Sorgen etter tapt barne og ungdomstid

Det å kjenne på sorgen etter tapt barne og ungdomstid er noe jeg har kjent og slitt mye med. Siden jeg føler at jeg ikke har vært barn eller ungdom, så sliter jeg med å finne min plass og identitet som voksen. Det er noen grunnsteg som er borte og aldri har vært der, som om jeg har måttet gå fra bunnen av ei trapp til topps i et steg. Det er utrolig vanskelig, også fordi det er så sårt at det er slik. Jeg kjenner det er en prosess som jeg sliter veldig med, jeg må gi slipp på det tapte, og prøve å akseptere og strekke meg mot fremtiden.

-

Jeg kjenner flere identiteter og behov som virker så små og ikke som voksne meg, noe jeg ofte møter når jeg ser meg i speilet. Jeg føler det som en fremmed i speilet for innsiden er så mye mer enn det jeg ser i speilbildet, speilbildet virker som et tomt skall som ikke eksisterer…

Hva er identitet, hva er interesser og ønsker bak alt dette? Og hvem er jeg egentlig? Det føles som en karusell som ikke stopper, men som spinnere bare fortere og fortere når jeg prøver å se hva som er der. En indre smerte som aldri forsvinner, og det ser ut som den kommer så alt for sterkt frem hver gang jeg stiller meg foran speilet og ser at det står noen der.

-

Hver gang jeg ser barn eller ungdom som noe på innsiden kan identifisere seg med eller behov for å være det de er og jeg aldri var, kommer sorgen og deretter meningsløshet med hele livet, for jeg vet hva ser i speilet, nemlig en voksen kropp… Samtidig som jeg blir glad når jeg ser barn som har det bra, det betyr alt…

Sorgen kommer ofte når jeg forstår at alt er sant, den vonde sannheten vises synlig rundt meg og i livet mitt. Jeg vil ikke det skal være sant, jeg vil ikke at det den vonde sannheten skal være sann. Jeg vil bare ha en ny sjanse siden andre stjal den fra meg, jeg vil bare oppleve hvordan det egentlig er å være barn og ungdom, ikke hoppe direkte til voksenlivet uten å noen gang være barn eller ungdom.

-

Det verste nå er at jeg vet ikke enda hvordan jeg skal takle det, hvordan jeg skal takle livet når sannheten titter frem. Jeg synes helt ærlig at det er utrolig vanskelig og jeg ser ikke så mye mening med livet når jeg møter sannheten. Jeg håper at nå som jeg jobber med det at jeg skal få hjelp til å få en mening med livet som voksen, selv om jeg også er livredd for da blir alt bakover enda mer sant. Jeg prøver å finne ting i livet som gir mening, jeg prøver å finne interesser, mål og opplevelser som gjør livet meningsfullt, og ja noen dager klarer jeg å kjenne den gleden men ofte sliter jeg med det for innsiden er så ulik utsiden, som om ingenting stemmer, som om jeg ikke er meg, det er ikke det som i som er oppi på en måte…

-

Jeg føler meg så feil, kroppen er kun et tomt skall og det jeg ser i speilet stemmer ikke med innsiden. Så jeg sliter litt med å finne mening med livet, ikke at jeg ikke prøver for det gjør jeg når jeg orker det. Det å prøve betyr også at jeg må innrømme alt hvordan det var, så det går bare av og til. Jeg har heller ikke tenkt å gi opp for jeg ønsker et liv, jeg ønsker å stå opp med et smil, le fra innsiden, oppleve livet, puste inn livet og virkelig se hva livet er… mens jeg egentlig samtidig vil ha tilbake barndommen og ungdomstiden… Jeg er som en jojo, og det er så vanskelig og utfordrende til tider…

-

Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare dette, det endres fra vil til vil ikke og fra kan til kan ikke, jeg ber og trygler Gud om å slippe for jeg orker ikke mer, mens jeg samtidig ber om styrke til å takle det. Jeg er frem og tilbake, liten og stor, knust og hel, sterk og svak, ingen og alle, alt og ingenting…

Jeg ber kjære Gud la noen se meg, holde meg og trøste meg, samtidig som jeg ber om å bli gjemt så ingen ser meg… Jeg skammer meg over den voksne som føler alt dette, den voksne som ikke klarer livet, den voksne som sliter, alt virker så synlig og jeg skammer meg… Jeg glemmer alt den voksne har klart, alt blir som forsvunnet så jeg må øve meg på å se…

-

Men jeg skal bare klare dette, for det har jeg bak alt bestemt meg for…

ny14

-

Avslutter med en av mine favorittsanger: Laura Shay – Neverland:

-

Lilly

Jeg ville være så mye mer

Når man begynner å forstå at alle de drømmene og målene som man har hatt i mange år ser ut til å kun bli drømmer er det noe som rakner, ikke minst sorgen som titter frem i mellom alle disse knuste bitene.

knust glass                                                    (Bilde - ofotingen.no)

Jeg hadde så mange planer og drømmer, jeg skulle bli så flink og ikke minst vise hele verden min store styrke. Andre skulle si wow! for en styrke og for en solskinnshistorie. Jeg skulle være et bilde på et menneske som reiste seg opp og kjempet seg gjennom det ene hinderet etter det andre, og ikke en som tok så skade av vonde opplevelser og som strevde med livet.

Men så våkner jeg opp i en alder av 34 og er alt annet enn drømmene mine, jeg tok skade og var den svake, ikke den sterke som jeg ønsket…

Joda jeg ser at dette er en veldig klisjeaktig drøm, og jeg ser også at styrke kan måles på mange måter. Men det er noe med å få drømmene knust, selv hvor urealistiske og klisjeaktige de var, så var de mine drømmer og mål.

keep calm                                                    Bildet – Google/quotes

Målet var å kjempe for andre, jeg skulle være en stemme for de stemmeløse og strekke ut ei hånd til de som trengte det, mens i virkeligheten er det jeg som trenger hjelp, en stemme og ei utstrakt hånd.

Jeg skulle ikke slite med livet, eller med rutiner og så enkle ting som å stå opp og ta del i livet på en eller annen måte, men sannheten er at dette er noe jeg virkelig sliter med…

Angsten rammer meg så hardt i dag at jeg blir sittende mye inne, jeg trekker meg vekk fra verden. Dette er den samme lammelsen og behovet for å bli usynlig som jeg hadde som liten.

Er det noe jeg er flink på så er det å være alene, for da føler jeg meg trygg, sammen med andre føler jeg meg ofte utrygg og ukomfortabel. Jeg er litt redd jeg «lurer» meg selv til masse hyggelig og trygt alene for å slippe å ut blant andre.

Alle de enkle dagligdagse tingene er så utfordrende og så utrolig frustrerende å sitte så «fanget» og se på.

Jeg har feilet på det ene etter det andre, noe som har gitt meg mye skam over meg selv og min situasjon. Jeg har følt meg så dum som ikke har klart det jeg burde klare innen min alder, noe som igjen har dratt meg enda mer inn i drømmeverden og vekk fra verden… Jeg føler meg veldig fanget i en ond sirkel som snurrer så alt for fort.

Det positive oppi alt dette er at jeg har ikke gitt opp og jeg kjemper enda for å nå mine drømmer. Nå har jeg litt mer jordnære drømmer som er innenfor rekkevidde, og jeg har derfor muligheter for å nå mine drømmer nå. Det er alt fra små til litt større drømmer og mål, og viktigst av alt så har jeg endelig innsett og innrømmet for meg selv hvor jeg står og ikke hvor jeg burde stått. Det er et stort steg for meg og min skam som har styrt så alt for mye…

Jeg er i gang og har fått hjelp til å gå disse stegene, og jeg har fått hjelp til jobbe med det jeg sliter med. Så jeg er i gang, jeg har begynt å gå og forhåpentligvis er jeg nærmere drømmene mine mer enn noen gang…

Jeg ville være så mye mer, nå vil jeg bare være og leve…

50615-Never-Stop-Believing-In-Hope1                                       Bildet – Google

—-

Lilly

Kjære Gud, kan jeg få noen nye tenner?

Dette er en bønn jeg har bedd, tryglet og grinebedd til i mange år. Det betyr desperate sukk og indre skrik, en desperasjon så intens at jeg ofte har falt om utmattet og sovnet med hovne øyne og en dunkende hodepine.

I morgen er det en uke siden jeg hadde tannbehandling i narkose, som ble utført av tannlegen Jon Nordmo ved Nordmo tannlegesenter. Han hadde med 2 leger som gav narkosen og passet på under inngrepet (vet ikke hva de gjorde), mens tannlegen gjorde selve inngrepet.

Jeg har vært i tannbehandling med narkose hos samme tannlege for omkring ti år siden og grunnen er den samme som den var denne gangen, tannlegeskrekk eller angst. Og etter mange år uten tannlegebesøk blir tennene ødelagt, jo mer det er å gjøre jo mer redd blir jeg…

Jeg har som sagt ikke gått jevnlig til tannlege de ti årene i mellom narkosebehandlingene, det samme mønsteret de seks – ti årene før der igjen. Panikken styrte meg og jeg taklet det bare ikke, selv når jeg var til tannreguleringsjekk valgte jeg en enkel løsning som ikke gav resultater…

Tannlegeskrekk husker jeg tilbake til åtte års alder, jeg fikk total panikk og vi måtte gå fra tannlegen uten å få sjekket noe med ny avtale i håp om å takle det neste gang…

Jeg husker enda den panikken som barn når jeg måtte på de jevnlige sjekkene, jeg kan enda kjenne de fysiske reaksjonene, men også panikken og klumpen i både mage og hals. Det var helt forferdelig og det var alltid noe galt med mine tenner. Jeg ble alltid så lei meg og følte meg så skitten og ekkel. Andre fortalte om null eller ett til to hull, jeg hadde ofte mer hull enn andre og følte meg så unormal.

Når jeg kom hjem fra tannbehandling for en ukes tid siden fikk jeg en sterk reaksjon Det var et kaotisk ras av følelser og skam samlet som bombarderte meg.

Etter så lite tannlegebesøk på så mange år er det ikke så rart at tennene mine er ødelagte, men så skamfullt og sårt det er å se det så konkret, det ble som et sjokk. Jeg tror ikke jeg var forberedt på hva som møtte meg når jeg kom hjem, både konkret det synlige, men også følelsesmessig.

De skulle satt inn midlertidige tenner eller tann på det ene stedet, så jeg skulle ha noe å smile med, også mens jeg ventet på de nye tennene og bro. Det var ikke gjort for det var skjedd en feil eller misforståelse, narkoselegene hadde satt igang narkosen før de hadde tatt avtrykk til tann. Det er fort gjort å gjøre feil og det er kun snakk om kort tid før de setter inn de varige tennene, men jeg visste ikke eller forsto ikke det, og kom hjem til et tannløst smil. Det gav det meg et stort sjokk, jeg hadde kanskje taklet det bedre i andre settinger, noen perioder eller settinger er man mer sårbar enn andre. Dette er et utrolig sårbart og smertefullt tema og område for meg.

Når jeg kom hjem og forsto situasjonen hang jeg opp teppe over gardinene så ingen kunne se inn, jeg ville ikke bli sett. Tenk om naboene er ute og ser det, for ja de kan se at det mangler en tann ved siden av hjørnetannen gjennom vinduet på flere meters avstand… hehe jepp ikke særlig realistisk…

Jeg har før denne tannbehandlingen tenkt, at tenk om jeg blir drept og de ser mine tenner, da vil de se hvor ekkel og skitten jeg er. Da håper jeg den personen som dreper meg er syk nok til å trekke ut tennene så ingen ser hvor ekkel jeg er.

Jeg har trodd siden jeg var rundt 8 år at jeg var spesielt skitten og ekkel, at det var noe galt med meg og min munn. Jeg har trodd når jeg kjøpte tannkrem at da ville alle se at jeg var skitten og ekkel, eller hvis de hørte jeg pusset tennene, da var jeg avslørt. Så jeg pusset tennene i skjul eller i dusjen så ingen skulle høre meg og avsløre min skamfulle hemmlighet…

Nå har jeg kun en uke igjen i hi, en uke er snart unnagjort, en uke uten å ha vært utenfor døra. Jepp skammen er så stor at jeg tør ikke gå ut.

Vel, tilbake til tannbehandlingen så må jeg få sagt at jeg er utrolig takknemlig, takknemlig for at jeg kunne få narkose, og få utført det på en slik måte. Jeg har også gjort avtale om jevnlige forebyggende treff videre med tannlegen som henviste meg. En tannlege jeg måtte gå til når jeg hadde så store smerter at jeg ikke hadde noen valg lenger, slik jeg har gjort i 15 – 20 år nå.

Jeg har bedd som en gal og takket som en gal til Gud i håp om å slippe tannlege, jeg har hatt salveduk fra Svein Magne Pedersen med meg overalt, hatt Bibelen under puta, over ansiktet og prøvd alle desperate versjoner i håp om helbredelser for å slippe tannlege.

Når jeg kom til tannlegen ble jeg godt tatt i mot, og jeg opplevde de ansatte som forståelsesfulle og omsorgsfulle mtp tannlegeskrekk, akkurat slik jeg trengte å bli møtt. De er flinke og skal jeg trenge narkose igjen vet jeg hvor jeg skal gå iallfall, det betyr alt for meg å bli møtt slik de møtte meg, at jeg ikke føler meg dum slik jeg har opplevd så alt for mange ganger før.

Irriterte tannleger over at jeg ikke klarer å gape høyt nok og presser kjevene min opp, kjeven min som er så anspent at jeg ikke klarer å gape så høyt…

Jeg trodde aldri jeg skulle kalle tannleger og leger for engler…

Jeg møtte først tannpleier og legene som skulle gi narkosen, men først måtte jeg kobles til all slags duppeditter for å være sikret gjennom behandlingen.

De var så snille, gode og forsiktige at det var nesten litt for hyggelig å være der, jeg følte meg så tatt vare på at jeg nesten håpte det ville vare en stund. Etter en kort stund kjenner jeg narkosedryppet begynner å virke mer og mer og da forsvant skuldrene også, nærmere Himmelen har jeg aldri vært før. Etter noen timer blir jeg våknet og det var som å gå fra Himmelen til Hel***e på kort tid, virkeligheten sto og ventet rundt neste hjørne…

Den fysiske smerten og reaksjonen kom ikke før et par dager når den og psykiske reaksjonen hadde roet seg. Da ble jeg dårlig, svimte av et par ganger og var skikkelig klein, jeg slet med å spise grunnet smerter og sårhet. Men også når det mangler noen tenner er det ikke like lett å finne ut hvor du skal tygge hehe, men nå går det og bedre ;)

Nå er det som sagt bortimot en uke siden behandlingen og jeg er mye bedre heldigvis, om litt over en uke skal de sette inn bro der det mangler synlige tenner og da kan jeg endelig tørre å komme meg ut litt igjen.

Jeg skal også få prisoverslag på resten som bør gjøres for er trukket en del tenner som ikke er blitt erstattet med nye. Dette er noe jeg har lyst å fikse for både bitt og selvfølelse. Det er heldigvis ikke synlig, iallfall ikke kjempe synlig så om jeg må vente litt før jeg får ordnet det går det fint. Men håper jeg kan få fikset alt nå som jeg er i gang og har en god avtale med en tannlege videre…

Men da må jeg først søke om dekning av dette og har enda igjen å søke om det som allerede er gjort også. Jeg har alle papirer og er bare å søke, men er så redd for avslag at jeg lånte penger til det. Det hadde vært en så håpløs situasjon hvis jeg fikk nei med så ødelagte tenner at jeg orket ikke søke. Håper de kan hjelpe med dette eller iallfall neste runde. Noe er blitt dekket og vil alltid bli dekket, siden jeg har en grunn bak denne panikken, men uansett så blir det mye penger alt i alt…

Så da ber vi litt til ;-) Nå klarer jeg å be til Gud om at jeg må å få nye tenner og få fikset alt om så hos tannlege (helt utrolig faktisk), og ikke bare om nye tenner fra Gud selv om det hadde vært fantastisk da hehe ;-)

Føler meg som Ross fra Friends her fra 1:39 og utover i videoen hahaha, har sånn humor jeg ;-)

—-

—–

Lilly

Oii du er enda singel

Det har vært litt interessant å se uttrykket på mennesker når jeg svarer at jeg er singel og har ingen barn. Joda jeg er 34 år og burde sikkert vært både gift og trykket ut barn innen nå, men slik ble det ikke. Mange blir stresset av mitt svar som om de tror at nå har virkelig verden rast sammen for meg og prøver etterpå å oppmuntre med kommentarer som «Det ordner seg nok for deg også» eller «Plutselig dukker han opp». Jeg ser at det er omsorg, men ingen spør hva jeg vil eller om det er et eget valg å være singel, det blir tatt som en selvfølge at jeg er dypt ulykkelig og særdeles nedbrutt.

Det virker som om det er et større problem for andre at jeg er singel enn det er for meg. Er jeg nødt til å ende opp som en særing bare fordi jeg er singel? Går det ikke an å både være normal og singel?

Nei, det var ikke valget mitt å bli singel og uten barn i en alder av 34 år, men nå ble det slik og jeg har et godt liv likevel. Jeg oppfyller drømmer, treffer venner og finner på mye hyggelig også som singel. Det er noe med å gjøre det beste ut av en hver situasjon og livet blir ikke alltid som planlagt og man kan velge om man vil legge seg ned eller fortsette å gå…

Og ja jeg lager faktisk middag som singel også…

Når jeg var i 20 årene var jeg veldig redd for å skille meg ut negativt og sammenliknet meg ekstremt mye etter andre og andres liv. Jeg så ikke omstendigheter og sammenhenger, bare det skiltet som sto over og blinket mot meg, singel, ikke singel…

Det ble mange ulykkelige år og jeg ble som et tutende offer til tider, noe jeg er utrolig flau over i dag..

Jeg har mange dårlige forhold bak meg, forhold som nesten ikke kan kategoriseres som forhold men for egen skams skyld kaller jeg det forhold og føler meg litt bedre. Uansett hva det var så ble jeg en rolle som ble mye utnyttet og behandlet krenkende, noe jeg også tillot gang på gang.

Det måtte mange krenkelser til før jeg til slutt fikk nok, og da gikk jeg rett i motpolen og klarte ikke å ha noen nærme i det hele tatt. Det positive her er at jeg fikk endelig tid til å reise meg opp uten å rive ned byggverket mitt gang på gang slik jeg hadde gjort så mange ganger før. Jeg fikk oppleve gjennom disse endringene et verdig liv og begynte å leve konstruktivt istedenfor destruktivt. Ikke slik jeg hadde gjort før med falsk selvtillit og null selvrespekt…

Så ja, jeg er singel og blir nok det en god stund til, så får jeg heller være unormal for det er bedre å ha et godt liv som unormal enn å streve etter normalitet for å være god nok, iallfall for meg er det best slik. Og det er utrolig behagelig å ikke ha noen som stadig ødelegger dagen eller humøret, jeg kan stå opp og ha det bra hele dagen! :)

Og ja jeg lager faktisk middag som singel også, hvorfor skal ikke jeg som singel nyte god mat?

Nei jeg vil ikke ligge nede selv om jeg er singel, jeg vil leve og nyte livet og oppleve alt det morsomme og spennende som livet har å tilby om jeg er singel eller ikke…

Lilly