksom tjuetre lissom!». Jeg smiler og husker meg selv tilbake i den alderen. Jeg følte at når jeg ble tjuetre da var jeg virkelig begynt å bli gammel, og alt så mørkt ut i forhold til alt jeg ikke hadde klart. I dag som eldre er det perspektivet virkelig endret, og jeg er ikke sort med hvite striper eller hvit med sorte striper som diktet med sebraen.

En dag da jeg så jeg meg i speilet var noe virkelig endret, de unge trekkene var ikke der lenger og jeg så mer «voksen» ut. Og nå var det ingen som spurte om leg lenger, de så ikke ut som de lurte engang #denfølelsen.

Nå er jeg trettifire år og har klart å «gi slipp», jeg bruker heller tiden min på å leve og nå mine mål. Drømmer og mål forsvinner ikke med alderen, for min del har de heller vokst seg større. Nå vet jeg mye mer hva jeg vil og ikke vil, jeg føler meg mye mer stødig og trygg på mine valg og jeg går fremover med bestemte og trygge steg. Det er noe helt annet enn meg som ungdom eller i begynnelsen av tyveårene, jeg vinglet fra høyre til venstre om hverandre. Jeg var usikker og visste ikke helt hva jeg ville eller hva jeg sto for, nå har jeg blitt mer trygg og oppreist, og vandrer endelig med bestemte steg mot målene. Og vet du hva, jeg er en drømmer og jeg drømmer stort, og dette er drømmer jeg har tenkt å virkelig nå!

keep calm                                                      Bildet finner du her

Så ja om du har mistet mange år av livet pga eller annen situasjon eller omstendighetene, så er ikke livet over når du når tredve, du har mange år igjen og du kan virkelig begynne livet ditt i tredveårene. Jeg mener akkurat det samme for førti og femtiårene også, osv. Det handler om deg og hva du selv velger å gjøre med det tapte.

Jeg var fanget i sorgen selv i mange år, hverken følte eller trodde jeg ville ta igjen noe og alt føltes som et enormt tap som skulle bli et tomt hulrom for alltid. Heldigvis fikk jeg oppleve at det ikke stemte, og om jeg ikke har levd ordentlig før nå som jeg er i midten av tredveårene så kjenner jeg en enorm glede over livet i dag. Jeg ser mulighetene, drømmene og målene jeg er på veg mot. Jeg er endelig den ekte meg, den som lå lagret under mange lag i mange år.

-

Den fjorten år gamle meg som sa til seg selv «En dag skal jeg stå oppreist som den ekte meg, en dag skal jeg være den jeg egentlig er. Og jeg skal aldri bli som dem som skadet meg, jeg skal gjøre det gode, jeg velger det gode og en dag der fremme er jeg den ekte og oppreiste meg, en dag….».

-

Nå er jeg her, tenk det!

Mitt råd til deg som sliter og er underveis:

Aldri, aldri, aldri gi opp!!! Det ordner seg og du kommer frem til slutt. Jeg bruker bildet som jeg brukte selv, Selv om du ikke ser frøet under bakken gror så betyr det ikke at det ikke gror, det gror like mye som all synlig vekst gror over bakken. Fortsett å kjempe, aldri gi opp drømmene du kjenner brenner på innsiden og du vil nå dem.

<3 Alt er mulig for dem som tror <3

50615-Never-Stop-Believing-In-Hope1Bildet finner du her

-

Lilly…

Jeg spurte en gang en sebra

Diktet er skrevet av: Shel Silverstein.

-

Jeg spurte en gang en sebra:

-

Er du sort med hvite striper
eller hvit med sorte striper?

-

Og sebraen så på meg og sa:
Er du sterk med svake sider

-

eller svak med med sterke sider?
Er du god med onde påfunn

-

eller ond med gode påfunn?
Er du glad med triste dager

-

eller trist med glade dager?
Er du flink med dumme innfall

-

eller dum med flinke innfall?
Og slik fortsatte, og fortsatte
og fortsatte den,

-

og aldri, aldri, aldri, aldri
spør jeg en sebra om striper igjen.

sebraBildet – her

Dette diktet fikk jeg av min terapeut etter jeg pratet om å være hele meg, akseptere hele meg og «dra» i samme retning. Diktet traff meg og jeg likte det så godt at jeg vil dele det videre her til dere som leser bloggen. Så husk å vær den du er, hele deg samlet. Du er ikke enten eller, du er hele deg og hele deg er viktig og verdifull. Du er skapt for å være deg, skulle du være noen andre hadde Gud skapt deg annerledes.

-

Lilly…

En løvetann

-

Før var jeg den som lå etter og kun så andre gå fremover, det føltes som om alt sto helt bom stille hos meg og i mitt liv. Likevel så har det skjedd mye i den «stille» perioden og jeg har gått fremover selv om jeg ikke har sett det, akkurat som et frø som vokser «usynlig» under jorden. Plutselig bryter det frem og du ser resultatene komme frem foran deg.

-

IMG_20140428_161852-

Lilly…

Spennende tider i vente

I forrige innlegg «En bedre hverdag» skrev jeg at jeg skulle i gang med arbeidstrening, men at jeg først måtte ha en runde rundt og spør om å få lov å jobbe et sted hvor jeg kunne bruke min sekretær erfaring.

-

I dag ringte jeg til min tidligere sjef ved kontoravdelingen ved Akutt/Anestesiavdelingen på sykehuset og spurte om muligheter for å ha arbeidstrening der gjennom Nav. Jeg har jobbet der på samme avdeling før og på sykehuset (ulike avdelinger/vikariat) i omkring 3 år, så det er en jobb og oppgaver jeg kjenner til. Grunnen til jeg sa opp jobben der for 4-5 år siden var ikke for mistrivsel, men pga «smellen» som fikk meg sykemeldt og deretter videre på AAP gjennom Nav. Nå 4-5 år senere er jeg endelig klar for å jobbe meg oppover og inn i arbeidslivet igjen. Målet mitt er å jobbe 80 – 100 % og ut av Nav, og jeg vil gi alt for å klare det. Gjennom arbeidstreningen vil det bli en forsiktig start på omkring 40 prosent og videre gradvis økning oppover, og så videre er målet å ut av Nav og jobbe et sted jeg får jobb når den tid kommer.

-

Jeg fikk lov til å ha arbeidstreningen ved Akutt/Anestesiavdelingen, det gir meg en fot innenfor arbeidslivet igjen og et steg nærmere målet mitt. Hun svarte ja med en gang når jeg spurte om arbeidstrening der, noe jeg synes var utrolig flott. Hun sa det også kunne være til hjelp for dem siden jeg hadde jobbet der før og kunne både data programmet og var vant til å skrive journaler med diktafon. Jeg skulle ringe henne til uka når brukernavn o.l. var blitt registrert. Slik det ser ut nå så kan det se ut som jeg kan begynne til uka, hvis ikke uka etter.

-

Jeg kjenner at jeg virkelig ser frem til dette, både å komme inn i arbeidslivet og få rutiner i hverdagen igjen. Det er en utrolig god følelse etter så mange år vekk fra livet at jeg endelig tar mer del i livet igjen. Jeg er endelig på veg mot målene.

ny14Bildet – privat.

-

Som jeg også skrev i forrige innlegg så må jeg være frilanser på fritiden, noe mange må i dag. Så det vil jeg prøve på samtidig, og gradvis også jobbe mot målene mine som skribent/forfatter/journalist. Jeg kjenner denne kombinasjonen er veldig greit for meg, og jeg ser virkelig frem til alt dette som nå ligger foran meg.

Det vil selvfølgelig også bli mye kamp, og det er en grunn for at jeg er på AAP og trenger arbeidstreningen. Jeg er underveis, men heldigvis føler jeg meg mer klar for å tilbake til jobb enn noen gang. Som troende hjelper det meg godt å vite at Gud er med meg gjennom dette. Jeg er også utrolig takknemlig for denne muligheten gjennom Nav, det gjør at jeg faktisk har en sjanse til å klare å komme tilbake til full jobb igjen. Hadde jeg ikke kunnet ta det i disse små stegene i begynnelsen er jeg redd jeg kunne feilet, så det betyr utrolig mye for meg.

50615-Never-Stop-Believing-In-Hope1                     Bildet  finner du her

-

Det er bare så deilig å se tilbakelagte steg i en trapp jeg går i, og at jeg kan se at jeg har beveget meg fremover og oppover. En lang periode følte jeg at jeg ikke kom noen veg, at jeg alltid var den som sto på stedet hvil. Jeg takker Gud for at jeg er kommet noen trappetrinn opp, at jeg endelig kan se trappetrinn bak meg.

-

Lilly…

En bedre hverdag

Endelig er jeg i gang mot noen konkrete mål innen jobb og mestring i hverdagen, og det er en utrolig god følelse å ha kommet så langt…

IMG_3937Bilde – privat.

-

Jeg skal i gang med arbeidstrening gjennom Nav, noe jeg virkelig ser frem til. Det skal bli godt å komme i gang med rutiner i hverdagen og ikke minst mestringsfølelsen det gir.

Hvor jeg skal vet jeg ikke for jeg er i spørrerunden enda, men håper noen vil la meg prøve ut jobb hos dem. Avtalen er at jeg skal spørre steder hvor jeg kan bruke kontor/sekretær erfaringen min, så akkurat nå tenker jeg så det knaker på steder jeg kan spørre. Det er i første omgang kun som arbeidstrening for å prøve ut sammen med mine utfordringer.

Mine utfordringer styrer mye av meg i hverdagen spesielt i perioder, men nå jobber jeg gjennom terapi for å styre skuten min selv. Så jeg håper denne kombinasjonen med terapi og arbeidstrening vil hjelpe meg tilbake i jobb, og til en bedre og mer stabil hverdag.

-

Jeg holder også på med nettjournalist nettstudie/kurs for tiden og jeg tenkte først på arbeidstrening i avis, men mange er sagt opp der nå og jeg kan derfor ikke publisere noe i mitt navn. Jeg kan sende inn tekster/artikler som frilanser på fritiden, så da får jeg jo litt praksis på den måten. Så etter prat med saksbehandleren min ble det heller sekretærjobber jeg skulle satse på. For meg er det å jobbe som sekretær helt supert det også, jeg husker at jeg likte det veldig godt. Så kan jeg heller bruke fritiden til å skrive artikler og tekster som skribent, noe de fleste må gjøre uansett.

-

Det blir nok veldig få timer på jobb i uka helt i begynnelsen, men forhåpentligvis så blir det gradvis økning oppover til mer og mer. Mitt problem er ikke når jeg er på jobb for jeg liker å jobbe, men det å komme meg på jobb er utfordrende. Frykten for å ikke gjøre en god nok jobb er så lammende at jeg kan grue meg mange dager før jobb, og da blir jeg sittende fastlåst og lammet i lang tid. Denne panikkangsten kan frarøve meg fritiden for jeg venter bare på å skal jobbe, selv om det er flere dager til. Jeg har avlyst hyggelige sosiale treff med venner for jeg skal på jobb om tre dager, jeg klarer ikke styre panikkangsten. Det er så frustrerende når jeg egentlig liker å jobbe og jeg får ikke den panikken når jeg er på jobb, da er jeg oppreist og mestrer…

Jeg håper nå gjennom terapi og gjennom nav som en arbeidstrening (hvor det ikke forventes like mye som en vanlig ansatt) at det vil hjelpe meg å overvinne noe av denne panikken og at jeg vil få nye erfaringer.

-

Nå må jeg først finne steder jeg kan spørre om arbeidstrening og så gå og spørre disse forskjellige stedene om jeg kan prøve meg litt ut i arbeid der gjennom Nav sin arbeidstrening. Det er krevende å skulle dele utfordringene jeg har for så og spør om jobb/praksis der, men jeg har klart et sted så skal klare flere og flere til noen sier ja. Det er uansett godt å endelig ha kommet hit hvor jeg nå skal ut i praksis, det betyr mye for meg og er noe jeg ser frem til. Det blir godt når ikke hele hverdagen dreier seg om utfordringer, men også om seiere og ikke minst et liv…

Wish me good luck!

IMG_2908Bilde – privat.

-

Lilly…

Yes, I did it

Da var den aller verste jobben hos tannlege unnagjort og jeg er nå et stort steg nærmere «ferdig». Nå er det bare småtterier igjen før jeg er helt ferdig og klar for faste kontroller videre hos tannlege.

-

Det som for en tid tilbake virket som et uoverkommelig fjell er snart et fjell jeg har besteget…

-

Som nevnt i tidligere innlegg så har min tannlegeskrekk slått ut i at jeg ikke har gått til tannlege, egentlig så har jeg gjort alt jeg har kunnet bare for å slippe. Forrige gang jeg hadde tannbehandling var for elleve år siden i narkose, og før det igjen var det 6-10 år siden, med unntak av de gangene det virkelig var krise. Når smerten var verre enn panikken noe den ble til slutt, da måtte jeg gå til tannlege likevel til min store frustrasjon og panikk.

-

Tennene mine var selvfølgelig blitt ødelagte etter mange år uten tannlegebesøk, de måtte fikses ellers kunne jeg endt opp med et tannløst smil. Takk og pris for muligheten til narkose ved Nordmo Tannlegesenter sier jeg bare, det har betydd alt for meg.

Siden jeg kunne ta det verste under narkose klarte jeg å ta det første steget i tannbehandlingen. Det steget har også gitt meg mot og styrke til å ta neste steg, nemlig å fikse mer enn kun det aller nødvendigste. Lite hadde jeg trodd at jeg klarte å gjøre dette siste og iallfall ikke uten narkose, men det klarte jeg og har nå kommet meg gjennom den verste delen av tannbehandlingen. Det som for en tid tilbake virket som et uoverkommelig fjell er snart et fjell jeg har besteget…

-

Denne siste krevende behandlingen jeg hadde var skruer som skrus fast ned i kjeve av kirurg, og alt i alt gikk det bra. Jeg fikk sterke reaksjoner hvor jeg lå å skalv og grein gjennom behandlingen, men jeg kom meg gjennom. Som jeg har nevnt i tidligere innlegg så er det største problemet at noen jobber i munnen, det er ikke smerten det handler om. De bedøver så bra at jeg kjente ikke noen smerte i det hele tatt. Mye jobbing i munnen, vonde smaker og væske trigger så mye og slår ut. Jeg er uansett glad og takknemlig for at jeg klarte dette, og jeg tror at for hver gang jeg overvinner frykten vil det bli lettere og lettere, også for triggere i møte med denne type behandling.

-

Jeg ba Gud om nye tenner, jeg fikk det ikke på den måten jeg ba om, jeg fikk så mye mer…

-

Det jeg sliter mest med i ettertid er at jeg er litt flau over min reaksjon hos tannlegen. Jeg har som oftest vært den som skjuler reaksjoner og heller får «kollapsen» hjemme alene. Denne gangen klarte jeg ikke å holde igjen og viste det så synlig med skjelving og tårer. Regner med den følelsen slipper taket etterhvert, men føler meg litt dum akkurat nå.

Ellers så verker jeg ikke så mye, mye mindre enn forventet så det er bra og håper det fortsetter slik utover natten og etter natten. De fortalte at jeg kunne få hevelse i ansiktet og blåmerker etterpå, men foreløpig ser det også bra ut. Jeg har fått smertestillende og jeg var heldig for jeg fikk den mildeste måten de kunne sette inn skruer på, og trengte derfor ikke sy eller noe. Jeg sier bare takk, takk og takk for det med tanke på triggere i ettertid.

Neste time hos tannlege er om et par uker, det er kun en etterkontroll for å sjekke at alt ser ut som det skal. Og så skal avtrykk til tenner og nye tenner settes inn om to til tre måneder.

-

I slutten av november skal jeg tilbake den første tannlegen jeg hadde ved Nordmo tannlegesenter for å sjekke om det går an bleke tennene mine og da eventuelt ta avtrykk til en blekeskinne. Jeg er litt spent på den timen fordi jeg har så lyst til å bleke tennene, og er derfor litt redd at det ikke skal gå. Noen tenner kan ikke blekes og siden jeg har bro på den ene siden skulle jeg nok tenkt på dette lenge før. Jeg tenkte dessverre ikke på dette før siden jeg i min villeste fantasi aldri så meg selv komme så langt i en tannbehandling, eller trodde jeg ville overvinne så mye skam at jeg turte å spør om dette. Så jeg vet ikke hva det blir til og er veldig spent på akkurat dette «resultatet», håper på positivt svar og at iallfall noe kan gjøres og at mine tenner er mottakelig for bleking.

Hvis det går i orden vil mine tenner og all tannbehandling og bleking være helt ferdig innen tre måneder tipper jeg.Tenk det, helt utrolig!

-

Ja, det er bare helt utrolig og sitte her og ha kommet så langt i en tannbehandling jeg aldri trodde var mulig. Det gir en indre lykkerus og seiers følelsen er stor, jeg er så utrolig takknemlig. Ikke bare er tannhelsen i mye bedre stand, jeg har gjennom dette overvunnet så utrolig mye. Skam er så hemmende og ødeleggende, så det har vært utrolig deilig å sparke skammen hardt bak.

Jeg ba Gud om nye tenner, jeg fikk det ikke på den måten jeg ba om, jeg fikk så mye mer…

nyBilde – privat.

-

Lilly…

Jeg burde vært helbredet og lykkelig

Som kristen har jeg ofte følt meg utilstrekkelig når jeg har en tøff periode og møter mye fortid. Jeg kjenner da på mange følelser og har behov for å bli møtt der jeg er og som et menneske. Ofte i mange settinger er det lett at det blir tolket som negativt eller for lite tro på mirakler, jeg burde vært helbredet og lykkelig til nå.

Joda jeg ber om mirakler og helbredelse i mitt liv, men når jeg fortsatt ikke har opplevd det er det viktig å møte meg selv ut i fra min situasjon her og nå. Når min PTSD slår hardt ut har jeg ofte nok følt på følelsen av å være både skyldig og utilstrekkelig, og jeg orker ikke i en kristen sammenheng og føle på den følelsen der også. Det var jo der jeg håpet på støtten og omsorgen.

Jeg har i mange år jobbet mot skyldfølelsen som jeg fort påtok meg som barn og jeg følte meg skyldig for hvert eneste menneskes smerte i mange år. Jeg trodde jeg var rene djevelen med røde horn som ødela alle andres liv. Når jeg endelig nå får jobbet med å legge skylden i riktig hylle og må jobbe meg gjennom alt, da orker jeg ikke føle meg skyldig fordi jeg ikke er over det eller burde vært helbredet. Jeg er et menneske, ikke Jesus!!

-

Kan jeg ikke bare få lov å være meg på godt og vondt? Er det ikke det troen handler om, han aksepterer og elsker oss for den vi er og der vi er? Han ser våre hjerter og ser at vi kjemper og prøver hver dag…

Jeg jobber hardt for å nå mine mål og drømmer på tross av, jeg studerer og jeg leser fagbøker for å lære og forstå slik at jeg kan bruke min historie til å hjelpe andre en dag. Jeg har jobbet hardt den siste tiden for å akseptere meg selv uten alle slags titler og det forbaska happy face. Hvor er mennesket bak alt dette og hvor blir jeg av? Jeg vil bare være meg og være god nok også når jeg ikke er det….

-

Og jo, jeg har faktisk et godt liv på tross av alt, jeg har mange gode mennesker rundt meg og elsker studiene mine, jeg er på veg mot mine mål og drømmer, så jeg har faktisk et ganske så godt liv helbredet eller ikke…Jeg tror og føler at Gud er med meg hver dag gjennom alt, støtter og leder meg akkurat der jeg er og ikke der jeg burde være…. Jeg er bare ikke helt fri fortidens sår, og av og til slår PTSD ut mer enn andre ganger. Av og til sliter jeg mer enn andre ganger fordi jeg har med meg bagasjen min og det var ikke meg som pakket den bagen!!!

-

Den Gud jeg kjenner og tror på som skapte mennesker (min personlige tro) vet også hva han skapte… Han ser til hjertet og ser historien bak, hvorfor møtte han mennesker på deres verste tidspunkt når de levde alt annet enn et godt liv, det er ren og ekte kjærlighet fra Gud i mine øyne.

Ikke fordi de gjorde ditt eller datt, kun fordi han elsket dem. Om de lå og sov ut narkorus (Michael English) eller drev et liv som gjengleder (Nicky Cruz) med langt rulleblad møtte han dem der de var for han så til hjertet deres og så historien/fortiden deres som lå bak deres handlinger. De har helt forvandlet og har gode liv i dag, men de måtte gå noen steg de også, og i dag og jobber de for Gud.

Det er den Gud jeg tror på og lever etter. Jeg prøver å leve et liv hvor kjærlighetsbudet er det viktigste i mitt liv, og det er mitt hoved bud siden det inneholder så mange meninger i bare ordet kjærlighet. Jeg prøver å sette et <3 foran hver setning i Bibelen for å lese ordet gjennom hjertets betydning…

-

Jeg lever kanskje ikke slik jeg burde som kristen, men jeg lever, kjemper og prøver mitt beste hver eneste dag, og det burde være godt nok… Ikke er jeg flink til å be eller lese Bibelen heller, men jeg prøver mitt beste og ønsker hele tiden å bedre meg, uten å streve for mye heller…

Dette er meg, kristne meg, alt annet enn en flink kristen, kun et menneske som prøver sitt beste, et menneske med sår og en historie som så mange andre, jeg vil bare være det jeg er på godt og vondt, spesielt som kristen…

Sånn, dagens klagerop og mening!! Og takk til alle gode kristne som møter meg på en respektabel og god måte, det betyr mye mer enn dere kanskje aner, som dere ser på teksten over ;)

-

Lilly…